Et brev som bør leses!

Av
DEL

Full tilgang: H-avis+, eavis og Rix – 5 kr for 5 uker

LeserbrevJeg er pårørende, pårørende til min 29 år gamle lillesøster som nett måtte gi opp kampen mot det psykiatriske systemet her i Haugesund. Hun valgte den 15.09. 2017 å forlate dette livet da hun syntes at livet ble altfor hardt å leve. I løpet av min lillesøsters 29 år gamle liv har 15 år av dem vært preget av sykdom, en kasteball i ett system som ikke fungerer. Kasteball i ett system der kompetansen oppleves som minimal for denne type sykdom med suicidal adferd og selvskading. Pasientene føler de blir mer et "mas" der de føler seg oversett i stedet for å innrømme at de kanskje ikke har riktig kompetanse til å behandle min lillesøster og så mange flere.

Dette brevet skrives fra mitt ståsted, mitt språk da jeg ikke har satt meg inn i for eksempel hvor mange brudd på paragrafer, hvor mange brudd på menneskerettighetene, hvor mange brudd på brukermedvirkning som kan ha vært i denne årelange kampen. Det er ikke få, og med tiden skal jeg sette meg inn i alt og jeg skal kjempe kampen videre for min lillesøster, for at ikke flere skal være nødt til å se på det å ende livet som eneste løsningen.

Min lillesøster ble som 15 åring utsatt for et overgrep, et overgrep fra en gammel mann som hun hadde full tillit. Han var starten på ett 15 år gammelt mareritt, en 15 år lang kamp for livet som til slutt tok slutt.

Psykologer var mest opptatt av å stille diagnoser, men behandling for årsaken, overgrepet ble tilsynelatende ikke tatt fatt i. Burde ikke psykiatrien lære seg at om en skal løse et problem, må man ta tak i årsaken, ikke ett eviglangt prosjekt med å medisinere symptomene?

Jeg lagde et privat leserinnlegg på Facebook, en start på å sette fokus på de alvorlige problemene som er i Haugesund. Mørketallene for ofre er ganske sikkert meget høye. På tide å åpne øynene og sette fokus på ett system som ikke fungerer for verken pasienter eller pårørende?

Skriket om hjelp!

Vi har nå kommet til år 2017, er det ikke på tide å lære å lytte? Psykiatrien har igjen fått ett nytt offer som ikke ble hjulpet nok. Denne gang mi umistelige verdens nydeligste, beste lillesøster. 29 år gammel måtte hun gi tapt sin kamp, og valgte å forlate dette livet.

Min lillesøster var smart, lærd og livserfaren. Hun hadde ideer i behandlingen om hva som burde prøves og hvor / hvem som hadde vært til hjelp i dette livet hun hadde levd.

Kjære psykiatere og psykologer! Er det ikke på tide dere tar nesen opp av boka, boka som skal ha gjort dere så "kompetente". Hadde dere sett ned, truffet min lillesøsters øyne, sett hvor hun var, og ikke hvor hun burde være ifølge boka deres.

Dere burde ha møtt min lillesøster med forståelse og kjærlighet, det var hele veien hennes stikkord for dem som faktisk hadde vært til hjelp på veien, ord for dem som holdt henne i live de siste 15 år.

Min lillesøster var ikke en diagnose, hun var det flotteste menneske en kan møte. Tross sykdom viet hun store deler av livet sitt på å hjelpe andre, vise kjærlighet. Hun gjorde også mye av arbeidet dere skulle gjort.

Mange lever fremdeles takket være min lillesøster og hennes medfølelse for mennesker i samme situasjon. Dere må lære dere å lytte med hjertet og ikke bare med ørene. Når ett menneske, her min lillesøster, har skadet seg selv og skriker etter hjelp, nytter det ikke å stå fint og si: Dette var ikke avtalen, du har nå karantene i 24 timer før du får prate med psykolog.

Beklager, dere utdannende psykologer, min lillesøster levde ikke etter denne karantenen skulle være over!

Med hilsen

Storesøster som aldri får sin lillesøster tilbake.

Har du tunge tanker og trenger noen å snakke med? Her er et par døgnåpne hjelpetelefoner:

Mental Helses hjelpetelefon: telefon 116 123

Kirkens SOS: telefon 22 40 00 40

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags