Gå til sidens hovedinnhold

Hvordan få A i diabetes- eksamen?

Artikkelen er over 6 år gammel

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg ønsker å fortelle dere noe.

Dette er til dere som ser på sykdommen diabetes som «a piece of cake.» Dette er til dere som mener at «så lenge man spiser sunt, riktig og passer på blodsukkeret, så vil alt gå bra.» Dette er til alle dere der ute som mener at det må være lett å leve med diabetes når man har så mange gode hjelpemidler tilgjengelig.

Jeg skal fortelle dere noe. Det er ikke lett å leve med sykdommen. Den kverner i deg 24 timer i døgnet, hver eneste dag, hele uken, alltid.

Mange diabetikere går jevnlig til kontroll hos lege. For meg er det hver gang like vanskelig. Det føles ut som å gå opp til eksamen i diabetes. Jeg har aldri fått A. Stort sett får jeg høre alle feilene jeg har gjort og alt jeg kan gjøre bedre. Etter hver kontroll kan jeg ofte spørre meg selv, «er det virkelig ingenting jeg gjør bra?».

Så er det på'an igjen. Ut i livet, og igjen prøve å gjøre så godt en kan, gjerne ENDA bedre, om det er mulig. For at en diabetiker skal få gode resultater, for an en skal klare å holde ved like eventuelle gode resultater, trengs ikke bare insulin og jevnlige målinger. Det trengs ikke bare sunn mat og trening heller, men det trengs skryt og motivasjon. Både leger og sykepleiere som behandler mennesker med diabetes må bli flinkere på å motivere og skryte av mennesket bak sykdommen. Jeg er ikke bare en diabetiker, en pasient i rekken, en kronisk syk som opptar 30 min av en leges dag. Jeg er også ett menneske. Ett menneske som lever med en sykdom som det i teorien aldri går an å bli kvitt. En sykdom som aldri tar ferie eller gir deg en dag «fri».

Hvis man en dag «glemmer» å ta insulin, kan det gå riktig galt. Det samme om man tar for mye insulin. Det finnes mange grufulle scenarioer. Man kan havne i koma og man kan få senskader på diverse indre organ, miste synet eller førlighet i beina. Dette er tanker som mange med diabetes grubler mye på, som skremmer men som vi igjen bare får høre at «så lenge vi gjør det og det, så går det bra».

Du tenker kanskje at «finnes det ingen hjelpemiddel som kan gjøre det lettere å håndtere sykdommen»? Og jo, det gjør det.

Problemet er bare at ikke alle med sykdommen får tilgang til denne hjelpen. Noen blir faktisk avvist. Dette gjelder både sensorer og andre apparat som hvert 5 minutt kan måle blodsukkeret ditt og pipe om det kommer under eller over en viss grense en selv setter.

På denne måten kan man unngå for høye og for lave blodsukkerverdier, som igjen gjør at man blir mindre utsatt for en vanskelig hverdag og senskader, som senere i livet vil prege mer og mer.

Jeg har hatt sykdommen i snart 19 år, jeg har strevd med høyt blodsukker over laang tid, spiseforstyrrelser og mange sykehusinnleggelser, men INGEN har fortalt meg at det faktisk finnes en slik hjelp. Jeg kunne selvfølgelig vært flinkere til å undersøke muligheter selv, men HVORFOR var det ingen, verken leger eller sykepleiere, som noen gang fortalte meg at det fantes hjelp? Ville de meg ikke mitt beste?

Jeg har hørt om flere som har søkt om å få en slik sensor, men som blir avvist og ikke får. Noen grunner er fordi det visstnok er så dyrt. Vi bruker penger på å gi lesbiske kunstig befruktning og dyre handlegater midt i London, men når det kommer til å hjelpe kronisk syke, så er det visstnok for dyrt.

Hvorfor ikke begynne å bevilge penger til å hjelpe oss, slik at vi senere ikke blir en større belastning for samfunnet? Det blir jo verre å hjelpe en diabetiker med blinde øyne og lam fot som jevnlig må gå til dialyse, blir det ikke?

Ikke rart det er vanskelig å få A i diabetes-eksamen, når alle sensorene skal være så ekstremt vanskelige.

Godhetens tyranni

Steffen J. Kristensen

Viser til uttalelsene fra Sylvi Listhaug hvor hun i nyhetsmedia 3. november tar til motmæle mot det hun kaller «Godhet-tyranniet» som nå rir Norge.

Til tross for at jeg ikke alltid er enig med landbruksministeren vår fra Frp og hennes politikk, er jeg glad for at vi nå endelig ser en politiker som «tar bladet fra munnen» og tar til motmæle mot dette som jeg vil kalle for en inflasjon i å overgå hverandre i forhold til å dele ut goder til flyktningstrømmen som nå kommer inn over landet.

På samme måte som svært mange andre, ønsker selvfølgelig også undertegnende at disse flyktningene får den hjelp de trenger til et anstendig liv i Norge, men for mange av oss vanlige lønnsmottakere og pensjonister virker det svært provoserende når blant andre lederne i KrF og V går ut med at uttalelser at det er fullstendig uakseptabelt for dem at regjeringen tar noe av budsjettmidlene etablert for u-hjelp til å dekke deler av kostnadene forbundet med hva flyktningstrømmen koster Norge.

Dette til tross for at disse flyktningene kommer fra land som er fullstendig utarmet på grunn av krig og elendighet. Å hjelpe nettopp dem er vel så god u-hjelp som noe.

Det virker som disse politikerne er løsrevne fra realitetene i samfunnet og tror at Norge rår over tilnærmet uuttømmelige ressurser. De konkurrerer nærmest i å overgå hverandre i forhold til å falby nye ressurser som de (heldigvis) ikke rår over, og godt er nå det!

Betegnede for disse politikerne er at de ofte ikke har vært ute i vanlig arbeidsliv og er stort sett «broilere» som har levd hele sitt yrkesaktive liv skjermet innenfor politikken. Dette parallelt med at Norge nå tydelig beveger seg inn i en resesjon hvor arbeidsløsheten øker dramatisk og verdiene i oljefondet er redusert med flere hundre milliarder de siste månedene, delvis på grunn av fall i aksjekurser og feilinvesteringer i markedet. Vil minne våre folkevalgte og også våre geistlige om det gamle ordtaket at det må være «Hov på hesten selv om den er langt nede». I dette ordtaket ligger det at tiltak må være basert på realiteter.

Kommentarer til denne saken