Innblikk i livet til en dritt

Sliten: Nå sitter jeg her i mitt etter hvert selvvalgte isolat. Orker ikke flere avvisninger. Illustrasjonsfoto: NTB Scanpix

Sliten: Nå sitter jeg her i mitt etter hvert selvvalgte isolat. Orker ikke flere avvisninger. Illustrasjonsfoto: NTB Scanpix

Av
DEL

MeningerJeg er sliten. Orker ingenting. Orker knapt å leve. Men jeg har ikke noe valg.

Hjertet slår samme faen. Jeg sleper meg av gårde. Gjør mine daglige gjøremål. Skjuler hvordan jeg har det, fordi ingen vil høre om det. Da blir jeg sutrete. Og da får jeg kjeft. IKKE. VIS. SVAKHET. Later som jeg er sterk. Jeg smiler når det blir forventet. Prøver å si de rette tingene på de rette tidspunktene. Kler meg fint og sminker meg. Prøver å være som alle andre. Skjønner ikke hvorfor jeg gidder.

Det hjelper ikke. De vet at jeg er annerledes. De kan lukte det lang vei. Som søppel. Jeg føler meg som søppel. Er ikke verdt en dritt.

«Selvsagt er du verdt noe», vil folk si. «Du er verdt like mye som alle andre.» Er jeg? Er jeg virkelig det?

For det er enkelt å lire av seg slike fine strofer i rolige tider, men det hjelper ikke når stormen kommer og alle stikker av. Og når de som har som jobb å hjelpe meg er sure og indignerte over å måtte ta seg av meg. For en dritt jeg er som forstyrrer dem med arbeid midt i arbeidstiden. En verdiløs dritt er jeg.

Det er slitsomt å tenke. Å huske ting og å konsentrere seg. Sånn går det når en får et slag i hodet og sitter igjen med hjerneskade. Ikke en alvorlig hjerneskade, bare nok til at folk synes jeg er merkelig.

Finner ikke de rette ordene når jeg snakker, så jeg stopper opp midt i setningen eller erstatter ordet med et annet slik at det ikke blir helt rett. Prøver å le det bort.

Folk synes jeg er tåpelig. De forstår ikke. Snur seg og går. WEIRDO. Litt på samme måte som når folk spør meg hva jeg jobber med og jeg svarer at jeg er ufør.

Har du ikke jobb er du verdiløs. Da er du ikke verdt en dritt. Er bare en snylter. De forstår ikke at jeg helst vil ha en jobb å gå til, ha et fellesskap å høre til. At jeg vil utvikle meg og være til nytte. Men at jeg ikke kan. Hjernen spiller ikke på lag.

Nakken verker. Den føles varm og hoven. Hodet kjennes tungt; som om noen har lagt en stor stein på hodet mitt som presser ned på nakken.

Jeg føler meg fjern. Nesten som om jeg har feber. Er svimmel. Føler at rommet snurrer. Jeg ser sikkert dopet ut. Eller full. Merker at folk ser rart på meg. Jeg er kvalm. Føler meg uvel. Får ikke med meg alt som foregår rundt meg. Alt går saktere. Reaksjonene mine er saktere. Har ikke helt kontroll over hendene mine. Skjelver og mister ting. Kjenner nesten andres fordømmelse på kroppen. De holder seg unna. Bare sånn i tilfelle. I tilfelle jeg er en full dritt.

Best å tro det verste om folk. Dømme før man vet. Blir så lei meg. Fordi jeg ikke kan noe for det.

Jeg valgte ikke selv å få nakkesleng. Vil ikke alltid forklare meg for folk; som en verdiløs dritt som trygler og ber om andres forståelse.

Hvordan kan andre mennesker synes at livet er så fantastisk? De ler og smiler. Synes livet er herlig. Jobber. Trener. Fester og ser på soloppganger. Hva er det de forstår som jeg ikke forstår?

Eller kanskje jeg bør spørre: Hva er det jeg forstår som de ikke forstår? Sannheten er at ingenting betyr noe.

Alt er bare en illusjon som plutselig kan forsvinne. Du tror du har alt, og så en dag har du ingenting. Hvorfor? Fordi folk er seg selv nærmest? De har så travle og fantastiske liv at de ikke har tid til en eneste desperat vibbe fra andre i livet sitt? Kan ikke ofre noe fordi de ikke klarer å se at andre trenger dem så sårt? Fordi de ikke kan se at neste gang kan det være deres tur og at de da gjerne vil at andre skal være der for dem?

Vi er så prisgitte hverandre. Men vi vil ikke investere i hverandre. Vi vil bare ha og ikke gi. Og det triste er at selv om du investerer i noen andres liv, er det ikke sikkert at de investerer i ditt. Og det finner du sannsynligvis ikke ut av før krisen rammer, og hjertet får en sprekk stor nok til at ensomhet og sorg kan snike seg inn. Livet er et slit og så dør vi. Døden blir en belønning.

Av og til føler jeg at jeg skal dø av sorg. Eller av ensomhet. Fordi jeg vet at jeg aldri vil klare å stole på noen igjen. LENGTER. ETTER. RO.

Lenge trodde jeg at alt ville bli bra, og at jeg snart ville føle meg som en del av fellesskapet igjen. Måtte bare vente litt. Treffe de rette folka. Gjøre det som ble forventet av meg.

Så gikk troen over i håp. I mange år hadde jeg et håp. Til slutt gikk håpet over i aksept. Jeg ga opp og aksepterte at det ikke fantes noe håp for en dritt som meg. INGEN. LIIKER. MEG.

Ensomheten ble en fast følgesvenn. Selv i et rom fullt av mennesker er den rundt meg; i meg. Den er en vond, men trygg venn. Gir meg få overraskelser. Jeg vet hva jeg kan forvente. Blir sjelden skuffet.

Lurer på om jeg har noe verdi? Avhenger alt av meg? At jeg tar meg sammen og gjør noe med livet mitt? Er det meningen at jeg skal klare alt alene? Uten fellesskap og støtte? Uten hjelp? Uten et nettverk? Er det mulig å gi noen som har manglet livsglede og livslyst i mange år et håp om bedring? Og er et håp godt nok når sjansen for å få det håpet knust er betydelig større enn å lykkes? Er det verdt det? Er det noen som bryr seg?

Nå sitter jeg her i mitt etter hvert selvvalgte isolat. Orker ikke flere avvisninger. Kjenner at de er en fare for min mentale helse. MISTER. SNART. VETTET.

Bruker dagene til å tenke og fundere. Prøver å forstå. Prøver å finne meningen med min eksistens. Hva er meningen med livet? Finnes det en mening? Er det meningen at livet skal være så hardt? Og så ensomt? Gir ikke mening for meg.

Men hva vet vel jeg? Er bare en dritt.

Haugesunds Avis vet

identiteten på innsenderen.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags