La meg fortelle deg en hemmelighet.

Kenneth Henriksen

Kenneth Henriksen

Av
DEL

LeserbrevLa meg fortelle deg en hemmelighet.

Jeg har i snaut 10 år jobbet som førskolelærer og pedagogisk leder i forskjellige barnehager i Norge.

Jeg har i 10 år jobbet intenst med en forestilling om at jobben min hadde en tidsfrist: 18. august klokken 09.00, det året barnet fylte seks år.

Innen da burde jobben min i stor grad vært gjort. Barnet burde innen da ha dannet et stødig grunnlag som gjorde det klar for samfunnets krav og forpliktelser.

Jeg har i 10 år lekt med barna, og barna har igjennom leken lært om likeverdighet, begrepsforståelse, sinnsfornemmelse, konsentrasjon, identitet, fin – og grovmotorikk, problemløsning, dimensjonene innen sosial kompetanse, selvbeherskelse, selvregulering, fantasi, erfaring, empati, perspektivtakning, selvstendighet, regler og normer, gleder og skuffelse og mye mer. Sammen har vi stimulert utviklingen av musikalsk intelligens, kroppslig intelligens, logisk- og matematisk intelligens, språklig intelligens, spatial intelligens, interpersonell intelligens, intrapersonell intelligens, naturalistisk intelligens, og åndelig intelligens.

Jeg har fullstendig uvitende, i 10 år, respektert samfunnets blinde tillit til Kristin Clemet og sendt barn inn i skolen med det jeg selv ante var en litt for lett ryggsekk hva gjelder det å være forberedt.

Så kommer hemmeligheten.

Jeg har funnet et fantastisk smutthull i samfunnets strenge krav til dagens yngste.

21. mars 2017 satt jeg i en kinosal og så dokumentarfilmen «Barndom» av Margreth Olin.

Etter 5 måneder med tilfeldighet, flaks eller skjebne (kall det hva du vil), så sto jeg klar for første skoledag som klasselærer i 1. klasse på Steinerskolen.

Steinerskolen tok et modig valg da offentlig skole blindt valgte å lytte til Kristin Clemet og å gjennomføre reform -97.

Da offentlig skole tok 6 åringen inn valgte steinerskolen å skrive til Utdanningsdepartementet med søknad å få fritak fra prøveordningen.

De ønsket å beholde verdien av barndommens «kongeår» og la bokstavinnlæring, tall og lignende vente til barnet i større grad var modnet og fysisk klar for denne kunnskapen.

Jeg mener dette er et av de smarteste valgene som er gjort innenfor norsk skole- og utdannings politikk de siste 23 årene.

Uten å gå inn på hva offentlig skole gjør eller ikke gjør så kan jeg si noe om hvordan jeg jobber.

Som førskolelærer i 1. klasse har jeg i stor grad anledning for å legge til rette. Legge til rette for at barna i klassen min kan bygge videre på den fundamentale plattformen de trenger for å gjennomføre skoleløpet og ellers i livet. Jeg kan gi de anledninger til å utforske leken og lekens verdi.

Med lek mener jeg en selvvalgt og selvstyrt aktivitet.

Barn i dag har i stor grad en organisert hverdag. Siden 1955 har leken fått mindre og mindre plass i barnets liv. De siste 20–25 åra har denne tendensen eskalert. Barna vokser i dag så å si opp i institusjoner på dagtid, i voksenstyrte organiserte aktiviteter på ettermiddagen og kanskje også foran tidenes barnevakt, stueguden, på ettermiddagen. Altså TV eller iPad. De har liten anledning til fritt å kunne få utfolde seg i skogen, gata eller andre steder uten voksne. De har mistet anledningen til selv å kunne løse konflikter eller trøste hverandre. For det er alltid en voksen som griper inn i situasjonen.

Vi rettferdiggjør «overvåkningen» for oss selv med argumentasjon som at «det kan være farlig», «det kan være skummelt» eller «barna kan bli borte». Enkelte vil til og med gå så langt som å kalle det omsorgssvikt å la barna være uten voksenoppsyn. Men i all hovedsak er vel dette irrasjonelle bekymringer.

Ved å ta bort barnas mulighet til å leke uten direkte voksenkontakt tar vi samtidig bort barnets arena for å utvikle evner de trenger i voksenlivet og det virkelige samfunn.

Skolens trygge fysiske rammer danner en fantastisk arena for å utforske fysiske-, sosiale- og emosjonelle evner. Ved å få leke sammen utvikler barna samarbeidsevner, de lærer å ha sterke uenigheter uten å miste besinnelsen. I risikabel lek lærer de å ta sjanser, de lærer å møte frykt uten å miste hodet. En egenskap som kan redde liv i en eventuell nødssituasjon.

I dag ser vi en skremmende økning av psykiske lidelser hos barn og unge. De er deprimerte, fulle av stress og flere sliter med angst. Samtidig vet vi gjennom forskning at dette er adferd som kan vokse fram i mennesker som lever under omstendigheter der de blir fratatt muligheten til lek.

Lek er det stedet hvor barn lærer at de har kontroll i eget liv. Det er faktisk det eneste stedet de har helt kontroll i eget liv, og når vi tar det bort gir vi dem ikke sjansen til å kontrollere egne liv.

Lek er der de lærer å løse egne problemer, de lærer derfor at verden ikke er så farlig likevel. Lek er der de erfarer glede og de opplever at verden ikke er så deprimerende likevel. Lek er der barn lærer å komme overens med medmennesker og se fra andres perspektiv, lære empati og derfor i stor grad bli kvitt narsissisme. Lek er per definisjon kreativt og innovativt. Så det er selvsagt at dersom man tar bort lek så vil alle disse egenskapene forsvinne samtidig.

Likevel har samfunnet og politikere i flere år etterspurt mer skole og ikke mer lek. Heldigvis ser det ut til å være en endring i lufta. Etter flere medieoppslag den siste tiden har fokuset vokst fram hos dagens unge foreldre. Men det å anerkjenne problemet er bare første steg. Det vi bør kreve er at det blir tatt tak i og gjort noe med. Gjennom høylytt «bjeffing» oss selv imellom, og ikke minst i de rette kanalene direkte til maktpersoner som skolestatsråd Jan Tore Sanner, leder av Utdanningsforbundet Steffen Handal og statsministere Erna Solberg må vi fortelle at produktet etter Kristin Clemet og tidligere utdanningsminister Reidar Sandals ideer overhodet ikke holder mål. Vi må kreve en endring og formidle at det faktisk står om helsesituasjonen til en generasjon.

Se til skolene som valgte å stå igjen på stasjonen når konduktør Clemet kjørte -97 toget ut av stasjonen og inn i det ukjente.

Og du ... Bare for å ta livet av noen fordommer.

Nei, Steinerskolen er ikke vaksinemotstander. Steinerskolen stoler på at foreldre og foresatte tar gode helserelaterte valg for sine barn.

Nei, Steinerskolen er ikke en religiøs skole. Steinerskolen er en konfesjonsfri skole som praktiserer lære om religion, ikke lære til religion.

Nei, Steinerskolen er ikke en spesialskole. Steinerskolen har en offentlig godkjent læreplan og et gjennomtenkt didaktisk program som utdanner hele mennesket uansett nivå. Sterke elever kommer sterkt ut og trengs det støtte så samarbeider vi med PPT og Stat. Ped.

Nei Steinerskolen er ikke en skole for dem som er «kunstneriske». Steinerskolens lærerplan og didaktiske opplegg baserer seg på tverrfaglighet og at mennesket lærer med hele kroppen.

Har du flere fordommer eller spørsmål er det bare å ta kontakt med din nærmeste Steinerskole.

Til slutt, for å bruke Marcus Porcius Cato sitt virkemiddel ... «Dessuten er min mening at ...» UANSETT skole i Norge burde en pedagogisk institusjon dyrke samtalen og samværet under et måltid, og ikke NRK Super på en storskjerm.

La meg fortelle deg en hemmelighet.

Steinerskolen, det finnes et alternativ.

Kenneth Henriksen

Lærer

Haugesund

Følg på: www.instagram.com/superdarthelvis/

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags