Miljøengasjement i historisk perspektiv

Det nytter: Fram til sommeren 1991 gikk det urenset kloakk rett i Smedasundet. I dag kan Smedasundet by på like rent badevann som Åkrasanden. Engasjement for et bedre miljø nytter.

Det nytter: Fram til sommeren 1991 gikk det urenset kloakk rett i Smedasundet. I dag kan Smedasundet by på like rent badevann som Åkrasanden. Engasjement for et bedre miljø nytter. Foto:

Av
DEL

LeserbrevDet gleder meg å se ungdommens glødende engasjement for miljøet, og nå har til og med Haugesund bystyre, mot seks stemmer, vedtatt at vi har en global klima- og naturkrise. Miljøengasjementet er imidlertid ikke av ny dato. Kampen som har vært ført de siste 50 årene for et renere miljø, viser at det nytter å engasjere seg.

Neste år er det 50 år siden at både Norge og de øvrige landene i Europa hadde historiens første «Naturvernår». Bakgrunnen for miljøengasjementet var at storbyer i den vestlige verden var i ferd med å kveles av egen forurensing. Selv om Norge ikke slet med de samme problemene som mange vestlige storbyer, sto også vi foran store utfordringer.

Haugalandet hadde mange miljøutfordringer på 1970-tallet. De største utfordringene var utslipp av kloakk fra både mennesker og dyr, henslengte bilvrak, lukt fra sildoljefabrikker og håndtering av søppel og oljeavfall.

Da Haugaland Naturvern ble stiftet i februar 1970, var debatten rundt kloakkforurensning noe av det som engasjerte mest. På dette tidspunktet planla Tysvær å bygge et stort boligfelt i Grinde hvor kloakken skulle gå urenset ut i Grindefjorden. Dette er som kjent en terskelfjord og fra naturvernhold ble det hevdet at fjorden ville bli en eneste stor kloakkpøl hvis man tillot urenset utslipp. Lignende utfordringer med fritt utløp av kloakk sto man overfor både i Førresfjorden, Vigdarvatnet og Viksefjorden.

Det var ikke bare kloakk fra mennesker som skapte forurensning. I august 1971 hadde Haugesunds Avis en stor reportasje om møkk fra gris og høns som lå i tykke lag langs strendene i Sandeid. Den gang var Sandeid sentrum for oppdrett av både griser og høns i stor skala og bøndene fikk slippe ut møkk rett i elver og bekker. Slike utslipp ble senere forbudt og man fikk regler om arealspredning, det vil si hvor mange dyr man kunne ha i forhold til gårdens størrelse.

På begynnelsen av 1970-tallet var det vanlig enten å brenne avfall på åpne søppelplasser eller tømme det på sjøen. I Haugesund ble søppelet brent. Stedet man brant søppelet på i Haugesund var Årabrot. Den ble tatt i bruk som søppelplass for Haugesund fra 1963. Etter at bossbilene hadde tømt fra seg en salig blanding av matrester, papir og plast, ble det satt fyr på. Bosset brente døgnet rundt og røykplagene var store. Røyken veltet helt inn til byens sentrum og var til stor sjenanse.

I takt med høyere levestandard, økte mengden boss utover på 1970-tallet. Både politikere og byråkrater i Haugesund visste at noe måtte gjøres, men det ble mye prat og lite handling. Det gikk faktisk så langt at Fylkesmannen i Rogaland høsten 1994 truet med å stenge søppelplassen på Årabrot og kommunen fikk to måneder på å avvikle driften.

I 1998 begynte renovatørene i Haugesund for første gang å hente inn kildesortert avfall fra husholdningene. Samme år dukket det opp miljøstasjoner rundt om i byen, hvor folk kunne legge fra seg glass, metall, klær og papir i praktiske plastcontainere. Samme år åpnet Årabrot Miljøpark. Den gamle stinkende bossplassen var gjort om til en miljøvennlig avfallsplass.

Det var ikke bare husholdningsavfall som ble brent på 1970-tallet. Spillolje i store mengder gikk også opp i svart røyk. Av hensyn til byens innbyggere ble oljen brent litt lengre nord enn Årabrot, nærmere bestemt Hagland. Det var først og fremst spillolje fra skip ved byens skipsverft som ble brent, men det ble også levert olje fra byens bensinstasjoner. Oljen ble brent i et av bunkersanleggene bare noen meter fra sjøen. På enkelte dager ble det brent opp mot ti tonn spillolje på Hagland.

Fram til et stykke ut på 1970-tallet var det lov for skipsfarten å tømme både søppel og spillolje på sjøen så lenge de befant seg mer enn 80 kilometer fra kysten. Båter på under 500 tonn kunne slippe ut spillolje og søppel helt inne i fjæresteinene. Og det gjorde de. Resultatet var tilgrisete strender og kaier av søppel og olje.

Strengere regler for utslipp satte en stopper for mange av de lokale sildoljefabrikkene på Haugalandet på 1970-tallet. Med hele 11 fabrikker i regionen hadde Haugalandet helt siden mellomkrigstiden vært et av tyngdepunktene innen norsk sildoljeindustri. Selv om fabrikkene ga verdifulle arbeidsplasser, var de en stor belastning for nærmiljøet. De ga fra seg ubehagelig lukt og flere av fabrikkene slapp også ut olje i sjøen.

I august 1973 skrev Haugesunds Avis om barn på Moksheim som kastet opp på grunn av den intense lukten av råtten fisk. På fine sommerdager måtte folk holde seg innendørs med alle vinduer igjen for ikke å bli syke. Innbyggerne i Åkra klaget også over kvalmende lukt fra Aakrehamn Sildoljefabrikk. Fabrikken lå som kjent «midt i byen» og når det blåste fra vest, ble Åkra innhyllet i illeluktende damp og røyk.

Krav til rensing samt overkapasitet i markedet gjorde at antall sildoljefabrikker i Norge på 1970-tallet ble redusert fra 76 til 41. På Haugalandet ble hele 8 av 11 fabrikker lagt ned ved hjelp av det såkalte «Strukturrasjonaliseringsfondet».

Fram til sommeren 1991 gikk kloakken fra byens innbyggere urenset i sjøen – hvorav en stor andel gikk rett i Smedasundet. På en varm og stille sommerdag kunne kloakkstanken være intens.

Fra 1991 ble kloakken ført i tunnel til Gardsvika ved Killingøy for deretter å bli sluppet ut 700 meter fra land på 60 meters dyp nord for Tonjer. For miljøet langs Smedasundet var det bra å bli kvitt kloakken, men i et større miljøperspektiv var det ingen fullgod løsning. Kloakk fører blant annet til oppblomstring av alger, og nye EØS-regler forbød utslipp av urenset kloakk. I 2014 ble derfor det nye kloakkrenseanlegget på Årabrot tatt i bruk.

En annen miljøsak som mange i dag har glemt er kampen for ozonlaget. På 1980-tallet var det en stort debatt om hvordan man skulle få ned bruken av ozonnedbrytende stoffer. Også den gang ble miljøvernere møtt med skepsis, men gjennom engasjement og dokumentasjon fikk man innført internasjonale forbud som gjorde at ozonlaget ble reddet.

Ettersom Haugesund bystyre med stort flertall har erkjent at vi står overfor en klima- og naturkrise, håper jeg våre politikere yter sine lokale bidrag i den global krisen. La meg få nevne et par eksempler hvor vi lokalt kan gjøre en forskjell. Etter min mening er også jordvern miljøvern. Et område hvor Haugesund kan gjøre et offer i miljøets navn er å bevare de flotte jordene ved Fagerheim. Disse jordene ønsker flere politikere å få omregulert til boligområder. Like øst for Fagerheim er det store arealer med udyrket mark. Etter min mening bør jordbruksarealene ved Fagerheim bevares og man bør heller bygge boliger i områder øst for Fagerheim med udyrket mark. Et annet miljøtiltak som koster lite, men som betyr mye både når det gjelder støy og klimautslipp er å forby busser, biler og lastebiler å gå på tomgang. Som næringsdrivende i sentrum ser jeg hver eneste dag store trailere som parkerer hvoretter doningen går på tomgang i 5-10-15 minutter. I mange byer er det strengt forbudt å la motoren gå på tomgang, og dette er tydelig skiltet. Et lite, men viktig bidrag i kampen for et rene miljø, kan derfor være å få opp skilter i sentrum som tydelig gir beskjed om å ikke la motorer gå på tomgang.

Selv om krisen vi i dag står overfor kan virke uoverkommelig, viser resultatene av de mange ulike miljøkampene de siste femti årene at det nytter å engasjere seg. Det er ingen grunn til å gi opp.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags