Viser til siviløkonom Knut Birkelands kronikk «Vestens solnedgang 2», som ble publisert i Haugesunds Avis onsdag den 21. juni. Kronikken er delvis et svar på mine kommentarer til Birkelands opprinnelige kronikk «Vestens solnedgang?». Selv om Birkeland har noen gode poenger, er jeg fortsatt nokså kritisk til en del av budskapet som framføres.

Dessverre synes jeg fortsatt Birkelands tilstandsbeskrivelse av Russland er altfor positiv. Til tross for store demonstrasjoner mot korrupsjon i Russland mandag den 12. juni, samme dag som Birkelands kronikk «Vestens solnedgang» ble publisert i Haugesunds Avis, virker det som Birkeland ikke har endret særlig syn på forholdene i landet. Birkeland trekker fram at NRKs reporter Morten Jentoft rapporter at Putin, til tross for de betydelige demonstrasjonene, har støtte fra 80 % av det russiske folk. Hvis en statsleder oppgis å ha støtte for så mye som 80 % av sin egen befolkning, er det i seg selv grunn til å være skeptisk.

Et avgjørende moment for å forstå dagens Russland, og som Birkeland ikke sier noe om, er at regimet har kontroll på alle statsmaktene. Russland har ingen ordentlig rettsstat. De fleste og største mediene er rene propagandamaskiner for regimet i Kreml. De siste årene har Russland ført en krigersk utenrikspolitikk. Viljen til å bruke militærmakt har vært stor. Annekteringen av Krim, krigføringen i Øst-Ukraina og militær alliansen med det brutale Assad-regimet illustrerer dette.

Ambisjon om å gjenoppstå som supermakt

Russland har åpenbart ambisjon om å gjenoppstå som noe som ligner på den supermakten som Sovjetunionen en gang var. Trolig har denne politikken også ganske god appell til den russiske befolkningen. Så Putin sin oppslutning på hjemmebane er nok i senere tid i ganske stor grad bygget på militære prestasjoner utenfor landets grenser. Imidlertid er Russland også i ferd med å skaffe seg mange kritikere og fiender. Det kan bli en byrde for landet i det lange løp. For Putin er fallhøyden stor.

Birkeland skal derimot ha honnør for at han retter fokus på økonomisk ulikhet som et problem som forårsaker sosial misnøye og hemmer økonomisk vekst.

Når for mye av rikdommen i samfunnet havner på en for liten gruppe mennesker, vil dette hemme etterspørselen simpelthen fordi et begrenset antall personer har mindre etterspørselsgenererende behov enn hva de store massene har. På sett og vis kan en se på middelklassen som en motor i samfunnsøkonomien. Blir middelklassens økonomiske kår for dårlige, vil dette medføre en tilbakegang i økonomien grunnet redusert etterspørsel. Så Birkeland har rett i at omfordeling av rikdom vil skape ytterligere vekst. Økonomisk ulikhet er en av de virkelig store utfordringene i vår tid.

Irland var et av landene som ble hardest rammet under finanskrisen i 2008. Landet er nå for lengst kommet på bedringens vei. Irske myndigheter har blant annet tatt grep i form av å innføre lav selskapsskatt. Dette har ført til store utenlandske investeringer i landet. Etablering av internasjonale selskaper med høy intellektuell kapital og kraftig økning i tallet på leasingselskaper for lufttransport har ført til en voldsom økning i Irlands bruttonasjonalprodukt.

Solskinnshistorie?

En solskinnshistorie? Vel, grepet med lavere selskapsskatt har utvilsomt gitt betydelig uttelling for Irland. I et mer globalt fordelingsperspektiv er imidlertid slike grep problematiske.

Internasjonalt er det nå blitt en slags konkurranse mellom land som fører til nedadgående trend i beskatningen av selskaper. De som nyter godt av denne utviklingen økonomisk er i første rekke bedriftseierne.

Også her i Norge har vi kastet oss på denne bølgen, og skattesatsen for alminnelig inntekt (kapitalbeskatningen) er nå kommet ned i 24 %. Får denne internasjonale trenden fortsette, vil det være ødeleggende for inntektsfordelingen. Fruktene av denne politikken blir økende arbeidsledighet, økende kriminalitet, sosial uro og politisk ustabilitet.

Problemet må erkjennes i større grad

For at trenden skal snu, tror jeg for det første at problemet må erkjennes i større grad. Deretter bør en søke internasjonale politiske samarbeidsløsninger for å snu utviklingen. Dessverre tror jeg ikke dette vil skje med det første i dagens splittede verden.

Birkeland skriver at vekst er avhengig av at etterspørsel etter varer og tjenester øker. Det er i og for seg riktig. Imidlertid er jeg blant dem som mener at vi må ha et bredere perspektiv på dette i form av også å rette blikket mot tilbudssiden i økonomien.

Etterfulgt av finanskrisen i 2008 har vi nå hatt en periode med ekstremt lave renter. Dette kommer trolig også til å vedvare en god stund videre. Siden rentenivået i et land henger nært sammen med landets valutakurs og dermed påvirker landets konkurranseevne overfor utlandet, er lavt rentenivå blitt et smittsomt og utstrakt fenomen på verdensbasis. Til dels altså for å sikre stabilitet i valutamarkedet.

Selv om ekspansiv pengepolitikk i form av lav rente opplagt er et virkningsfullt tiltak, er det grunn til å være skeptisk til om dette er en gunstig og vekstskapende politikk over en lengre tidsperiode. Lav rente danner grunnlag for lånefinansiert etterspørselsvekst. Imidlertid går det en grense for hvor mye lån husholdninger og bedrifter kan betjene, og en kredittfinansiert vekst har derfor begrenset varighet. Kritikere av dagens lavrentepolitikk vil hevde at den fungerer dårlig i forhold til innovasjon i økonomien.

Virksomhet som har lav økonomisk fortjeneste og som i det lange løp kanskje ikke engang vil overleve holdes oppe av lave renter. Opprettholdelse av bestående virksomheter kan således gå på bekostning av at arbeidskraft og kapital flyttes til nye og mer vekstfremmende virksomheter. Lav rentepolitikk over tid har også den utilsiktede skadeeffekt at den bygger opp til framtidige økonomiske kriser fordi aksjemarkeder og boligmarkeder prises for kraftig opp.

Utkonkurrert av Kina og Asia

Den frie markedsøkonomien har skylden for at vi er utkonkurrert på kostnader og teknologi av Kina og Asia, hevder Birkeland. Rike land har den ulempen i internasjonal handel at de ikke er særlig konkurransedyktige på kostnader. Nettopp derfor vil det være viktig for vestlige myndigheter å holde fokus på virkemidler som fremmer innovasjon og nyskapning. Nye produkter med unik teknologi og tjenester med unik kompetanse konkurrerer ikke i første rekke på pris.

Framtidig vekst for vesten vil være betinget av framvekst av kunnskapsbaserte bedrifter. Å ha gode utdannelsessystemer vil bli viktig for å skape en slik utvikling. Robotifisering av samfunnet kan være en vekstmulighet, men kommer samtidig neppe til å gjøre problemstillingen knyttet til fordeling av rikdom i samfunnet mindre aktuell.

At Kina og Asia også utkonkurrerer vesten på teknologi innenfor noen områder, er helt naturlig. I likhet med vesten har de talenter, utdanningssystem og markedsøkonomi som skaper og tilrettelegger for utvikling. Når det gjelder teknologi, spiller fortsatt vesten en dominerende rolle. Et eksempel på dette er USAs suksess som produsent av skiferolje og skifergass. USA er blitt verdens største produsent av både olje og naturgass. Allikevel er USA fortsatt netto importør av både olje og naturgass. Men det sier noe om hvilken økonomisk gigant USA er. Kapitalistiske USA er tydeligvis fortsatt dynamisk. Likevel, USA har et stort samfunnsproblem forbundet med velstandsmessig stagnasjon for middelklassen. Åpenbart har dette fått amerikanerne til å søke etter noe nytt i styringen av landet.

Vesten har ikke en livssyklus som et vareprodukt med introduksjon, vekst, modning og tilbakegang. Årene etter finanskrisen har vært tøffe for vesten. Vel å merke går det nå litt bedre. Brexit og valget av Trump som USAs 45. president skaper likevel bekymring for framtiden. Vi lever i en global tid med felles globale utfordringer, og hvor behovet for samhold blant de vestlige demokratier sjelden har vært høyere.

De vestlige stormaktene står i denne situasjonen paradoksalt nok lengre fra hverandre enn noen gang etter utgangen av 2. verdenskrig.