Radikal liberalisme

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

LeserbrevDen 19. juli er det på nettsidene til Haugesunds Avis publisert et innlegg fra Ove Kobbeltvedt med tittelen «#8220;pengepolitikk»#8221;. Kobbeltvedts innlegg er et svar på mitt tidligere innlegg med tittelen «#8220;om Russland, økonomisk ulikhet og økonomisk vekst»#8221;, dette innlegget er publisert på Haugesunds Avis sine nettsider og i en litt forkortet utgave i papiravisen av Haugesunds Avis den 6. juli. Innlegget fra Kobbeltvedt berører interessante områder innenfor økonomisk politikk.

To viktige hovedretninger finnes innenfor fagfeltet makroøkonomi, den klassiske og den keynesianske. Begge hovedretningene omfatter flere underretninger. Innlegget fra Kobbeltvedt reiser spørsmålstegn ved påliteligheten til den keynesianske hovedretningen.

Opphavsperson til den keynesianske hovedretningen er den britiske matematikeren og økonomen John Maynard Keynes (1883-1946). Keynes sine teorier er for det første basert på antakelsen om tregt bevegelig lønninger og priser. Et annet kjennetegn ved Keynes sitt makroøkonomiske ståsted er den vekt som blir tillagt den samlede etterspørsel i økonomien. Også behandlingen av usikkerhet skiller den keynesianske retningen fra den klassiske retningen. Den keynesianske retningen kan ikke sies å være imot markedsøkonomi, men den bygger på en grunnleggende skepsis til markedsøkonomiens effektivitet i et kortsiktig perspektiv.

Den keynesianske retningen har særlig fått anvendt betydning for stabiliseringspolitikk og motkonjunkturpolitikk. Tiltroen til den keynesianske retningen har trolig aldri vært høyere enn i etterkrigstidens gylne tiår, 1960-tallet. Det sies sågar at personer som studerte sosialøkonomi ved Universitetet i Oslo i denne perioden lærte at tiden med økonomiske kriser nå var over takket være keynesianske mottiltak. Så kom 1970-tallet med stagflasjon, dvs. økonomisk stagnasjon i kombinasjon med inflasjon. Keynesianske økonomer som fram til da tilsynelatende hadde mestret verden, framsto som mer eller mindre rådville. Økt skepsis til keynesiansk tekning på 1970-tallet ble symbolisert ved at to av retningens fremste kritikere, Friedrich Auguste Hayek og Milton Friedman, mottok Nobels minnepris i økonomi i henholdsvis 1974 og 1976. Perioden 1970-tallet ble imidlertid ikke noe farvel til den keynesianske retningen. Norske myndigheter sin håndtering av finanskrisen i 2008 er etter mitt syn et eksempel på god keynesiansk tiltakshåndtering av en akutt økonomisk krise.

Som nevnt bygger den keynesianske retningen blant annet på en grunnleggende skepsis til markedsøkonomiens effektivitet i et kortsiktig perspektiv. I dette ligger det i noen grad implisitt at keynesianske tiltak først og fremst har sin fortreffelighet i et kortere tidsperspektiv. Lengre perioder med kraftige motkonjunkturtiltak, som eksempelvis dagens lavrentepolitikk, vil over tid virke dårligere og gi uheldige bieffekter som vil danne grunnlag for nye økonomiske kriser i framtiden.

Selv om historien altså har vist at keynesiansk inspirert politikk ikke alltid har vært like vellykket, er retningen svært relevant og svært anvendt den dag i dag. Ove Kobbeltvedt trekker ting veldig langt når han blant annet skriver at «#8220;fordi John M. Keynes feilaktig hevdet at det er etterspørselen som driver økonomien, ønsker sentralbanker verden rundt å stimulere samlet etterspørsel ved å skape inflasjon»#8221;. Poenget er at sentralbankene gjennom sin lavrentepolitikk faktisk klarer å påvirke etterspørselen og dermed øke aktivitetsnivået i økonomien. En økonomi drives både av forhold på etterspørselssiden og på tilbudssiden. For et lands myndigheter er etterspørsel mer tilgjengelig å påvirke enn tilbud, enten det er gjennom finanspolitikken eller pengepolitikken.

Svært radikal er Kobbeltvedt når han kritiserer den amerikanske sentralbanken for å styre etter et inflasjonsmål. Istedenfor tar Kobbeltvedt til orde for at en mer kontraktiv pengepolitikk, som ville gitt deflasjon. Kobbeltvedt argumenter i denne forbindelse med at den amerikanske middelklassen ikke får nyte godt av fallende priser på grunn av sentralbankens politikk. Deflasjon er en farlig tilstand for en økonomi. Typisk er deflasjon kjennetegnet ved problemer knyttet til økende arbeidsledighet og økende gjeldsbyrde. Får en deflasjon i en økonomi, medfører dette at bedriftenes inntekter faller. Inntektsfall vil medføre at bedriftene vil iverksette tiltak for å redusere sine kostnader. Utfallet blir så høyere arbeidsledighet, som videre medfører redusert etterspørsel i samfunnet. Kommer en først i gang med deflasjon, vil dette fort bli en selvforsterkende spiral. Selv om inntektene faller grunnet deflasjon, vil gjelden være låst og upåvirket. Dermed må samme gjeld betjenes med lavere inntekter.

Paripolitikken som ble ført av Norges Bank i perioden 1920–1928 er et mørkt kapittel i norsk økonomisk historie, og er for ettertiden egnet til å stå til skrekk og advarsel med hensyn til konsekvensene av deflasjon. Kort fortalt var bakgrunnen for paripolitikken at en igjen ønsket at penger skulle bli konvertibelt med en bestemt mengde gull, en ønsket altså å gjeninnføre gullstandarden. Daværende sentralbanksjef, Nicolai Rygg, mente at myndighetene hadde en moralsk og juridisk forpliktelse til å gjeninnføre gullstandarden. Opplagt hadde Rygg et poeng der, men konsekvensene av prosessen med å gjeninnføre gullstandarden skulle bli voldsomme. Utgangspunktet for problemet var at den norske kronen hadde falt med omtrent 50 % i verdi i forhold til gull. For at Rygg og Norges Bank skulle løse dette problemet, måtte en nødvendigvis føre en kraftig kontraktiv pengepolitikk. Rygg hadde planen klar. Renten skulle opp, pengemengden og kredittvolumet ned, prisnivået ned og kursen på den norske kronen opp. Hele åtte år tok den utmattende prosessen med å bringe kronen tilbake til pari kurs. Konsekvensene underveis ble store. Registrert arbeidsledighet blant fagforeningsmedlemmer gikk fra under 5 % i 1919 til en topp på over 25 % i 1927. Paripolitikken førte til en voldsom økning i gjeldsbyrden for dem som hadde lån i norske kroner. Jordbruket og arbeidsintensive konkurranseutsatte bransjer ble særlig hardt rammet.

Kobbeltvedt og jeg er begge kritiske til dagens lavrentepolitikk. Jeg synes imidlertid at Kobbeltvedt er for radikal og går uklokt langt i sin kritikk av den keynesianske retningen. De negative konsekvensene av den politikk som Kobbeltvedt står for kan bli betydelige hvis politikken settes ut i praksis.

Kjartan Mæland

Siviløkonom

Førresfjorden

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags