Norge, et land med ansvar og muligheter for å gå foran

Hvis intet land tar ansvar for å gå foran og gjennomfører klimatiltak før andre er med, blir resultatet en klimatragedie som rammer oss alle. Norge, et rikt oljeproduserende land, har et særlig ansvar for å forhindre en slik situasjon. Oljeinntektene er brukt for å sikre egen velstand. En stor del av regningen etter oss er bidrag til klimaendringer som først og kraftigst rammer fattige i andre land og i neste omgang våre egne barn og barnebarn. Det er sterke etiske grunner til at nettopp Norge bør bli et land som går foran og bidra mer enn andre land for å virkeliggjøre nullutslippssamfunnet både hjemme og globalt. Fortsatt satsing på olje og gass er farlig politikk, både klimamessig og økonomisk. Samtidig har mulighetene for et grønt skifte aldri vært større.
 

Dere kjenner utfordringene:

Gode ambisjoner om utslippskutt har ikke gitt resultater som monner, verken i Norge eller globalt. Frivillige utslippskutt meldt inn etter COP-21 i Paris i 2015 vil, om de følges opp, gi en global temperaturstigning på rundt 3 grader med katastrofale konsekvenser for store deler av verden, både på kort og lang sikt. Hensynet til våre barnebarn krever et taktskifte i klimapolitikken!

Det mangler ikke  visjoner

I sin trontale i 2014 sa statsminister Erna Solberg følgende:

«2015 blir et viktig år for klimaet – det haster med å komme i gang. Vi må omstille oss, og tilpasse oss det jordkloden tåler av karbonutslipp. Den største trusselen for den norske samfunnsmodellen er at vi ikke klarer å omstille i tide». På det ekstraordinære landsmøtet samme år sa partileder Jonas Gahr Støre: «Vi er den første generasjonen som til fulle ser og erfarer virkningene av klimaendringene. Kanskje er vi den siste generasjonen som kan gjøre noe med det. Veksten skal ikke få ødelegge klimaet. Bli med på å bygge nullutslippssamfunnet Norge. Vi har omstillingsevne og penger på bok.»

Dere vet at disse fine visjonene ikke har resultert i tiltak som monner 

Historiske utslipp gir alt nå alvorlige konsekvenser. Selv om alle utslipp stopper i morgen, vil klimaskadene øke i omfang i årene som kommer.  Verdensbanken viste i 2014 at vi allerede da var låst til en nær 1,5 graders global oppvarming. Mange forskere mener at det også vil være svært vanskelig å begrense oppvarmingen til 2 grader.

Å satse på å bruke opp karbonbudsjettet for 2 graders temperaturstigning gir uakseptabel stor risiko for at vi passerer vippepunkter for farlige og irreversible klimaendringer

Framskrivningene om hvor store fossile utslipp som er forenlig med å begrense global temperaturstigning til under to grader er for høye. De fleste modeller regner med at langt større mengder CO₂ kan trekkes ut av atmosfæren ved karbonfangst og lagring eller på annen måte enn det som er teknisk og praktisk mulig. Skal global temperaturøkning kunne begrenses til under to grader, må rike land innen 2030 kutte utsl nyvinninger for ulike sektorer i samfunnet blir stadig billigere.

Dere er kandidater til Stortinget og kan være pådrivere for en bedre klimapolitikk. En slik politikk har stor støtte i det norske folk. Ifølge en undersøkelse gjennomført på oppdrag av Kirkens Nødhjelp,  mener 71 prosent at Norge gjør for lite for å kutte klimautslipp, og over halvparten av befolkningen mener Norge bør går foran andre land. Hvis ikke Norge kan gjøre dette, hvilket land vil dere da ha håp om skal kunne gjøre det?   

Vi vil peke på 3 hovedsaker som norske politikere kan og bør gjøre noe med i kommende stortingsperiode:

1. Sørge for at langt det meste av fossile ressurser som fossilindustrien har kartlagt og planlegger å utvinne blir værende i grunnen.

Fossilindustrien planlegger å utvinne rundt fem ganger mer brennstoff enn det som fører til en global temperaturstigning på mer enn to grader. Derfor må oljeindustrien reguleres og klimapolitikken må bli styrende for oljepolitikken. Produksjon av både olje og gass må utfases så raskt som mulig. Staten må avstå fra utvinning av kull på Svalbard, olje og gass fra Arktis og andre sårbare områder, samt utvinning av olje og gass med ukonvensjonelle metoder.

2. Dreie bruken av oljefondet og andre norske investeringer bort fra fossile ressurser og over på framtidsrettede og bærekraftige næringer, både i Norge og internasjonalt.

Det ville være uten vesentlig betydning for norsk økonomi om Norge, i tillegg til vår bistandsprosent, avsetter 1 % ekstra av BNP til for klimatiltak i fattige land. Men det utgjøre et sterkt virkemiddel for en snuoperasjonen bort fra fossilbasert vekst i den fattige del av verden og stimulere fattige land til å være med på den globale klimadugnaden som alle land må bidra i.

3. Ta internasjonalt lederskap ved en ambisiøs nasjonal klimapolitikk som oppfyller målene fra Paris.

Om det skal være mulig å begrense global oppvarming til mindre enn to grader må rike land kutte utslippene med rundt 80 prosent innen 2030 (4). Norge og EUs mål om 40 % kutt er derfor for lavt. Med vår rikelige tilgang på fornybar energi bør Norge ha som mål å være klimanøytralt innen 2030. Norge kan bli et forbilde for andre land hvis kuttene i utslipp skjer, ikke ved kjøp av kvoter og betaling for utslippskutt i andre land som det nå legges opp, men ved en nødvendig omlegging av økonomien og kutt i egne utslipp. I denne sammenheng vil det være viktig å satse på lyntog som alternativ til 4-felts motorveier og samt en skogbrukspolitikk som øker klimagassopptak i norsk skog, blant annet ved at planer om produksjon av klimaskadelig biodrivstoff legges til side.

Vi regner med at dere lar klimasaken få avgjørende betydning for valg av samarbeidspartnere og regjeringsalternativ etter valget. Det haster med å skape flertall for klimatiltak som monner! I en utfordrende tid for menneskeheten trenger vi flere politikere med etisk integritet og moralsk mot til å gå foran i en sak av avgjørende betydning for våre barnebarns, Norges og verdens framtid. 

Norge har både ansvar og mulighet til å gjøre det som må til for å bremse klimaendringene og samtidig skape et samfunn med bedre livskvalitet og gode levekår. Dette må gjøres nå og ikke om 20–30 år, når dagens barn overtar styringen. Erik Dammann formulerer det slik i innledningen til sin bok «Verdirevolusjon» (2014): "Vi står ved et vendepunkt i historien. Hvilken retning vi velger for veien videre, avgjør menneskehetens skjebne».