En kjepp i hjulet

Av
DEL

LeserbrevHva står det mellom linjene når vi snakker om psykisk syke?

Psykiatriske pasienter er et problem i flere medier. NRK Rogaland hadde tidligere i år et oppslag om at politiet i Stavanger bruker nesten fire timer daglig på «psykiatripasienter», med overskriften «Titusenvis av politioppdrag på psykisk syke». Dette går etter politiets utsagn ut på bekostning av andre oppdrag. En kvinne politiet har tatt hånd om flere ganger har kuttet seg selv, svelget barberblader, dynket seg selv i tennvæske, truet sykehusansatte med kniv og vandret til fots i en trafikkert biltunnel.

Dette er ikke mild og moderat depresjon og angst. Dette er store problemer. Man kan spørre seg: Hvorfor skulle ikke politiet hjelpe dette mennesket? Politiet er til for alle, ikke bare psykisk friske.

Artikkelen sier ikke noe om hvor stor del av politioppdragene «titusenvis» faktisk er. Ved nærmere sjekk hos Politidirektoratet viser det seg derimot at politiet hadde 857 367 oppdrag i 2017. Antallet som er registrert som «psykiatrioppdrag totalt» er 36 592. Det vil si 4,3 prosent av samtlige oppdrag er psykiatrioppdrag. Ifølge Store norske leksikon vil 15 til 20 prosent av befolkningen til enhver tid fylle diagnostiske kriterier for en psykisk lidelse. Med andre ord: Oppdrag knyttet til psykisk syke legger ikke beslag på uforholdsmessig mye tid hos politiet.

Med disse tallene i hodet, kan man vel si at det mellom linjene i dette oppslaget står ganske tydelig at psykisk syke er en kjepp i hjulet for en fungerende ordensmakt. I neste omgang kommer da et nytt spørsmål: Skal man ha dårlig samvittighet for å bruke av politiets tid, hvis man har det så dårlig at man svelger barberblader? Naturligvis ikke. Man kan si at helsepersonell burde ta den jobben, men det er en annen diskusjon. All den stund vi ikke har helsepersonell på utrykning overalt, er politiet det vi har.

Etter flere tiår med åpenhet om hvor vanlig psykiske plager og lidelser er, koblet til statens opptrappingsplan for psykisk helse, gyllen regel om øking i psykiskhelsevern, tilskudd til helsesøstre og krav om psykolog i hver kommune, har vi stort sett tatt inn over oss at alle har en psykisk helse. Noen ganger er den god, andre ganger ikke så god. Åpenhet har vært god latin, helt siden veiskillet med statsminister Kjell Magne Bondeviks depresjon i 1998. Vi snakker om psyken, offentlig og privat, i aviser, på TV og på sosiale medier. Enkelte mener også at vi snakker for mye om den, at vi blottlegger for mye for vårt eget beste, selv om flere sier de gjør det nettopp for å normalisere psykiske lidelser og minske stigmatisering.

Med mer utbredt kjennskap til hva som er normale problemer og generell åpenhet om psykisk uhelse, tenker mange kanskje at målet er nådd, at vi for eksempel ikke bruker den forslitte metaforen «tikkende bombe» om personer med psykiske lidelser like mye i dag? Tja, det er fremdeles et stykke igjen. Et søk på Google eller i avisarkivene at mange fortsatt skriver nedlatende og uforstående om personer med psykiske lidelser. I juni i år hadde Klassekampen et leserinnlegg om aggressive elever som «vandrer rundt som tikkende bomber». I Aftenposten kunne man tidligere i år om en voldelig rappers kobling av «geni og galskap».

Bør man skrive så mye om psykisk syke? Medier bør dokumentere det som skjer, også psykiske plager og lidelser. Men man trenger ikke beskrive mennesker som farlige objekter, og visse helseplager som en samfunnsbelastning.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags