Frykten for å miste pappa

Av
DEL

LeserbrevHans gode armkrok, myke fang og varme hender var alltid en trygghet.

Han lærte meg å sykle og å gå, om hva som var rett og galt og de sunne verdier. Han viste meg hva som var verdt å leve for.

Han var en trygghet.

Pappas ønske om å leve visnet bort. Eller kanskje det ikke var et ønske om det, men istedet et ønske om å være lykkelig, være glad, være fri for bekymringer og smerte. Noe som kanskje tar over livet. Han så kanskje ikke lengre de tingene som var verdt å leve for, de han viste meg som liten. Pappas liv ble på en måte tatt fra han. Livet handlet til slutt kun om overlevelse, kampen mot angst og tristhet. Håpløsheten ble for stor.

Pappa forsøkte å ta sitt eget liv, jeg trodde i noen få timer at jeg fremover skulle ha en hverdag uten han. Det at jeg aldri skulle få oppleve han som bestefar til mine barn var plutselig en realitet. Livet føltes urettferdig både ovenfor pappa og meg.

Min trygghet kunne raskt blitt revet fra meg denne kvelden, men heldigvis slipper jeg i dag å si at pappa VAR.

Pappa ER min trygghet og min hverdagshelt.

Frykten for å miste pappa er nok fortsatt tilstede. Men både jeg og han er blitt bedre på å leve for de små, enkle og gode ting i hverdagen, de man ofte tar for gitt.

Er det noe jeg har lært som barn og voksen så er det: La oss våge å spør hvordan de rundt oss har det!

Det spørsmålet er med på å redde liv.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags