Broen mellom olje og fornybart

Sverre Meling jr.
Foto: Terje Størksen

Sverre Meling jr. Foto: Terje Størksen

Av
DEL

Maritim betraktningBeatrice Rossebø Danielsen var innom kontoret mitt på ny. Du vet, hun nyutdannede arkitekten fra Arkitekthøyskolen i København som jeg skrev om i mine maritime betraktninger før jul. Hun som mener at Haugesund må se til havet.

Det var jeg som ba om et nytt møte. Beatrice oppholder seg fortsatt i hjembyen. Hun sitter hos Haugaland KunstVerk i Staalehuset på Bakarøy og arbeider på et prosjekt om gjenbruk av avviklede offshoreinstallasjoner som en del av HKVs nye kultur- og næringsprogram.

Jeg er nysgjerrig på hvordan unge mennesker tenker omkring sjøfartsbyens fremtid. Beatrice Rossebø Danielsen sitt bidrag er av det estetisk-kulturelle slaget.

I alle fall oppfatter jeg det slik. Jeg ser på illustrasjonene hun legger frem. Det går en bro over fra det gamle sjøbadet i Asalvika til Nordre Svinholmen som i dag er landfast med Bakarøy.

Midt i sundet er plassert et avkappet bein fra en utrangert oljerigg. Dette er en bærende konstruksjon for broen. Det er snakk om en gangbro. Fotgjengere og byliv er i fokus. Hun sier til meg at hun er opptatt av møteplassene mellom mennesker, mer enn hus og bygg i seg selv. Det sosiale mer enn det individuelle innkapslet i lukkede enheter.

Vi snakker videre om petroleumsindustriens fortid og fremtid. Om endringene som kommer, og om hvordan broen kan være med og fortelle kystbyens historie og markere oljeindustriens rolle.

– Plattformkonstruksjonene er en stor og spennende del av fundamentet for Norges velstand og utvikling. Gjenbruk av disse konstruksjonene er en del av de konstante endringene industrien står i, og et symbol for en næring som ser nye muligheter. Broen kan beskrives som en overgang mellom to tidsaldre. Det avkuttede beinet fra oljeriggen markerer dette. Og på broen skal det være plass til å møtes, forklarer Beatrice.

Før dette har jeg bitt meg merke i noe annet. Beatrice Rossebø Danielsen har snakket om at broen skal erobre plass for menneskene i forkant av en utbygging.

- Jeg er opptatt av at samfunnet har eierskap til områder før de bygges ut, sier hun.

Bilder fra krigskunstens utvikling svømmer frem for mitt indre blikk.

Hvordan perserne lagde pontongbroer så tidlig som på 400-tallet f. Kr. i forsøket sitt på å knuse Athen. De lyktes ikke, men dette var et angrep på et gryende demokrati.

Prosjektet nord for Haugesjøen i Haugesund handler om noe annet. Om å erobre plass for menneskelig samhandling og fellesskap. Kanskje dette prosjektet derfor vil lykkes?

Øverst i det avkappede beinet er det tegnet inn et utsiktspunkt. På veg over fra Asalvika til Bakarøy kan du ta en avstikker opp.

Da vil du komme tettere på det gamle sildeindustrielle miljøet representert med Johannes Østensjø & Co. sin tønnefabrikk.

Mot nordvest ligger offshorebasen på Killingøy. Mot sørvest ligger området hvor verftet Brødrene Lothe holdt til. Et utsyn mot industrialderen i fortid og nåtid. Fra sild over skipsbygging til olje og gass. Sett fra en resirkulert gjenstand fra oljealderen. Mens du går over fra en badeplass som ble etablert etter at pengene hadde strømmet inn til Haugesund kommune under jobbetiden. Sjøbadet i Asalvika ble anlagt i 1919. Etter den første verdenskrig og en høykonjunktur for byens mange rederier. Så kollapset alt. Byen stod stille i mellomkrigstiden. Alle trødde vannet. Noen vil mene helt frem til 1980-årene. Atter andre at vi fremdeles trør vannet.

Persernes potongbroer var stor ingeniørkunst. Det samme var grekernes triremer. Skip med tre rekker av årer på hver side, bemannet med en mann per åre.

Med disse kunne grekerne slå perserne i sjøslaget ved Salamis i 480 f. Kr. Å bygge noe som bringer mennesker i kontakt med hverandre, på godt og vondt, er stor ingeniørkunst. Å bygge murer som hindrer menneskelig kontakt, er ikke stor ingeniørkunst. Det samme med å etablere det psykososiale grunnlaget for menneskelig fellesskap. Slikt krever mer enn å stenge andre ute. Å stenge andre ute blir som å trø vannet. Til slutt drukner du.

Broen til Beatrice kan sikkert provosere noen. Nye tanker og forestillinger gjør ofte det. Selv blir jeg ikke særlig provosert, til tross for at jeg ikke er så utålmodig av meg lenger. Jeg spør likevel den unge arkitekten om hun vil ha en revolusjon.

– Slett ikke, svarer hun.

– Jeg tror på endringer over tid. Broen vil være med til å bringe byen ned mot havet som et nytt møtested, forbinde kyststien til byøyene og sentrum, og være en identitetsmarkør som synliggjør industriens rolle i kystbyen. Det er et prosjekt som bringer næring, kunst og kultur sammen, både i selve prosessen og i det ferdige designet. Kanskje har du noen kontakter i næringen din som vil være med på prosjektet? Som for eksempel kan stille med materialer, ingeniør- eller konstruksjonsarbeid? spør hun.

– Det kan godt tenkes, svarer jeg, fra min generasjon til hennes. Fra olje og gass til ungdommens klimakamp. Hva er vel bedre enn om vi sammen skaper de gode overgangene?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags