Fødselshjelpere til sjøverts kulturforståelse

Av
DEL

Maritim betraktningDa jeg hørte tidsvitner fortelle om den russiske innmarsjen i Finnmark i oktober 1944, forstod jeg nok en gang hvor lite jeg vet. Da jeg dagen etter leste ferdig Tore Skeies bok om Olav Haraldsson, ble bare følelsen av utilstrekkelig kunnskap forsterket.

Ingerid Stenvold i NRK ledet oss nylig gjennom tre timer med krigshistorie i nord på en måte som ikke bare ledet til frigjøringen av Finnmark, men også til en frigjøring av mine tanker om hva Norge var under okkupasjon og ble til etterpå.

Tore Skeie frigjør alltid. At en ung historiker i dag, kan bringe nye perspektiver på norsk middelalderhistorie på en måte som utløser ny forståelse av vår egen tid, gir meg en sterk følelse av intellektuell forløsning.

Det handler om kulturforskjeller på kysten av Norge fra nord til sør, men likevel at vi føler oss som ett folk. Finnmarkingene opplevde en krigsvirkelighet som var ganske annerledes enn den lenger sør. Dette kom tydelig frem da styrkene som regjeringen i London sendte nordover etter russernes frigjøring, landet og etablerte seg.

Til tross for kong Haakon sine formanende ord om at de måtte forstå hvordan befolkningen i det okkuperte Finnmark hadde opplevd en annerledes krig enn dem selv, forstod ikke mange av de norske soldatene.

Det hadde vært umulig for mange finnmarkinger å holde seg borte fra alt samkvem med tyskerne når den tyske styrkeoppbyggingen i nord var så omfattende. Dette samkvemmet gjorde mange av dem mindreverdige i noen av de norske soldatenes øyne.

Det norske storsamfunnet gjorde det ikke bedre etter krigen. Mange partisaner i Finnmark hadde samarbeidet med de russiske kommunistene i øst. De var krigshelter fremfor noen, men i den kalde krigens lys, gjorde den russiske forbindelsen dem mistenkelige etter krigen. Ikke bare skulle det tette hopehavet med tyskerne, men altså også med russerne, bli en svøpe for finnmarkingene.

Det var det norske storsamfunnet sin behandling av partisanene kong Harald ga en unnskyldning for på vegne av oss alle i Kiberg i 1992. Hvordan unnskyldningen skal fortolkes, får bli opp til hver enkelt av oss.

Jeg tenker at den bibrakte en erkjennelse av at nordmenn sør for Polarsirkelen ikke egentlig skjønner seg på Nord-Norge. Denne dimensjonen kom tydelig til uttrykk under Ingerid Stenvold sin kyndige programledelse. Applausen i Kirkenes satt som løsest da ulikhetene i forståelse mellom nord og sør ble synliggjort. Det er ikke noe galt i dette. Bare økt kunnskap tar oss videre.

Olav Haraldssons styrke bygde på to grunnpilarer. Han hadde samlet enorme rikdommer etter å ha vært i viking før han kom hjem til Norge i 1015 for å kreve kongemakt, og han hadde sterkt fotfeste i Viken og på Østlandet som sønn av Harald Grenske, angivelig Harald Hårfagres sønnesønn.

Det han ikke hadde, var kontroll på Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge, altså brorparten av Kyst-Norge. For å få slik kontroll var han avhengig å få til allianser med høvdingene som satt på Sola, Lade og Bjarkøy, og alliansene kunne bare etableres og opprettholdes gjennom sjøverts kommunikasjon mellom landsdelene.

Ladejarlen fikk han aldri taket på. Sjefen sjøl, Eirik, befant seg ved Knut den mektiges side i England, mens Olav fortrengte de to sønnene fra Norge. Forholdet til Erlings Skjalgsson på Sola og Tore Hund på Bjarkøy endte til slutt med fullt brudd. Da kunne ikke lenger Olav styre Norge, uavhengig av hvor sterkt han måtte stå i Viken og på Østlandet. Knut den mektige kom til Norge i 1028 for å ta kontroll, og Olav måtte flykte til Gardarriket.

Danskene har alltid stått sterkt i Viken. Området rundt Oslofjorden var direkte underlagt danskekongen før Olav Haraldssons tid, mens man tidvis kontrollerte resten av landet ved hjelpe av jarlætten på Lade i Trøndelag. Slik ville Knut den mektige også ha det i fortsettelsen, og inntil videre fikk han viljen sin. Olavs forsøk på å komme tilbake, og hans død for Tore Hunds spyd på Stiklestad i 1030, er i så måte bare for et lite intermesso å regne. I foreningstiden mellom 1380 og 1814 styrte for øvrig danskene Norge i all hovedsak fra Kristiania, ikke i fra Bergen, landets desidert største by, men vi vet jo hvordan det gikk.

I sommer fant arkeologer naustet til Tore Hund på Bjarkøy utenfor Harstad. Det skal ha vært en gedigen bygning som forteller om høvdingens store makt.

Denne makten bygde på sjøverts handel sørover langs den norske kysten med varer fra Russland i nord og fra kystsamene og samene i innlandet.

Også for Tore Hund var forholdet til jarlætten på Lade avgjørende. Uten en allianse med jarlen, kunne ikke handelen fra nord nå markedet på Vestlandet og enda lengre sør.

Og her er vi ved sakens kjerne. Det er ikke et styringsapparat innerst i Oslofjorden som gjør at Norge er blitt en nasjon og i dag fremstår som et av verdens mest stabile samfunn til tross for alle kulturforskjeller. Det er det alliansebygging og sjøverts handel langs kysten som har æren for.

Noe å tenke på for vikværinger og kystfolk den dag i dag?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags