Mening i det meningsløse?

Av
DEL

LeserbrevJeg har en urolig sjel. Den har gitt meg både oppturer og nedturer. Oppturer når den har utfordret meg til å utforske nye ting, til å sluke bøker jeg har kommet over, eller lokket meg til å inngå nye, inspirerende relasjoner. Nedturer når den har holdt meg våken om nettene, når den har minnet meg på alt som kan gå galt, eller når den har fortalt meg at jeg ikke er god nok. Urolige sjeler blir satt på prøve i disse tider. I steinalderen bidro uro til at vi ikke ble drept av bjørn. Nå kan vi bruke den til å ta situasjonen på alvor, og ta vår del av samfunnsansvaret.

Livet har lært meg at jeg er bedre på reelle kriser enn innbilte, så da Erna trykket på den røde knappen gikk jeg over i en ny fase. Fra å være spent, sint og engstelig, ble jeg engasjert og opptatt av å finne løsninger. Jeg jobber med skole, så jeg fikk heldigvis anledning til å ha noe meningsfullt å okkupere tankene med. Vi måtte stable på bena et opplæringstilbud, selv om skolene ble stengt. Det var befriende å slippe å forberede meg på resten av livet. Virkeligheten tvang meg til å forholde meg til situasjonen som den er «her og nå».

Jeg har alltid vært fascinert av hvordan vi mennesker fungerer. Hva er det som driver oss? Hva har vi til felles? Hvorfor er vi så ulike? På min søken har jeg kommet over mange ulike perspektiv, tolkninger og meninger, men en person har festet seg til hjernebarken min; Viktor Frankl. Han var psykiater og overlevde tre år i konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig.

Frankl mente at livet er meiningsfullt under alle omstendigheter, og at det er menneskets plikt til å finne sin egen betydning av hva som gir livet mening. Frankl betraktet menneskets søken etter mening i tilværelsen som en avgjørende drivkraft til mental helse, sunnhet og livskvalitet. Han hevdet at man kan frata mennesket alt, unntatt friheten til å velge hvordan man vil forholde seg til hvilken som helst situasjon.

Nå er «fluktveiene» våre stengt. Vi kan ikke døyve vår indre uro med reiser, shopping, trening eller jobb. Vi må forholde oss til våre egne engler og demoner.

Kanskje vi oppdager noe nytt? Kanskje får vi tatt en vårrengjøring i vårt indre sjelsliv, hvor vi ser at mye av det vi fyller tiden vår med er helt meningsløst? Jeg er spent på hva vi står igjen med, men har noen drømmer. Jeg drømmer om at vi gjennom uroen, frykten og uvissheten kommer ut i andre enden med en erkjennelse av hva som gir livet mening for oss.

I min tid som lærer sa jeg ofte at vi må lære av historien, men som art har vi gang på gang vist at vi må lære på den harde måten, gjennom egne erfaringer.

Jeg håper erfaringene vi nå står overfor vil gjøre at vi oftere sier «vi» enn «oss og dem», at vi blir rausere, at vi tørr å være tro mot oss selv og ekte i møte med andre, at vi senker tempoet og rydder plass til det som gir oss glede og mening. Kanskje vi begynner å måle det vi verdsetter, heller enn å verdsette det som er lettest å måle?

Jeg er redd, men også håpefull. Jeg tror det går an å være modig og sårbar på samme tid.

Innerst inne vet vi hva som betyr noe for oss, hva vi egentlig vil ha mer av, men kanskje tiden nå er kommet for å si det høyt, i alle fall til oss selv?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags