Sigurd O. Larsen har i «Barnevernet har for liten makt», Haugesunds Avis 19. juni 2018, resonnementer som jeg ikke synes er realistiske.

«Overgrep i hjemmet er vanskelig å avdekke».

Spørsmålet er snarere om barnevernet og de andre hjelpeetatene som er opplært i samme tro som vårt nåværende barnevern, avdekker på en fornuftig måte, og om opplæringen gjør dem egnet til å avdekke. Larsen tar det for selvsagt at så er tilfelle. Det er det liten grunn til.

Enkeltsak etter enkeltsak som det er fullt mulig å gå nøyaktig inn i (familiene har jo kopi av alle saksdokumenter, og kan ennå ikke tvinges av myndighetene til å hemmeligholde dem), viser en inkompetanse i å skille ut saker hvor det foreligger virkelige overgrep, og en tilsvarende innsats med å konstruere saker til stor skade for barna så vel som for foreldrene.

Det er ikke slik at barn er trygge når man setter dem under offentlig styring. Oppvekst utenfor familien er tvert imot meget farefullt. Se på resultatene av barnevernets inngripen, både i enkeltsaker og gjennom statistikk. De er forferdende.

Det er heller ikke slik at folk er henvist til en «mur av taushet». Svært mange ofre for uberettigede barnevernsaksjoner er mer enn villige til å offentliggjøre sine saker, og det er ikke offentliggjøring som skader barna.

Tvert imot gir det barn som uten grunn er blitt skilt fra foreldrene, håp og mental sunnhet å få demonstrert at foreldrene kjemper for dem og deres frihet.

Norsk konvensjonell presse og media har gjort store feil i årevis ved ikke å sette seg grundig inn i, og så publisere, sakene og den bakenforliggende ideologien. Det er kun internett som har fått dem på gli – langsomt – fordi folk nå kan publisere sakene sine selv. Det er ikke lenger fullt så lett for media å fordømme ofrene, trass i at de sikkert skjelver for pressestøtten.

Larsen: «Barnevernet har ingen interesse av å forfølge folk uten at de har mistanke om at det skjer noe som ikke skal skje.»

Igjen ubegrunnet tillit. Men tillit er noe man må gjøre seg fortjent til gjennom sine handlinger, ikke noe man kan forlange fordi man er velmenende. Minst av alt kan en offentlig etat forlange tillit og samtidig skjule sine handlinger og resultater; gjør den det, er det fare på ferde.

Man trenger ikke fundere over hva barneverns-industrien har av interesser i sine hjerner, det er bare å konstatere hva slags påstander og dokumentasjon og argumentasjon de kommer med, og at de er svært aktive for å opprettholde sin egen virksomhet og berolige med godsnakk om at de lærer av enkeltsaker og stadig blir bedre.

Vel, saker av typen «Glassjenta» har det vært mange paralleller til, over flere tiår. Barnevernet har iallfall ikke lært å sette beslaglagte barn fri. Derfor flykter barn, omtrent 4–5 per dag på landsbasis, fra barnevernets omsorg, og blir hentet med makt igjen, av politi og barnevern, hvis de skulle ha funnet veien hjem til familien.

Det er omtrent samme antall som antallet nye barn som tas av barnevernet per dag, noe over 1.600 i året for 3–4 år siden (tall fra Statistisk sentralbyrå). Tallet varierer litt år om annet, men har gått klart oppover de siste 30 årene.

Marianne Haslev Skånland

professor emeritus

Oslo

Følg på: www.mhskanland.net