Tove Gundersen
Generalsekretær i Rådet for psykisk helse

I fjor vedtok Stortinget en ny lov: Får du sosialstøtte skal kommunene nå kreve at du er i aktivitet. Men loven er ikke iverksatt. Blant annet fordi at dersom kommunene skal kreve aktivitet, må det også være et aktivitetstilbud. Det er ikke på plass alle steder.

Sosialstøtte skal gi mennesker som ikke kan arbeide, og som ikke har andre økonomiske rettigheter, økonomisk hjelp når det ikke finnes andre inntektsmuligheter. Ifølge en rapport som er utført for Kommunenes Sentralforbund (KS) praktiserer et overraskende stort antall kommuner allerede en aktivitetsplikt for å gi denne støtten. Rapporten viser også at det er store forskjeller mellom kommunene i hvordan de vurderer kostnadene som følge av lovendringen. I følge rapporten mener kommunene at aktivitetskravet kan være egnet for hver tredje av dagens sosialhjelpsmottakere.

Vi vet at for alle disse kan aktivitet ha stor betydning. Derfor må vi satse på aktivitet framfor passivitet. Å komme i gang igjen med skole eller arbeid gir muligheter som kan ha betydning for hele livet.

I Rådet for psykisk helse er vi opptatt av at den aktiviteten som kreves skal ha høy kvalitet. Gode og meningsfulle aktiviteter leder til en svært positiv livsendring for mange. Derfor er vi opptatt av at så mange som mulig får et så godt aktivitetstilbud som mulig. Det innebærer blant annet at aktiviteten må ha et mål som både er realistisk og ønsket for deltakeren, for eksempel å få en jobb man mestrer. For å få til dette må aktiviteten evalueres underveis, og aktivitetsdeltakernes erfaringer og vurderinger må tillegges vekt i den videre utviklingen av aktiviteten. De ansvarlige må dessuten legge vekt på to veiledende spørsmål: Hvordan hjelper vi deltakerne til fremgang i forhold til egne mål? Hva gjør vi når vi ser at sosialhjelpsmottakeren egentlig er kvalifisert for uføretrygd? Dette er spesielt viktig for de unge som kan ha rett til særskilte ytelser som «unge uføre», og som kan miste ytelser for resten av livet dersom avklaringen av funksjon og lidelse utsettes fordi de for lenge deltar i aktivitetstilbud som ikke er nyttig for noen.

I Trondheim er Jobbhuset et kurstilbud for ungdom mellom 18 og 25 år som bidrar til å bryte mønstre. Der har mer enn 300 unge kommet over i arbeid eller utdanning på de tre årene Jobbhuset har eksistert. I løpet av de tre ukene et kurs varer skal deltakerne både dele drømmene de har for livene sine, utvikle motivasjon og bli sterkere i troen på hva de kan bidra med på en arbeidsplass. Gjennom Jobbhuset kan de så få erfaring fra arbeidsplasser som Jobbhuset samarbeider med. Noen får arbeid eller finner tilbake til skole og studier, mens andre får mer tid og kan ta flere kurs om de trenger det. Mange unge som har falt ut av skole- og utdanning isolerer seg hjemme på jente- eller gutterommet. Deres sosiale omgang med andre har begrenset seg til kontakt på nettet, og en del utvikler sosial angst og har falt inn i et mønster de ikke kommer ut av. Det er lett å tro at dette er utfordringer som bare gjelder dem. Erfaringene viser at når det blir krevd at de deltar på et aktivitetstilbud så oppdager de at de ikke er så alene om slike utfordringer, og heller ikke så håpløse som de kan tro selv. Andre som har hatt de samme vanskene har funnet en vei til mestring og til å bryte mønsteret.

Til bladet Psykisk helse forteller Thomas og Ruben, to tidligere kursdeltakere som nå er assistenter på Jobbhuset, at de første dagene var vanskelige. For noen er det en kamp å møte opp, forteller de. Thomas forteller at det var vanskelig, men at han lærte seg grensesetting og mestring av reaksjonene. Nå tør de to ha drømmer om framtiden.

Fra arbeidslivet vet vi at det er viktig å holde kontakten med arbeidsplassen når man blir syk. For de som kan ha nytte av dette er det viktig å komme i gang. Isolasjon, psykiske plager og lidelser kan sette livet på vent.

Det er allerede mange kommuner som krever aktivitet i tråd med den nye loven. Men rapporten KS har fått laget etterlyser flere statlige tiltaksplasser for at kommunene skal kunne gjennomføre kravet om aktivitetsplikt. De mener det må være et spleiselag mellom staten og kommunene å ha aktiviteter som det kreves oppmøte og deltakelse på.

Vi tror som analysen viser at aktivitetsplikt kan egne seg for en del, men ikke alle. Rådet for psykisk helse har store forventninger til at stat og kommuner samarbeider om gode tilbud til dem som skal avkreves aktivitetsplikt. Hvis ikke blir aktivitetsplikt bare symbolpolitikk som ikke fremmer mestring og håpet om et annerledes og bedre liv.