NANCY HERZ
Samfunnsdebattant og aktivist, Haugesund.

Da hadde den 35 år gamle palestinsk poeten og artisten, som er født og oppvokst i Saudi Arabia, vært fengslet i over et år.

En gang tidligere, i 2013, hadde han blitt arrestert for å ha fremmet ateisme og spredd blasfemiske ideer i kunsten sin.

En måned tidligere, som følge av en personlig prosess og en tid i tenkeboksen, begikk jeg selv den «kriminelle» handlingen som Fayadh er dømt for.

Jeg fant ut at jeg egentlig ikke lenger er troende, sluttet å definere meg som muslim, og meldte meg inn i Human-Etisk Forbund.

Fordi jeg bor i Norge kommer jeg unna med det uten større konsekvenser enn at noen individer har prøvd å overbevise meg om at jeg tar feil, og å ha blitt konfrontert med min manglende tro på gud (og litt surmuling, men det kan jeg tåle).

Fordi Fayadh bor i Saudi Arabia, et land som nylig henrettet 47 personer på én dag, og som hvert år fengsler og dømmer mennesker som ytrer seg kritisk til døden, kan han risikere å miste livet.

Fengsling og systematisk forfølgelse av mennesker som benytter seg av tros- og ytringsfriheten er bare en av metodene som blir brukt for å kneble ytringsfrihet og demokrati.

Et annet eksempel er terror-angrepene vi har sett de siste månedene, som sprer frykt på verdensbasis.

Terror, sensur, dødsstraff, tortur, fengsling og trusler er alle metoder som individer, organisasjoner og stater som frykter ytringsfrihet tar i bruk.

Fordi de er feige.

Fordi de tror at deres styrke ligger i andres svakhet.

Da terroristene på brutalt vis angrep satiremagasinet Charlie Hebdo for ett år siden, var ryggmargsrefleksen min å skrive om det, og benytte meg av den friheten som terroristenes ofre ble myrdet for å ha benyttet seg av.

Mitt fokus var først og fremst på alle de som støttet opp om Charlie Hebdo, og viste sin støtte ved å legge ut #JeSuisCharlie på sosiale medier.

Jeg skrev: «Alle disse menneskene innser at det som rammer ytringsfriheten også rammer dem. Mange velger å støtte tids-skriftet på en dag som denne, fordi det er et viktig element i et demokratisk land. Fordi man ikke kan akseptere at mennesker dør i ytringsfrihetens navn.»

For ett år siden snakket «alle» om ytringsfrihet. Nå er det andre saker som okkuperer mediebildet og som former menneskers hverdag og sanseinntrykk.

Likevel er det viktig å minne oss selv på hvor viktig ytringsfriheten er, og hvor essensiell den er for at vi skal kunne være den vi er, og leve frie liv.

Det er takket være ytringsfrihet at jeg for ett år siden som daværende norsk-muslim fordømte terroren mot Charlie Hebdo.

Jeg oppfordret andre muslimer til å vise terroristene at vi sammen med resten av verden slår ring rundt ytringsfriheten, fri presse, frie meninger og et fortsatt demokratisk samfunn.

Det er takket være ytringsfriheten at jeg for et år siden kunne skrive at selv om karikaturtegninger kan gjøre litt vondt, så er ytringsfrihet viktigere enn at det stikker i egoet.

Det er takket være ytringsfrihet (og trosfrihet) at jeg ett år senere, etter en lang prosess, og etter å ha identifisert meg som muslim i ca. 19 av mine 19,5 på planeten Jorden, kan skrive dette agnostiker og medlem i Human-Etisk Forbund.

Likevel må vi ikke glemme mennesker som Ashraf Fayadh, som ikke er like privilegerte.

Mennesker som ikke får verdens øyne rettet mot seg når deres frihet og menneskerettigheter blir kneblet. Sammen må vi bruke vår stemme slik at de kan bruke sin!

I 2014 deltok jeg i Fritt Ord-konkurransen for videregående skole med essayet «Fritt ord, frie mennesker», en tittel som i stor grad reflekterer mitt forhold til ytringsfrihet.

Uten retten til å tenke fritt, tale fritt og skrive fritt begrenses vi som mennesker.

Årets Fritt Ord-konkurranse har tittelen «Sensur er ***», og omhandler en annen side av ytringsfriheten.

Ord som brennes, kunst som ødelegges, og vanlige mennesker – kunstnere, journalister, redaktører, forfattere, bloggere – som settes bak lås og slå.

Sensur er alt dette, og det som verre er.

Konkurransen gir unge mennesker en ypperlig sjanse til å reflektere rundt et viktig tema, og ikke minst til å skape noe som er deres eget: Ytringsfrihet i praksis.

Jeg er blant de som mener at ytringsfriheten er en av våre viktigste menneskerettigheter. Det å kunne ytre seg er essensielt for oss som mennesker.

Det er kun når ordet er fritt at mennesker kan være frie.

Og det er kun når vi har ytringsfrihet at vi kan kreve de andre rettighetene vi har.

Kampen for ytringsfrihet er like aktuell i dag som den alltid har vært og vil være, og så lenge mennesker verden over hindres fra å ytre seg må vi stå sammen med dem.

Derfor er jeg stolt av å bo i en by som har valgt å fortsette som friby, og ta i mot forfulgte forfattere.

Dette er et av byens bidrag til ytringsfriheten.

Men hva kan én person gjøre?

Det kan du gjøre ved å bruke sosiale medier og vise de som sitter ved makten at vi ser dem, og vet at de begår urett (tro meg, det nytter!).

Ellers kan du signere Amnesty International sine underskriftskampanjer (blant annet aksjonen for Ashraf Fayadh) som sendes i tykke bunker til de som begår menneskerettighetsbrudd, eller sende brev og ringe ambassaden det gjelder.

Du kan bruke ytringsfriheten din for det den er verdt.

Skriv, syng, dans, skap noe!

Gjør og vær det terrorister og de som begår systematiske menneskerettighetsbrudd hater.

I en verden hvor friheten har en så høy pris, må vi være villige til å betale den.

Ikke bare prisen for vår egen frihet, men for våre felles verdier som frihet, menneskeverd og menneskerettigheter.

Friheten er udelelig, og så lenge det er mennesker som ikke kan nyte den er ingen av oss egentlig frie.