Nullvisjon for selvmord må komme med finansielle muskler og ledelse

Tove Gundersen

Tove Gundersen Foto:

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.På verdensdagen for selvmordsforebygging 10. september la regjeringen fram en ny handlingsplan for selvmordsfeltet som heter «Ingen å miste». Med planen innføres en nullvisjon for selvmord i Norge.

Det er vel og bra at regjeringen hever ambisjonene og markerer at alle liv er viktige. Selvmord er et betraktelig samfunnsproblem, og tallene viser ingen tegn til nedgang. Det må vi ta på alvor. I 2018 var det 674 mennesker som tok sitt eget liv i Norge, og opp mot 6000 selvmordsforsøk. Vi har fremdeles ikke tilgjengelige tall for 2019, noe som i seg selv er urovekkende. Når man først skal satse på et felt er det ekstremt viktig å se utviklinger og tendenser slik at man fortløpende kan følge med og justere respons og tiltak. I dag ser vi et for stort skille mellom overordnet mål og faktiske tiltak.

Rådet for psykisk helse er generelt sett skuffet over at regjeringens plan bærer mer preg av dugnad enn satsing. Over 20% av tiltakene i handlingsplanen skal «vurderes», og det er få spor av friske midler og finansielle muskler utover en opplysningskampanje til 10 millioner. En nullvisjon er et ekstra filter å se verden gjennom – en dimensjon i alt vi gjør. En slik satsing vil kreve penger og prioritering. Vi vet fra før mye om hva som virker, men trenger folk og verktøy for å få tatt det i bruk. Kvalitet og kunnskapsnivå må heves med bedre samhandling og intensiverte tiltak.

Hvor ble det av tiltaksspissing mot grupper der selvmord er en utvilsom forhøyet risiko? Vi vet at folk som opplever tap, alvorlige livshendelser og akutte kriser trenger et tettere sikkerhetsnett. At kvaliteten som tilfaller de psykisk sykeste er ujevn og tidvis preget av for lite kunnskap og tiltaksmangel. Og vi vet at rus er en sentral faktor i mange selvmord. Høyt alkoholforbruk utløser for eksempel en forhøyet risiko som øker med konsum og tilgjengelighet. Da henger ikke forslag som billigere sprit og lengre åpningstider på polet på greip med førsteprioriteten, som er å redde liv.

En kunnskapsbasert politikk med selvmordsforebygging som et av sine viktigste områder må omdanne sine prioriteringer til praktiske og konkrete virkemidler. Kommunene må få klare beskjeder om hva som forventes av dem, i tillegg til at de blir satt i stand til å møte den nye nullvisjonen. Selvmord er ikke noe man kan «ønske seg bort». Det er et uttrykk for veldig sammensatte problemstillinger som i sum gjør livet for tungt å leve.

Halvparten av de som dør i selvdrap dør i sitt første selvmordsforsøk. Det krever mye hjelp og støtte å sette folk i stand til å se andre utveier. Og det krever ledelse, ressurser og kapasitet å få det til på lik linje over hele landet. Det er i kommunene folk bor. Dette forventer jeg at regjeringen vil reflektere og prioritere i årets statsbudsjett.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken