SoMe- fenomenet vi elsker å hate

#instamoment #topptur #norgesferie #solnedgang #siggjo

#instamoment #topptur #norgesferie #solnedgang #siggjo Foto:

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Det er ferietid, jeg koser meg med en kopp kaffe og nyter utsikten. Plutselig får jeg trang til å hente mobilen og ta en snap av herligheten. Denne teksten er ingen moralsk pekefinger som skal latterliggjøre dette fenomenet. I tilfellet hadde jeg dratt meg selv med ned i dragsuget. Kanskje det tvert imot er et forsøk på det motsatte. Sosiale medier har kommet for å bli. Det er i alle fall et premiss for innholdet i denne teksten. Som tenåringer flest kaver de litt med å finne sin form. Ja, for småbarnsfasen kan vel sies å være unnagjort. Vi er ferdige med barnesykdommer og voksesmerter, og over i en mer eksistensiell og definerende fase.

Ungdomstiden er krevende for mange, og behovet for å høre til er om mulig enda viktigere enn ellers. Det er ganske grunnleggende behov for oss mennesker å bli sett, forstått, anerkjent og akseptert av fellesskapet. Likevel er det få av oss som innrømmer at vi trenger nettopp dette. Hva vi deler på sosiale medier varierer, men det er ingen tvil om at de sosiale kodene for hva som er innafor eller ei, er vanskelige å knekke. Som i det virkelige liv, er noen bedre på dette enn andre.

Det finnes kulturelle forskjeller på hva som er sosialt akseptert, men noe ser ut til å være universelt. Ingen liker folk som skryter. Snikskryt er kanskje enda mer irriterende. Noen forsøker å bøte på dette ved å dele litt fra skyggesidene i livet, men blir ofte møtt med at de burde blitt beskyttet mot seg selv. Grensen for når noe blir sosial pornografi er hårfin. Vi tåler dårlig de som bruker filter på bildene sine, og hvor ofte er det egentlig greit å bytte profilbilde? Hvis man er litt tung i sessen, hylles man for å være modig som deler bikinibilder. Hvis man derimot ser for bra ut, beskyldes man for å bidra til kroppspress. Det ultimate motet denne sommeren ville kanskje vært å dele bilder fra Sydenturen, men risikoen for sosiale sanksjoner er nok ikke verdt det i disse pandemitider.

De som slipper billigst unna ser ut til å være de med en viss selvironi og humoristisk snert. Olaug Bollestad har truffet ei nerve med sine instagramskildringer fra herr og fru Larkins hverdagsliv. Ingen mistenker Bollestad for å tro at hun er deilig. Jenny Skavlan er deilig, men slipper unna med det fordi hun også er klok, morsom og miljøbevisst. I tillegg har hun klart å skjerme barna sine helt fra å bli eksponert. Det gir kanskje den aller høyeste kredibiliteten. Vi andre kan bare grøsse av å tenke på hvilke arr i sjela våre barn vil få. Vi takker Gud for at sosiale medier ikke fantes da vi var unge. Samtidig er jeg ikke så sikker på om «Årets gris» blir husket like lenge nå, som da vi måtte holde liv i minnene ved å gjenfortelle dem gang på gang. Vi vet alle hvordan det gikk med fjæra som ble til fem høns.

For mange av oss er det knyttet en viss ambivalens til å dele private øyeblikk på internett. En del av oss skammer oss litt over å eksponere oss selv. På den andre side så er vi et produkt av vår egen samtid og synes det er litt gøy. Har vi delt en gang, er det lettere å gjøre det igjen. Vi flytter grenser, får av og til litt vondt i magen og lurer på om det ble for mye, men rister det av oss og overbeviser oss selv om at vi ikke bryr oss om hva andre mener.

Det finnes en slags rangordning blant disse mediene. Noen av oss deler bare på snap, for der har vi ikke så mange venner. Vi har selvsagt ikke behov for å dele med hele verden. Vi kan strekke oss til instastoryen, for der er det jo frivillig om folk vil trykke seg inn og se. Å dele på Facebook er en høyere terskel, for der har vi hundrevis av venner. Det går en grense for alt.

En del av oss later som at vi ikke vet hvordan vi tar en selfie. Vi lager oss ulike forklaringsmodeller for hvorfor vi deler. Det kan være alt fra at vi ønsker å anerkjenne et vertskap, holde utenlandske venner oppdatert på hva som skjer i livene våre, å vise fram det flotte landet vårt, eller vi ønsker å inspirere andre. Jeg har ennå til gode å høre noen si at de hadde behov for noen anerkjennende ord, derfor gjorde det godt å bytte profilbilde. Vi vet at vennene våre føler seg forpliktet til å sympatilike bildene vi legger ut, uansett hva de måtte mene om dem, men det gjør nytten likevel. Det er litt som med reklamekampanjer. Vi vet at de skal lokke oss, og skape behov vi kanskje ikke har, men vi lar oss forføre. Hvor mange av oss sier vel ikke at vi er opptatt av å ha vår egen stil, likevel fyller Kähler-vaser opp «kjøp- og salg» gruppene for tiden. Nå er det noe annet som gjelder. Det rare er at vi ikke liker å innrømme effekten det har på oss.

De mest asketiske av oss klarer å heve seg over hele greia, og holder seg unna disse arenaene for sosial blottstillelse. Disse menneskene har liksom en egen aura. Vi beundrer dem for å være så selvdisiplinerte. Noen av dem må gi etter og oppretter en bruker, men bare fordi de ellers ville gått glipp av informasjon som angår fritidsaktivitetene til ungene, eller festinvitasjoner. Det er blitt hevdet at de som deler minst, bruker mest tid på sosiale medier. Kun de selv kan svare på hva det eventuelt handler om.

Det som trigger oss mest treffer gjerne en følelse i oss. Det kan være interessant å undersøke den, gi den litt oppmerksomhet, og kanskje bli litt bedre kjent med oss selv. Det gjorde kanskje vondt å ikke bli invitert til den festen, enten man er 13 eller 45 år, selv om vi prøver å fortelle oss selv at vi ikke ønsket å være der. Realiteten tvinger oss til å finne en balanse som gjør alt dette tålelig å leve med. Kanskje må vi akseptere at livet av og til gjør vondt, enten det er på Instagram eller andre steder. Jeg er ikke så sikker på om alt var bedre før.

Hvordan sosiale medier vil utvikle seg fra tenåringsstadiet og inn i sitt voksne liv gjenstår å se, men jeg forestiller meg en nyansert, eldre dame som ikke er så hytt. Hun ser på livet med et visst skråblikk, byr på seg selv og er klok nok til å vite at det meste går seg til. Jeg kunne valgt å si eldre mann, men assosiasjonene til eldre menn og sosiale medier oppleves for tiden litt for betente til å tvitre ukritisk med.

Det sies at vi blir rausere mennesker av å bli påminnet vår egen dødelighet, derfor benytter jeg anledningen til å avslutte med å si at om hundre år er alt uansett glemt.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags