Gå til sidens hovedinnhold

Den mest miljøvennlige kvadratmeteren er den som ikke bygges

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Klimaendringene gjør at vi raskt må omstille samfunnet mot en mer bærekraftig fremtid. Helt sentralt for hvorvidt vi lykkes med snuoperasjonen – er kommunens rolle som samfunnsutvikler. Få aktører, om noen, har flere fingre med i spillet: Det er kommunen som bestemmer hvor og hvordan lokalsamfunn utvikles. Med andre ord hviler det en tung byrde på skuldrene til lokalpolitikerne våre. Det de gjør i dag har betydning for fremtiden.

Det er nesten hevet over enhver tvil at en fornuftig arealpolitikk er det mest effektive klimatiltaket en kommune kan iverksette. Vi må sørge for at lokalisering av bolig, handel og næring i størst mulig grad, genererer minst mulig utslipp. Samordnet areal- og transportplanlegging er heldigvis, snart, blitt allmennkunnskap. Men hakk i hel på arealpolitikken, som klimatiltak, følger kommunens rolle som eiendomsutvikler og eier.

Naturlig nok er kommunen oftest den aller største eiendomsaktøren i sin kommune. Vi har alle tilbrakt store deler av livet i kommunale bygg, være seg barnehager, skoler, idrettshaller, ungdomsklubber, helsestasjoner eller gamlehjem. Kommunen må nødvendigvis ha en stor eiendomsportefølje for å levere et godt tjenestetilbud, men det er kanskje på tide at vi får mer ut av hvert enkelt bygg? Særlig når vi vet at eiendoms- og byggebransjen bidrar med ca 40% av verdens klimagassutslipp. På tross av utslippsfrie byggeplasser, BREEM-sertifiseringer, lavkarbonbetong og andre forsøk, må vi huske på at den mest miljøvennlige kvadratmeteren er den som ikke bygges. Forstå meg rett, jeg er veldig ofte for ny fortetting og byggerier i byene og tettstedene våre. Men det hviler et særlig ansvar, til å vise edruelighet, på dem som har den største porteføljen (kommunen): De bør alltid vurdere om de kan unnvære nye kvadratmeter, og heller nytte arealene de allerede har på en mer effektiv måte.

Jeg forstår at det er stas å åpne nye bygg. De vitner om investeringsvilje, fremskritt, utvikling og handlekraft. Likevel tror jeg vi må øke fokuset på to sentrale strategier, som i sum kan gi bedre økonomisk, sosial og miljømessig bærekraft: rehabilitering og sambruk. Gjenbruk, transformasjon eller rehabilitering bør være første tanke når et arealbehov melder seg. For det første er eldre byggerier ofte av god kvalitet, og energistandarden lar seg forbedre slik at de kommer positivt ut når klimaregnskap skal gjøres opp. For det andre ser vi alt for ofte at eldre skoler eller barnehager erstattes av nye bygg – uten en tanke for hva man skal gjøre med dem som står tilbake. På den måten får man et dobbelt sløseri: Det gamle bygget får ingen ny funksjon og det nye bygget må bygge alle m2 på nytt.

Sambruk er et annet alt for lite brukt grep i offentlig sammenheng. I dag er det null problem å fikse tilgang til bygg ved å installere digitale låser og bookingsystem. Det praktiske lar seg lett løse, men det er mentaliteten som må endres. Vi har så mange fastlåste ideer om hvilke funksjoner som hører til i hvilke bygg. Tenk bare på hvor mange kvadratmeter som står ubrukte etter klokken halv fem. En utfordring er at vi bygger så spesialiserte bygg, med helt spesifikke krav, som gjør at de ender opp som monofunksjonelle øyer spredt rundt omkring. Ta idrettshaller som et eksempel: I Norge er det krav fra spillemiddelfondet som gjør at landet pepres med industrihall-lignende klosser, spesialtegnet for å optimalisere forholdene for idretten. Med litt mer velvilje og tilpassing kunne disse arealene like gjerne inkludert rause arealer hvor unge kunne gjort lekser, eller bare hengt ut. Med litt mindre spesialiserte arealer kunne teatergrupper, dans, e-sport eller pensjonistforeninger blitt en naturlig del av livet inne i huset. Vi må se på de funksjonene vi har med nye øyne: En periode etter suksessen Litteraturhuset i Oslo ble etablert, var det mange kommuner som ønsket seg et nytt litteraturhus på sitt sted. Etter litt tankevirksomhet fant man vel ut at de fleste steder hadde et litteraturhus, men de het bibliotek. Bibliotekene har i dag fått en annen funksjon enn de hadde for 30 år siden: De er møtesteder med debatter, kulturarrangement, podcast studio og mye mer. Etablerte funksjoner kan utfordres og endres til det bedre. Kunne barnehager vært planlagt kombinert med sykehjem? Kunne kommunestyresalen blitt brukt som yogasal? Det er kun fantasien som begrenser mulighetene.

Et annet aspekt ved sambruk er at vi må tenke på byen eller stedet som ressurs. Skal virkelig en kommune møte et behov med et nytt dedikert bygg til en funksjon, hvis man kunne møtt omtrent det samme behovet ved å endre bruken av eksisterende bygningsmasse? Dette er hverken god miljø- eller bypolitikk. Trenger alle kontorbygg en egen kantine, når byen har kafeer? Må alle avdelinger ha egne kontorlokaler til alle sine ansatte? Mye tyder på at vi går mot en arbeidshverdag preget av enda mer fleksibilitet og ønsker om å sitte sammen med andre relevante aktører for en periode – da trengs det tilgang på såkalte co-working spaces og midlertidige kontorer. Sambruk, digitalisering og delingsøkonomi gjør at vi i dag kan få mye mer ut av mindre – men da må mentalitet endres og spesialbehov tilpasses andre behov og ikke rendyrkes som i dag.

Oppfordring: Start alltid ut med å spørre om vi kan unngå å bygge nytt. Hvis vi likevel trenger mer plass: Kan vi rehabilitere, transformere eller utvide eksisterende bygningsmasse? Etabler ambisjonen om at offentlige bygg alltid skal fylle mer en de lovpålagte funksjonene: Ha ambisjon om at hvert byggeri skal være robust, møte flere behov og støtte opp om en bærekraftig utvikling.

Kommentarer til denne saken