Gå til sidens hovedinnhold

Det året da du reddet liv

12. mars 2020. Samfunnet stenger ned med de sterkeste nasjonale tiltakene. 12. mars 2021. Haugalandet stenger ned med de sterkeste lokale tiltakene. Hva har skjedd med oss i mellomtiden?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

SIGNERT: Det var aldri snakk om en sprint. Da landet stengte ned for ett år siden, visste vi at det kom til å vare en stund. Men vi visste ikke at det skulle vare så lenge. Det var en maraton, og det kan bli et ultraløp. Vi er slitne, men vi har store krefter igjen. Mennesket er fantastisk tilpasningsdyktig. Og vi er heldige.

Jeg husker fortsatt følelsen, alvoret, da Erna Solberg fortalte om tiltakene som la ei tung dyne over landet vårt 12. mars i fjor. Så gikk vi inn i et år som ikke ligner noe vi har opplevd før, og som forhåpentligvis ikke vil ligne noe vi opplever igjen.

Vi fikk kjenne på primitive instinkter. Hamstring. Trang til å sikre seg selv og sine – men også omsorg for flokken.

Vi har hatt et år der vi plutselig måtte vurdere hvilken fare vi utsatte andre for, og der vi kjente på at andre utsatte oss for fare, selv under dagligdagse gjøremål, som å gå på butikken. Vi sendte hverandre blikk. Noen strenge. Og mange smil, heldigvis.

Noen lærte seg å være mer alene, eller sammen med noen få. Noen følte det godt å kjenne mindre press om å være sosialt vellykket og aktiv. Andre gikk inn i en vond og mørk ensomhet, der de få arenaene for sosial kontakt ble tatt bort med tvang.

Folk fødte alene, folk døde alene. Samtidig var vi mer én flokk enn noen gang. I alle fall noen ganger.

Vi kjente også på splittelse. Søringer var uønsket i nord. Ryfylkekommuner stengte grensene. Hytteforbud!

Hvem som helst kunne bli smittet. Av uforsiktighet eller usannsynlig uflaks. Noen kjente på stigma, andre bidro med åpenhet. Hvem som helst kunne bli alvorlig syke, men dugnaden var først og fremst for de eldste. Ikke bare, men mest – og vi klarte det godt. Et leveår eller ti er uendelig mye verdt.

Det du gjorde for å begrense smitten for et år siden, kan ha reddet et liv.

Alt i alt har vi gjort det bra på Haugalandet. Helsearbeidere, lærere, bussjåfører … mange tok ekstra tak og fikk fortjent økt respekt. Kommune- og smittevernleger har imponert stort med kompetanse, tilgjengelighet og vurderingsevne. Evalueringer vil vise at enkelte beslutninger var feil eller kom for seint, men de må uansett vurderes fra hva man visste da beslutningene ble tatt.

Dette årets mørkeste kapittel var at fire personer døde i Vindafjord. Vi klarte ikke å skjerme sårbare eldre. Det er vondt. Kanskje var det uflaks, og kanskje var det flaks at det ikke er flere slike tilfeller. For flaks og uflaks er også en del av livet.

Det er tungt å gå inn i år to med strenge tiltak. Men vi har håp, vilje og styrke igjen. Vi har mer koronasmitte på Haugalandet nå enn vi hadde for et år siden. Men nå er nesten ti prosent, de mest sårbare, vaksinert. Snart er vi mer sammen, får reise og klemme. Vi får vår og sommer.

Vi kveler smitten igjen, og snart tåler vi den bedre. Vi ser enden på det, men er forberedt og sterke nok til å klare noen tilbakeskritt underveis.

Underveis har vi mistet noe uskyld, men vi har vunnet en ny takknemlighet for det vanlige. Funnet mer tid. Økonomisk er vi blant de heldigste i verden. Men kostnadene er svært forskjellig fordelt. Noen har tapt mye. I året som kommer må vi vise at vi som samfunn tar det tapet sammen. Løfte sammen.

Da kommer vi sterkere og klokere ut av dette. Nye utfordringer kommer. Vi løfter blikket og fortsetter mot mål.

Og underveis kan din innsats ha reddet liv. Kjenn på den.

Kommentarer til denne saken