Gå til sidens hovedinnhold

Det logiske i å gjøre ulogiske ting

«Hva feiler det folk?» – kan man fort tenke. Når man hører om folk som skal svømme over Bømlafjorden, seiler til Shetland i en minibåt eller løper herfra til evigheten.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Nylig skrev vi om Erik Nilsen Onarheim (26) som løp 200 km på to dager, fra Stord til Haugesund, via Rosendal og Odda.

Og om Georg Feed som på 26 timer gikk 8.848 høydemeter, opp og ned Helgelandsfjellet 73 ganger.

Hvorfor gjør folk slikt?

Ser vi utover det furende værbitte, blir det bare verre, eller bedre:

Forrige fredag startet 32 lag med to eller tre deltakere fra Oslo og skulle løpe og gå stier og veier til Bergen. De hadde 200 timer på seg til å gjennomføre 515 km og 18.500 høydemeter. Fredag var det åtte lag igjen. Vinnerlaget, der Fred Andersen fra Stord er med, nådde Bergen torsdag kveld etter 157 timer. Dette er Norges lengste ultraløp.

Faktisk løper noen enda lenger. Simen Holvik fra Stavanger er også på tur nå. Fra Nordkapp til Lindesnes. Det er 2.550 km på 30 dager, etter planen. Altså må Holvik jogge to maraton per dag i snitt, i en måned.

Det er et vilt prosjekt, og mannen har en sterk historie. Holvik begynte å løpe for seks år siden da faren fikk hjerteinfarkt. Våren 2019 døde Simens kone. Løpingen ga ham ro, og det ble mer. I oktober 2019 stilte han opp i et løp der det gjaldt å komme lengst på 24 timer. Holvik løp 253 km. Det er helt rått.

Nasjonalt ser vi at interessen for ultraløp øker. Det blir flere og flere løp, og mange blir raskt fylt opp til maks antall deltakere.

Som med mange maniske besettelser, er det flest godt voksne menn som holder på, men kvinner viser seg ofte som vel så seige ultraløpere. I Skogvokteren Ultra i Telemark i vår deltok Frøydis Melhuus (18) sin første ultra. Etter 27 km falt hun og fikk brudd i hånda. Men hun gjennomførte løypa på 92 km – og etterpå viste røntgen også brudd i foten. Det er sterkt. Therese Falk er også helt i verdenstoppen på lange løp. Verdt å følge på Strava.

Et ultraløp må være lengre enn maraton, altså over 42,2 km. Helst bør det være minst fem mil. Noen er 100 km, eller 100 miles. Én type løp starter på nytt hver time og den som gir seg sist, vinner. Det er løp som går 6, 12 eller 24 timer rundt og rundt på en bane, mens andre går evig lenge utenfor sti og merking.

Det finnes utallige varianter; harde, beinharde og helt grusomme.

Fristes du av å gjøre noe du ikke er sikker på at du klarer, er dette en fin inngang.

Jeg bare snuser på dette miljøet, men det består av svært forskjellige folk. Noen er kondismaskiner som løper fort uansett distanse. Andre er seige jækler som aldri kommer opp i fart, men heller aldri gir seg. Noen lever asketisk og strengt, andre har øl som sportsdrikk.

Men én ting har de alle felles, etter min erfaring. Alle som løper mye og langt får på ett eller annet tidspunkt et slags semifilosofisk forhold til løping. Løpingen blir noe mer. Det handler om selve bevegelsen, om å ikke gi seg, om å nå fram, om repetisjon, om natur, om viljekamp – og om smerte. For den er der etter hvert.

«Smerte er uunngåelig. Lidelse velger du selv», sier Haruki Murakami i den leseverdige boka «Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping».

Så man kan stort sett fortsette. Akseptere smerten og velge bort lidelse. Hjernen kobles av, eller på noe annet. Løpe sakte, tenke sakte, men kanskje komme langt.

Det er skrevet flere gode bøker om dette. Andreas Hompland, som er uenig i Murakamis strenge tilnærming, er fin i boka «Livsløp»:

«Det er mulig at eg spring etter eller frå noe, men først og fremst spring eg til noe, og inn i noe. Det stig i meg, og eg sig inn i det. Ein rytme. Ein samtale med kroppen. Med lufta og underlaget. Ein slags meditasjon, kanskje.»

Det er noe der. Underveis brytes man ned. Det fysiske slites kontinuerlig, men det mentale bølger og overdøver ofte kroppens signaler. Forsterker eller demper. Gir kriser og eufori.

Tånegler ryker, man får gnagsår på steder man ikke ante det gnagde. Blemmer og følelser ligger utpå kroppen, og sprekker. Det er vondt og godt.

Ultraløp er ikke for alle. Men for mange flere enn vi ofte tror. Det kan være for deg. Jeg har gjort to–tre, og lurer fortsatt på om det kan være for meg. Noen ganger er jeg sikker på ja. Andre ganger: nei!

Slik kan det være på halv- og helmaraton, også. Underveis kan det virke helt meningsløst, og jeg bestemmer: aldri mer. Men så gir det plutselig en mening man knapt kan formulere. Etterpå kan man savne følelsen av å være så helt inne i noe. Oppslukt og alene med deg selv. Kan det gå?

Og man kan finne sin egen variant. Noe som passer. Eldstejenta (16) hjemme lot seg nylig utfordre til å gjøre 100 km fordelt på ti dager. Hun er relativt utrent, og det ble betent og vondt – men ved midnatt den tiende dagen var hun stolt og glad i mål. En litt dårlig far var imponert.

Hva trigger deg? Du kan stoppe på 42,3 km eller gå for 200 miles. Løpe litt dag etter dag etter dag. Fort eller sakte. Eller svømme, sykle, gå, klatre … Mer enn du noen gang har gjort før, enten det er 5, 10 eller 100 km. Da flytter du lista. Alle grenser kan brytes. For mange er det logisk å prøve.

Men jeg utfordrer deg ikke. Det må du gjøre selv.

Eller ikke.

Kommentarer til denne saken