Jeg hadde tenkt å vente på dommen før jeg skrev denne kommentaren, men rettssaken mot den 49 år gamle drapsmannen fra Haugesund viser at det ikke er noe poeng å vente. Både forsvarer og aktor mener mannen må overføres til tvungent psykisk helsevern. De sakkyndige mener mannen er schizofren og har et eget univers av vrangforestillinger. En slik diagnose betyr ikke nødvendigvis at man er farlig, men denne mannen har bevist at han kan være det – en rekke ganger. Ekspertene mener også at 49-åringen var psykotisk under drapet, 19. februar på Vår Frelsers gravlund, og derfor ikke kan straffes.

Allerede dagene etter drapet fortalte erfarne politifolk til Haugesunds Avis at det er flere personer de er reelt bekymret for, som gjentatte ganger er i kontakt med politiet og som oppfattes som farlige.

Politistasjonssjef Edgar Mannes i Haugesund sa at det cirka ti slike personer i de seks kommunene stasjonen dekker.

En erfaren politikilde sa: «Vi har noen tikkende bomber hvor vi har sagt at dette fort kan ende med drap. Ofte er det da kombinasjoner av rus og psykiatri. Dette er kjempevanskelig. Folk kan være farlige når de ruser seg, men så er de til behandling og blir rusfrie og ikke farlige. Da kan institusjonene ikke holde på dem med tvang.»

Kan de ikke det?

Kollega John Arne Bauge har i forkant av straffesaken brukt mye tid på å undersøke historien til drapsmannen. Idrettstalentet. Sjarmøren. Villbassen. Så sniffing og skulking. Tidlig og gjentatt kontakt med politiet. Lite grensesetting. Det ballet på seg med narkotika og kriminalitet. Så bedre perioder. Jobb i bakerlære. Hestestell og -sport. Men også hasj og amfetamin, forteller våre kilder. Flere og flere dommer. «Kolla» falt helt ut av arbeidslivet. Politi og ambulansefolk oppfattet ham som farlig. Vi er fortsatt på 90-tallet.

Les også

«Kolla» hadde ingen sperrer. Det endte med drap.

Slik fortsatte det. Naboer var redde. Dramatiske aksjoner og vold. Flere opphold på psykiatriske institusjoner.

23 dommer ble det før den som kommer nå. Psykiatere hadde i 2011 konkludert med at psykose-episoder hadde sammenheng med amfetaminrus. Senere kunne ekspertene ikke utelukke at mannen hadde utviklet en kronisk psykotisk tilstand som var uavhengig av rusmidler. Høsten 2017 ble han ansett som for syk til å kunne straffes alvorlig vold. Statsadvokaten fant ikke grunnlag for å reise sak om overføring til tvungent psykisk helsevern. Selv om psykiateren sa at det var høy risiko for nye voldshandlinger og anbefalte tvangsbehandling.

Hun fikk grufullt rett.

Mannen havnet riktignok på Valen sykehus høsten 2017, men ble sluppet ut før jul. Man så ikke grunnlag for tvang. Han fikk medisiner, men viste liten interesse for å ta dem, fortelles det.

Etter drapet ble mannen igjen vurdert av samme psykiater, og konklusjonen er den samme som sist.

Kommende uke blir 49-åringen dømt til tvungent psykisk helsevern. Da må det systematiske arbeidet starte, for å finne ut hva som kunne vært gjort annerledes. Vi må forvente at det spørsmålet allerede har vært stilt i rusomsorg, psykiatri, påtalemyndighet og rettsvesen, samt i forebyggende tjenester, men noen må ta ansvar for en helhetlig og tverrfaglig gransking. Ikke for å finne syndebukker, men for å lære. Det var ingen grunn for at 49-åringen skulle drepe Bjørg Marie den vonde februardagen. Det kunne ha vært forhindret. Det må vi tro.

Så er alt lettere i etterpåklokskapens flomlys; vi kunne ikke vite at akkurat denne syke mannen skulle ta liv. Men hvordan bruker vi denne saken til å minimere risikoen for at de andre tikkende bombene ikke går av? Og det er mye vondt på skalaen før drap.

Hvem som bør gjøre en slik tverrfaglig gjennomgang, er det andre enn meg som vurderer bedre. Saken må løftes, og interessentene er mange, lokalt, regionalt og nasjonalt. Vurderingene må gjelde mulighetene for bruk av tvang – og terskelen for å bruke mulighetene. Det må ses på samspillet mellom politi og psykiatri, påtalemyndighet og rettsvesen. Ressursbruk og ressursbehov. Reformer og kutt i psykiatrien. Her er det politiske ansvaret tydelig. Ble regelverket fulgt, men er for dårlig? Påvirket ressursmangel god bruk av skjønn?

Og det har skjedd mye innen tverretatlig forebygging siden «Kolla» var ung – men fortsatt foreslår kommuner å kutte i tilbud til dem som holder på å falle utenfor. Hva virker her?

Til slutt skal jeg understreke at disse refleksjonene om at drapet kunne vært unngått, ikke handler om å skylde på samfunnet slik at drapsmannen fritas for ansvar. Til tross for at mannen er syk og ikke regnes som juridisk ansvarlig, er han fortsatt ansvarlig for sine handlinger og valg som er tatt mens han fortsatt kunne ta dem. Selv om heller ikke han visste at de kunne føre ham til Vår Frelsers gravlund med en blodig, tohodet øks i hendene.

Men det må ikke skje igjen.