TYSVÆR: Sommeren for to år siden måtte Elisabeth Innvær (34) og Ørjan Østebøvik (35) i Tysvær arrangere begravelse i stedet for den planlagte barnedåpen. I år jobber de for å samle inn mest mulig penger til Landsforeningen for uventet barnedød (LUB). Det gjør de på en litt spesiell måte.

– Vi har snakket om og tenkte på det en stund. Så fant du ut at du kan noe som vi kan samle inn penger med, sier Elisabeth til mannen sin.

Dermed satte de i gang med Klippemaraton 2020. Den 5. og 6. september skal Ørjan klippe sauer i drøyt 24 timer. Målet er 1080 sau, det vil si 45 sau i timen eller en sau pr. 80 sekund. Stedet er Fatland slakteri i Ølen, og det er ikke tilfeldig at saueklipping er valgt. Ørjan er bonde og saueklipper av yrke.

– Det dukket opp en klipper i Wales på Facebook, som hadde samlet inn godt med penger til Luftambulansen gjennom en klippemaraton. En annen samlet inn til kreftsaken. Og en kompis av meg syklet til Frankrike til inntekt for kreftsyke barn. Jeg liker ikke så godt å sykle. Men klippe sau kan jeg, sier Ørjan.

Det spørs om det ikke hadde vært enklere å sykle. En arbeidsdag som saueklipper, der du gjerne klipper rundt 400 sauer og lam i løpet av dagen, er regnet ut til å kreve like mye energi som å løpe et maraton. I løpet av klippemaratonen jobber Ørjan i praksis tilsvarende tre maratoner. Paret er ikke i tvil om at dette er riktig å sette i gang med.

– Dette kan vi gjøre for Johan. Vi kan ikke følge ham på fotballtrening eller å gå og bade. Men bidra til at det blir forsket mer på uventet barnedød, det kan vi.


Minst 100.000

Hvert år dør mellom 180 og vel 200 barn i uventet barnedød i Norge, før, under eller etter fødselen. I rundt 25 prosent av tilfellene får foreldrene aldri noe svar på hvorfor deres barn ikke lever. Landsforeningen for uventet barnedød har gjennom sitt forskningsfond fram til 2017 bevilget over 32 millioner kroner til forskning på krybbedød, uforklart fosterdød og annen uventet barnedød.

Elisabeth og Ørjan håper på å få inn minst 100.000 kroner med sitt uvanlige stunt. Derfor går sommeren til å skaffe sponsorer og bidrag fra firmaer og private, alt kanalisert gjennom facebooksiden Klippemaraton 2020.

Å gjøre noe så offentlig er egentlig er langt utenfor komfortsonen til begge to.

– Ringe firmaer og be om noe. Off. Men folk er utrolig positive, både enkeltpersoner og firmaer. Vi har hatt facebooksiden i en drøy uke nå, og allerede er det kommet inn 8.000 kroner. Folk sier dessuten de vil sponse med en pengesum pr. sau jeg rekker å klippe – det er jo en ekstra spore til å klare mest mulig. En kroner pr. sau blir det fort penger av. Tenk om jeg kan få 100 kroner pr. sau, sier Ørjan.

Å fortelle historien om Johan og tiden før og etter er på sitt vis godt, og fungerer også som terapi. En bonus er at flere folk får vite om Johan, uten at de selv må si det til hver enkelt de møter. For det er ikke uten videre naturlig å åpne et bekjentskap med å fortelle at du mistet en sønn for to år siden.

– Har du barn, er jo et naturlig spørsmål. Ja, vi har tre jenter. Vi har en sønn også, men det er på en måte ikke naturlig å starte samtalene med. Samtidig får du dårlig samvittighet når du ikke tar ham med. Han er jo vår. Vi har holdt ham, vasket og kledd ham. Ventet på ham, sier de.

Da tiden stoppet

Dagen som forandret alt begynte med en helt vanlig tur til legen sommeren for to år siden. Elisabeth, som er driftsoperatør hos Bremnes Seashore sitt settefiskanlegg i Trovåg, er ikke helt i form og drar alene til legen.

– Egentlig var jeg på legekontoret for egen del, for jeg var så urolig. De skulle bare høre etter hjertelyden til barnet i tillegg. Men så fant de ingenting.

I stedet for en rutinekontroll i uke 27 kjører Elisabeth, nå sammen med mannen Ørjan, til sykehuset i Haugesund. Der blir de møtt av et team, inkludert jordmor Guri Opedal. Sykehuset har fått telefon fra legekontoret.

– Hun fulgte oss hele tiden, helt til Johan ble født. I tiden etterpå, og under svangerskapet til Jenny Synnøve (1 år). Hun har bare vært fantastisk.

Det var en onsdag i juli de dro til sykehuset. Etter flere undersøkelser fikk de beskjeden de ikke ville høre. Det var ikke lenger liv.

– «Må jeg virkelig føde», var det første jeg spurte om. Men jeg tror det er rett. Du trenger det på en måte, hodet ditt trenger det for å i det hele tatt forstå hva som skjer, sier Elisabeth.

Paret fikk tilbud om å sette i gang fødsel samme dag, eller å komme tilbake dagen etterpå. De valgte å dra hjem om kvelden, fortelle hva som hadde skjedd til familie og ungene og var på sykehuset igjen neste morgen.

– Johan ble født fredag 13. juli 2018. Vi ble tatt veldig godt hånd om på sykehuset både under og etter fødselen. Fikk tid til å være bare oss, prate med prest. Det er jo også en ting, du må plutselig ta stilling til hvor barnet ditt skal gravlegges. Etter alt det andre. En ting du aldri har forestilt deg å måtte ta stilling til. Vi visste at vi ikke ville ha fellesgrav. Samtidig kjentes ikke en egen grav helt riktig heller. Til slutt var det en tante som ringte og fortalte at du kan begrave et spedbarn i en annen grav. Det kan være fint å vite for andre som kommer i samme situasjon. For oss var veldig riktig.

Ørjan mistet moren i en drukningsulykke i 1997, da han var 12.

– Nå ligger Johan begravet med mammaen til Ørjan.

Tårene kommer mens Elisabeth forteller.

– Herlighet. Jeg pleier jo klare å snakke om dette. Vet ikke hva det er i dag. Men følelsene fra den gang kommer tilbake. Jeg opplever det på ny. Nå føles det så nært, så nylig. Andre ganger kjennes to år som så lang tid.

Uventet barnedød

Landsforeningen uventet barnedød (LUB) ble startet i Trondheim i 1985 som Landsforeningen til støtte ved krybbedød.

I 2005 utvidet foreningen sitt formål til uventet død i svangerskapet, i sped- og småbarnsalder som foreningens virksomhetsområder. Foreningen byttet navn i 2006.

Foreningen tilbyr blant annet kurs og arrangement, sorggrupper, støtte til etterlatte foreldre og tilbud til besteforeldre i tillegg til sitt samarbeid med forskningsmiljøene. Til 2017 hadde LUB delt ut 32 millioner i forskningsmidler.

LUB ledes av frivillige som selv har mistet et barn.

Verdens helseorganisasjon regner det som uventet barnedød/dødfødsler fra barnet er 22 uker, og over 500 gram.

I 2018 var det 193 dødfødsler i Norge, i 2019 179, ifølge tall fra medisinsk fødselsregister og LUB.

I Helse Fonna hadde de i 2019 seks av 1.766 barn som var født som døde før eller under fødsel, etter uke 22 og over 500 gram, i følge Helse Fonna.

LUB driver også kjennliv.no, en hjelp til gravide til å følge med på barnets bevegelser.

Drømmen om småbruk

Elisabeth og Ørjan møttes i kjelleren til en kompis da hun var 16 og han 17, sånn ca. Hun fra Nedre Vats. Han fra Grinde. To stykk med pollenallergi som i utgangspunktet skulle ha et lite småbruk med et par sauer og en hest (hennes drøm). De kjøpte småbruket ved Høievegen i Tysvær for 13 år siden.

– Vi annonserte i Tysvær Bygdeblad. Da hadde det ligget brakk i 15 år.

I dag har de kjøpt nabogarden, og har 150 norsk hvit sau, 22 ammekyr og tre kull med slaktegris i løpet av året. Hesten mangler fortsatt. Derimot har de jevnt avløser, to hunder og mer oppgaver enn tid. Han er opprinnelig snekker – praktisk siden småbruket virkelig trengte en oppgradering.

I løpet av de første årene på bruket kom første datteren, May Elin (nå 11) og så Rannveig Marie (nå 9). Som tidligere gikk det greit å bli gravid med det ønskede tredje barnet.

Etter 12 uker var det tid for å fortelle gladnyhetene til de to jentene. Nå var det trygt å si fra.

– Dagen etter spontanaborterte jeg. Helt ut av det blå.

Det gikk et år før Elisabeth ble gravid igjen, og hun forteller om et svangerskap som aldri kjentes riktig.

– Jeg var urolig hele tiden, klarte knapt å glede meg, ville bare at det skulle være over. Helt annerledes enn med de to første. Fikk jo høre at alt var fint, og det ikke var noen grunn til å uro meg. Jeg klarte bare ikke tro på det. Men jeg har jo hørt med flere andre som har mistet at de har hatt helt andre svangerskap, så det har nok ikke hatt noe å si.

Sorggruppen på sykehuset, for dem som har mistet barn, har vært til stor hjelp.

– Det hjelper å snakke med andre som forstår, og få bekreftet at alle tankene som kverner rundt i hodet på deg ikke er noe bare du har. Uten den gruppa vet jeg ikke hva jeg hadde gjort, sier Elisabeth.

Nytt liv

En av de tingene paret bestemte seg for ganske fort var å prøve å få et barn til.

– Det var rett for oss. Andre som mister velger å vente. Vi tenkte at skjer det så skjer det, vi planla det ikke direkte. Gangen før gikk det jo et år før det skjedde noe.

Nå lager resultatet glade lyder. Jenny Synnøve har pappas rødblonde hår (han var rødblond da han var ung, forklare Elisabeth) og stråler mot verden. Hun kom sommeren 2019, fødselen ble satt i gang tre uker før tiden og var over på få timer.

– Hun er glad og ganske så bestemt. Og har sovet natta gjennom siden hun ble født.

I motsetning til hva mora har gjort.

– Den første måneden holdt jeg henne i hånden natta gjennom. De klemmer rundt fingeren din hvis du holder den borti. Jeg tror jeg har gått gjennom alle prosedyrer for hva jeg skal gjøre hvis hun slutter å puste ørten ganger, og jeg sjekket henne hele tiden. Eller ber Ørjan når han er hjemme. Det gikk sikkert åtte måneder etter at hun ble født før jeg begynte å føle meg som meg selv igjen. Da var det flere år siden sist. Helt siden den første spontanaborten.

Elisabeth er vant til å være alene med ungene i de periodene saueklippingen står på for fullt. Det vil si februar/mars, mai og juni og august til oktober.

– Da jobber han lange dager – er hjemme for å spise og sove, omtrent.. Men så er han veldig til stede når han er hjemme. Spør de to eldste om hvem de helst ville hatt hjemme. De er skikkelig pappajenter.

Til Færøyene for å trene

Pappa-samvittigheten er en av grunnene til at Ørjan setter seg på flyet til Færøyene om en uke eller to – for å legge seg i hardtrening. For selv om flest mulig både sauer og kroner er poenget, betyr det ikke at den proffe klipperen slakker av på kravene til kvaliteten på selve klippingen. Han er nødt til å trene en god del for faktisk å klare en jobb tilsvarende tre maratoner.

På Færøyene kan jeg være skikkelig egoist et par uker, jeg klipper, spiser og sover. Til vanlig er det så mye som venter, og ting jeg kunne tenkt meg å gjøre når jeg komme hjem fra jobb. Enten venter fjøset, eller bading med ungene, eller et jorde som skal slås.

Nå handler det meste om klipping og forbereding til det store stuntet. Derfor skal Ørjan ut på jakt etter badevekt som viser vekta med to desimaler.

– Det verste - og mest risikable underveis - er å bli for dehydrert. Du svetter sånn. Dermed må jeg drikke nok, og skal veie meg annenhver time for å sjekke om jeg klarer det. Da må vi ned på gram.

For at han skal kunne klippe mer eller mindre kontinuerlig i over et døgn må det flere hjelpere til.

– En til å jage inn sauer, en til å sortere og pakke ull, en til å stå med stoppeklokke og alle må vi ha mat hver halve time av en fjerdemann.

For at det skal være mulig å gjennomføre klipper Ørjan i to timer, har en halv times pause og klipper i to timer igjen. Totalt blir det 29,5 timer i ett på Fatland.

– De har vært veldig positive. Det samme er de som hjelper meg. Folk og firmaer stiller på dugnad, vi planlegger også auksjoner på Facebook-siden, og har fått høre fra ulike firmaer at de bidrar med gaver vi kan auksjonere bort.

Den planlagte grillingen og kafeen utenfor Fatland er korona-avlyst.

– Men vi skal finne på noe, så folk kan følge med. selv om mer må skje digitalt, sier de og forteller at prosjektet vekker oppsikt i klippemiljø verden over. Historien til Elisabeth og Ørjan dukker opp på klippesider både i Wales og på New Zealand. det er heller ikke tilfeldig at saueklipper Ørjan bor i Tysvær.

– Vi er flere bare her i kommunen, og Rogaland er det fylket som virkelig klarer å holde seg med norske klippere – det er en levende tradisjon her. I resten av landet er det langt færre, der må de hente inn walisiske klippere. Derfor er det også kjekt å samle inn penger nettopp gjennom saueklipping – det er et håndverk som krever kunnskap. Det er godt å gjøre dette for Johan. Og for at andre kan slippe å oppleve det samme.