Dette treet kjenner jeg historien til

Et tre kan binde sammen en barndom, dugnad, en Apache og en sportsbutikk.

Et tre kan binde sammen en barndom, dugnad, en Apache og en sportsbutikk.

DEL

MeningerEnkelte trær er mer enn bare et tre. Dette bjørketreet kjenner jeg historien til.

Da jeg nettopp så treet igjen, i forbifarten, mens det blåste friskt i en verden i forandring, kom minnene susende med vinden.

Hvis det stemmer at jeg ble noe fuktig i blikket, der jeg sto og så på det hele, treet som nå har passert så mange årstider, vil jeg bare ha nevnt min kroniske lidelse som pollenallergiker.

Særlig plaget av bjørk.

Det var i 1983. Jeg var ni år og hadde for oppsparte 600 kroner kjøpt min første sykkel.

En DBS Apache #18, hos Sportsbutikken John Skree i Strandgata.

Alle som vokste opp på 1980-tallet vet hva en Apache-sykkel er. Ikke noe rusk. En smekker doning med verdens lengste sykkelsete.

Apachene var en estetisk nytelse. Kanskje noe av det vakreste vi har sett med pedaler.

Sykkelen ble levert hjem til meg samme vårlørdag, i firmaets bil, av Skree-sjefen selv, som bodde i samme gate og alltid hilste og kjøpte lodd med et smil.

En sånn mann.

Men altså, det var dette bjørketreet. I dag høyere enn noen gang, på Rossabø, ved lekeplassen i friarealet til atriumshusene ved Storesundfeltet.

Som nabo i grenseland var jeg aktivt frivillig støttemedlem i de årlige mai-dugnadene. Elsket dem.

Og her kommer treet inn i bildet.

Jeg fikk, ni år, i oppgave å luke bedet ved lekebroen. Antakelig var dugnadsjefen blitt lei av det pågående maset mitt, et gnål om å få mer å gjøre.

Da bedet var luket, manglet litt grønt, syntes jeg.

Apachen ble salet opp. Full fart til myra på Fjellmyr. Jeg gravde opp en kvist. Det vil si, et pitte lite tre.

Så syklet jeg tilbake med fangsten på Apache-styret.

Jeg spurte ingen, men plantet kvisten i skjul, under de voksnes radar. Vannet og smilte til mitt lille tre hver gang jeg senere syklet forbi.

I årene som fulgte, da jeg gjorde lekser i vinduet i huset der bak, senere ble russ og leste til eksamen, nikket jeg til treet, hvis jeg så opp fra bøkene.

Da jeg for noen dager siden passerte bedet igjen, i forbifarten, adskillige årringer senere, hvor Apachen for lengst er rullet til de evige jaktmarker sammen med Sportsbutikken John Skree, ser jeg med glede at treet er sprunget ut enda en gang, og hvor fint det er.

Bjørkekvisten trives. Like bra som jeg gjorde her.

Min lille historie, som ikke betyr mye, selv om den betyr mye for meg, betyr at du har din.

Vi har alle personlige årringer, minner, gjenstander og steder som hvisker til oss.

En gate, en stein, en lyktestolpe, et tre. Når du får øye på ditt, kan du nikke tilbake.

Artikkeltags