UTENRIKS: – Mine venner kaller meg Dima. Alle kaller meg det. Bare kall meg Dima, sier han.

Dima er 42 år gammel. Bor i Tysvær med sin kone og tre barn. I 2011 kom han til Norge.

Fra midten av Ukraina

– Jeg er fra midten av Ukraina. Født cirka 120 kilometer sør for Kyiv. En by med 90.000 mennesker som heter Berdychiv. Etterpå bodde jeg en stund nærmere Russlands grense. Men jeg vokste opp midt i midten. Snakker både ukrainsk og russisk, sier han.

Dima lærte russisk på skolen. Det er andrespråket til ham og mange andre ukrainere.

– Hvordan vil du beskrive oppveksten din? Har identiteten din litt av både Russland og Ukraina i seg?

– Jeg vil si jeg har litt av begge deler. Noen av mine familiemedlemmer bor i dag i Russland. Noen bor i Polen. Noen i Ukraina, sier Dima.

Flere av hans ukrainske skolekamerater har funnet sin bedre halvdel i Russland. Dimas egen svigermor er russisk. Båndene er mange. Og båndene er sterke.

– Jeg kan ikke si at vi er så veldig forskjellige, russere og ukrainere. Mine skolekamerater reiste til Russland for flere år siden og giftet seg der. Andre giftet seg og stiftet familie i Ukraina. Min fantastiske svigermor kom til Ukraina da hun var tretten år gammel og har arbeidet hele livet sitt i Ukraina. Vokst opp der, tatt utdanningen sin der, jobbet der. Selv om hun er fra Russland.

På mandag anerkjente Russlands president Vladimir Putin de østukrainske utbryterregionene Luhansk og Donetsk. Russiske styrker ble beordret inn i Ukraina.

– Situasjonen i Ukraina, sørøst i Europa, er på et nivå som er dramatisk, sa den norske statsministeren Jonas Gahr Støre, ifølge VG.

Han kalte det et veiskille.

Har sluttet å lese avisene

NATO-sjefen, Jens Stoltenberg, fordømte på sin side anerkjennelsen av de to regionene.

For nordmenn flest er det derimot vanskelig å forstå konflikter som skjer så langt borte fra oss selv. Vanskelig å sette seg inn i årsaker og sammenhenger. Norge har vært en selvstendig nasjon i over 200 år og nå er det deilig å være norsk i Danmark.

Men på Dima virker det som både han og hans ukrainske venner har hatt et fint forhold til sin veldige nabo i øst og nord, de også. Tanken på Russland og Ukraina i union bød ham ikke imot.

Men det var før. Mye har endret seg og mange ting har skjedd.

– Har du noen mening om Ukraina bør være selvstendig eller en del av Russland?

– Ja, jeg har meninger om det. Min mening for lenge siden var at Ukraina og Hviterussland og Russland kunne være sammen. Fordi vi har samme språk, samme familier, samme søsken. Men de siste årene har politikken endret mye. Nå mener jeg at Ukraina må være et selvstendig land som kan velge hva hun selv vil.

– Er du bekymret over situasjonen?

– Ja, jeg er veldig bekymret. De siste dagene har jeg sluttet å lese avisene. Fordi det uroer meg. Vi hører på nyhetene at «det blir krig, det blir krig». Jeg kan ikke leve sånn. For jeg kan ikke gjøre noe med det, sier Dima.

Vanskelig å få oversikt

Selv for en ukrainer er det ikke enkelt å få oversikt over hva som skjer.

– Ser jeg på nyhetene, så ser jeg jo bare politikere. Og det er vanskelig å få oversikt over det som skjer når man hører på dem. I dag ringte jeg til en av mine tidligere skolekamerater. Han bor i midten av Ukraina, kanskje 100 kilometer fra Kyiv. Jeg spurte ham: Gjør du noe?

– Nei, vi går på jobb og lever som vanlig fordi vi vet ikke hva som skjer, svarte han da, forteller Dima.

Han sier ukrainere forventer at det kan bli krig.

Nå skjer det mye i Donetsk og Lugansk igjen. Folk flytter fra grenseområdene. Jeg har selv venner i militæret som befinner seg langs grensen til Donetsk og Lugansk. Alle på ukrainsk side.

– Har du kontakt med dem?

– Nei, ikke nå. Det skjer så mye. Jeg snakket med dem i fjor. Da hadde de vanlige jobber og var ikke i militæret. Nå er de tilbake i militæret. Det har jeg hørt fra felles venner, sier Dima.

– Alle på ukrainsk side?

– Ja. Ingen fra utbrytersiden Donetsk eller Lugansk.

Mor og mormor er redde

Hans far og bror er begge døde. Men hans mor og mormor lever enda. 70 og 93 år gamle, er de.

– De er redde. De er veldig redde. Jeg snakket med min mor for to dager siden. Hun er kommunalt ansatt og fikk beskjed om å sjekke bomberommene. Klargjøre dem. De har ikke blitt brukt på mange, mange tiår.

– Bomberom fra sovjettiden?

– Ja. De ligger under fabrikker og husblokker i Ukraina.

– Og nå ryddes de?

– Ja. Kommunalt ansatte som min mor har ansvar for å rydde. Hvis noe skulle skje.

– Skulle du ønske du kunne gjøre mer?

– Ja. Men jeg kan ikke gjøre annet enn å invitere dem her dersom en krig begynner. Vi har hus her. De kan bo her. Vi må hjelpe foreldrene våre.

Dima håper politikerne finner frem til en diplomatisk løsning. Det er ikke så store forskjeller på ukrainere og russere, sier han. Ikke nok til å gå til krig i alle fall.

– Da jeg vokste opp merket jeg ikke store forskjeller mellom russere og ukrainere. Heller ikke nå. Vi er fortsatt venner. Vi har vokst opp i samme land på mange måter, det tidligere Sovjetunionen. Jeg lærte russisk på skolen. Jeg er ikke i mot Russland. Det som skjedde på Krim var veldig dårlig. Men ok, det skjedde. Vi må leve videre. Vi må snakke sammen. Søsken, familier og kollegaer.

– Føles det håpløst?

– Ja. Jeg forstår ikke hvorfor det skjer. Men jeg tenker fortsatt på de gode tingene og håper på gode ting. Alt blir bra, ingen krig, vi kan leve videre. Kanskje det blir bedre etter Putin. Kanskje. Jeg håper det.

Vil ikke gi slipp på sine russiske venner

Her på Haugalandet har han både russiske og ukrainske venner. Selv om situasjonen er som den er nekter han å bryte bånd med noen.

– Jeg har aldri hørt noen si at de er sure på hverandre. Russere og ukrainere forstår at det handler om politikk. Det er ikke russere mot ukrainere. Det er bare politikk. Ingen vil ha krig.

– Har du russiske venner her på Haugalandet?

– Ja.

– Hva sier de?

– Vet du, det er litt spesielt. Våre russiske venner er mer snille med ukrainere enn vi er med dem. Og jeg forstår veldig godt hvorfor det er slik. VI mistet Krim. Og russiske soldater står ved grensene. Så selvfølgelig er ukrainere litt irriterte. Men russiske venner er ikke sure for noe. Her på Haugalandet er egentlig russere snillere med meg enn jeg er med dem. Jeg har jo litt mer grunn for å være sur da.

– Du høres veldig forståelsesfull og åpen ut?

– Vi må være åpne. Kommer soldatene, kan vi ikke si til våre russiske venner at vi ikke lenger vil være venner med dem. Jo, de er vennene våre fremdeles. Og vil være det lenge.