Foreldrekonflikter som ender i rettssalen, er et mareritt for de fleste. Men ikke for relasjonstyrannene. De elsker å opptre på denne scenen. Og altfor ofte blir de ikke avslørt.

Som barneadvokat har jeg representert mange foreldre i barnefordelingssaker der motparten kan kalles en relasjonstyrann (begrepet er introdusert av psykolog Harald Vestgöte Kirsebom i boken Uelskbar). Sakene er kompliserte med mye manipulasjon, og blir av retten gjerne definert som «høykonfliktsaker». Men de er mer enn det. Sakene handler også om relasjonstyrannens spill for å ramme og opprettholde grepet vedkommende har på den andre forelderen.

Det er en tung jobb å overbevise retten om at dette egentlig ikke handler om konflikten, men om psykisk vold som fortsetter med uforminsket styrke på den storslåtte scenen som retten tilbyr.

Scenen har alt relasjonstyrannen kan ønske seg: Alvor, høytidelighet og oppmerksomhet fra presumtivt kvalifiserte mennesker. Formen passer den grandiose personligheten til relasjonstyrannen.

Domstolene sliter med å forstå

Skrekkhistorier om psykisk vold gjør som regel inntrykk når de blir kjent utenfor hjemmets fire vegger. Likevel er det slik at når historiene formidles i retten, sliter dommeren med å feste lit til den. Nesten uansett hvor sterke beviser som legges frem.

Hvert syvende menneske har en personlighetsforstyrrelse (ifølge Store medisinske leksikon).

Ettersom de aller fleste foreldretvister løses før de ender i rettssalen, er det grunn til å anta at relasjonstyrannene er overrepresentert i de sakene som dommerne må avgjøre. Omtrent 700 barnefordelingssaker avgjøres av retten hvert år.

Relasjonstyrannens (jeg synes psykolog Kirseboms betegnelse er så dekkende at jeg aldri skal ta ordet psykopat i min munn igjen) bidrag i saken er rabalder, beskyldninger og løgner. Dette er selvfølgelig krevende å stå i, også for oss som er aktører i retten, og som ikke allerede er traumatisert av vedkommende. Det er forståelig at retten oppfatter dette som høykonflikt. Den tretter ut dommeren, med den følge at forsøk på å avdekke løgnene tolkes som en del av konflikten.

Relasjonstyrannen har dermed lyktes med å skape en arena der hen og offeret fremstår som likeverdige parter i en symmetrisk konflikt, selv om det egentlig dreier seg om fortsatt psykisk vold på høyt nivå. Offeret for relasjonstyrannen kjemper sitt livs kamp for å beskytte barna mot å bo fast hos voldsutøveren, noe som ofte oppfattes som unødig konfliktorientering. Ikke sjelden blir alt snudd på hodet, slik at relasjonstyrannen projiserer egne karaktertrekk over på den andre, eller at faktiske voldsepisoder blir beskrevet, men nå med relasjonstyrannen som offer.

Offeret har sin fulle hyre med å tilbakevise støy og usannheter, og bruker den tilmålte tiden på dette fremfor å snakke om det som er viktig. Offeret befinner seg i en kaotisk «ord mot ord-situasjon», og retten aner ikke hvilken versjon som er den mest korrekte. Det er akkurat dette kaoset relasjonstyrannen ønsker seg.

Målet er å knuse

Det er vanskelig å stå høyreist i møtet med den personen man frykter mest i retten. Relasjonstyrannen har ingen skrupler, det lyves lekende lett, både når det er nødvendig å lyve og ellers også. Målet er å knuse den andre forelderen, både fordi det er tilfredsstillende og fordi det synliggjør en ønsket oppreisning etter samlivsbruddet.

Dette er komplisert. Ikke sjelden får den rettsoppnevnte psykologen sympati for relasjonstyrannen, som gjerne opptrer kontrollert, overbevisende og sjarmerende. Offeret kan ofte fremstå som bitter, sint og redd. Frykt får sjelden frem det beste i oss.

Derfor er det så viktig at det brukes nok tid i retten. Det må føres vitner som kan si noe om relasjonstyrannens konflikter i arbeidslivet, om tidligere ekser eller venner og deres erfaringer. Det må brukes tid på å avsløre løgner, fordi det nettopp er løgnene som kan gi retten det beste hintet om hvem av foreldrene som er sannferdige og hvem som er villig til å skade den andre for å vinne.

Avsløring av løgner

Jeg har hatt et stort antall saker der retten har oppfattet avsløring av løgner som unødvendig konfliktskapende, og har fått høre at man bør unngå å beskylde folk for å komme med usannheter.

Retten forventer god gammeldags anstendighet i rettssalen. Som regel er det en god ting at rettens rammer bremser ubegrunnede beskyldninger, men ikke i saker der en relasjonstyrann får operere.

Den eneste måten å sikre barna fra å bli plassert hos den minst egnede forelderen, er faktisk å gå tyrannen etter i sømmene.

Det rettslige systemet er i hovedsak godt. Alle rettens aktører møter i sorte kapper, alle ser dermed like ut, uansett hva dommeren eller advokatene måtte finne på å være ikledd under kappen.

Det er likhet for loven, Fru Justitia er blind. Men det er ikke det samme som at retten skal lukke øynene når psykisk vold utspiller seg i rettssalen.

I en sak jeg hadde for noen år siden sa dommeren at «i min rettssal er alle like gode og like dårlige».

Dette er et svært godt utgangspunkt for en patologisk løgner som bare er ute etter å knuse den andre forelderen. Alle er naturligvis ikke like gode eller like dårlige, det går utover barna hvis retten virkelig tror at det er hipp som happ hvor de skal bo, siden foreldrene uansett er like gode.

Det er selvfølgelig helt sentralt og viktig at den som skal dømme i en sak, møter med et åpent sinn og at det opereres med flere enn én hypotese. Kanskje var det nettopp det dommeren som mente at alle var like gode eller dårlige, ønsket å formidle. Det er uansett helt sentralt at de sakkyndige og retten klarer å kjenne igjen og forstå spillet til relasjonstyrannen.

Retten og den sakkyndige psykologen bør være på vakt i saker som defineres som «høykonflikt».

Man bør spørre seg om årsaken til at disse foreldrene er ute av stand til å finne løsninger for barna sine kan skyldes at det er psykisk vold inne i bildet. Det appelleres ofte til partenes fornuft i disse sakene, f.eks slik at foreldrene informeres om at det mest skadelige for barna er konflikten. Det er utvilsomt skadelig for barn å leve med konflikt, men hvis det underliggende problemet er en relasjonstyranns ødeleggelser vil det ikke nødvendigvis bli bedre for barnet at saken forlikes. Relasjonstyrannen blir dessverre ofte trodd i barnesakene. Dette skyldes at sakene ofte er svært kompliserte, men også fordi vi så gjerne vil tro at alle er like gode og like dårlige i rettssalen.

Thea W. Totland