Som de fleste har fått med seg, rullerer Karmøy kommune sitt overordna styringsverktøy, nemlig kommuneplanens samfunnsdel.

I det siste kommunestyremøtet før sommeren skrøt politikere av hverandre fra talerstolen, og var fornøyde med å ha utarbeidet og vedtatt en felles plattform, som de omsider kunne enes om, etter forhandlinger gjennom 10 ukers møtevirksomhet.

Men hva var det de egentlig vedtok?

Samfunnsdelen er ikke juridisk bindende, men den skal bidra til å sette rammene for alle andre planer og budsjetter – så også rulleringen av den kommende og juridisk bindende arealdelen. For å sikre en god sammenheng i planer og budsjetter, skal en samfunnsdel inneholde en arealstrategi, som heller ikke er juridisk bindende, men som legger viktige strategiske prinsipper for framtidig arealbruk i kommunen.

Det overordna målet med den arealstrategien som rådmannen anbefalte i samfunnsdelen, er å sikre at det er et samsvar mellom bærekraftsmål vedtatt av politikerne, blant andre «bærekraftige byer og lokalsamfunn» og «stoppe klimaendringene og styrke naturmangfoldet», og hvordan kommunen disponerer sine arealer i tråd med målene. Man kan ikke ha som mål å utvikle bærekraftige byer gjennom arealutnyttelse i eksisterende bebyggelse for å hindre byspredning og stoppe nedbygging av naturverdier, ta vare på matjord, begrense avhengigheten av privatbilen og bygge en robust kommuneøkonomi, og samtidig ha en arealpolitikk som gjør det stikk motsatte.

Problemet er at kommunestyret makulerte rådmannens faglig funderte anbefaling, og satte inn en ny, ikke-faglig fundert og selvlaget arealstrategi som nettopp gjør det stikk motsatte.

Og det gjorde de på grunn av et bygdeopprør som, dessverre, kom gjennom misforståelser av hva rådmannens forslag handlet om.

Helt siden planen ble lagt ut på høring, og fram til nå, har motstanderne malt skremmebilder om nedleggelse og manglende fokus på bygdene, på tross av at rådmannens forslag til revidert samfunnsdel tydelig løftet fram at det er hovedvekten av boligveksten som skal til byene – altså boligveksten, ikke generell vekst –, mens resterende boligvekst kommer utenfor de tre byene, «så lenge det finnes tilstrekkelig sosial og teknisk infrastruktur, og veksten ikke går ut over økosystemer, naturmangfold og jordbruksarealer, men primært kommer gjennom fortetting og transformasjon», som er den faglig funderte og logiske forklaringen i samfunnsdelen.

Lokaldemokratiet er et representativt demokrati, og det er helt naturlig at de ulike partiene forsøker å tekkes sine velgere.

Samtidig tok de folkevalgte i 2020 på seg et ansvar (se planprogrammet for samfunnsdelen) for å gjøre prioriteringer i en arealstrategi som etter både lokale, regionale og nasjonale bestemmelser skal være del av det grønne skiftet. Det som ble vedtatt i sist kommunestyre bærer dessverre preg av manglende vilje til nettopp dette. For i sin nye og selvlagede arealstrategi har politikerne prioritert alt opp, og dermed har de ikke prioritert noe som helst.

Kort fortalt er resultatet av ti ukers møtevirksomhet en arealstrategi som langt på vei sier at «vi fortsetter som før», og som dermed er uten strategi.

Politikerne har laget en arealstrategi som egentlig ikke er en strategi. Den inneholder knapt et ord om prioriteringer for å nå de strategiske målene de selv satte seg i 2020.

Og det kanskje verste av alt: Arealstrategien bygger ikke på fagkunnskap eller utredninger. Den er sugd av eget bryst.

Derfor vil motstanden komme. Arealstrategien, slik den foreligger nå, er lite effektiv og vil ikke gi de langsiktige og forutsigbare rammene som både innbyggere og næringslivet trenger. Samtidig er den i direkte motstrid med regionale og nasjonale føringer. Det er ikke slik at Karmøy kommune er berettiget et eget sett med spilleregler; nasjonale forventninger sier at også Karmøy må anlegge en mer bærekraftig arealbruk.

Det har vært flere aktører som har påvirket det offentlige ordskiftet i denne saken. Enkeltkrefter i politiske partier var tidlig ute og nøret opp under bygdeopprøret med en uforståelig sammenblanding av medvirkning og trivsel i bygdene og en ny kommunal arealstrategi.

Med det mistet kommunestyret fokuset på bærekraftig arealbruk og forvaltning av naturverdier, som var noe av hele poenget med en ny arealstrategi.

Videre har lokale næringsråd bidratt med et totalt feilslått krav om at næring i lokalsentrene i bygder og tettsteder i utgangspunktet skal dimensjoneres for sitt omland, men at dette «ikke skal stå i veien for kommersielle hensyn». Kravet viser en manglende innsikt i det regionalt bestemte strategiske behovet for å skille mellom by og bygd.

I Regional plan for areal og transport på Haugalandet skilles det klart mellom funksjoner som skal ligge i henholdsvis bygder, tettsteder og byer fordi det er en tett sammenheng mellom funksjon, arealbruk og transport: Man skal ikke legge til rette for handelsintensive målpunkter hvor som helst i en kommune, fordi det frembringer en uønsket vekst i biltrafikken og ødelegger for alle regionale bestemmelser for Haugalandet når det gjelder sentrumsutvikling, bolig- og næringsbygging, og transport og arealforvaltning i tråd med det grønne skiftet.

Dessverre ble resultatet av alt dette et vedtak om at vi i Karmøy kommune skal fortsette som før, på tross av at internasjonal, nasjonal, regional og lokal kunnskap roper etter en ny kurs.

Men siste ord er ikke sagt i saken. Om ikke lenge kommer overordna myndigheter på banen.