Framtiden til Langskip er i en skjebnetid. Olje- og Energidepartementet har nettopp mottatt to konsulentrapporter om «skipet». Vurdering av bærekraften i prosjekt langskip må bygge på et meget langsiktig perspektiv. Vi må for all del unngår et nytt mislykket prosjekt som har foruroligende mye til felles med «vårt» forrige forsøk på månelanding.

Utfordringene i klimapolitikken er så omfattende at løsningene generelt må ligge i en bærekraftig global økonomi der industri- og matproduksjon blir så klimanøytrale og miljøvennlige som mulig. Verden har hverken naturressurser eller økonomi til å nå målene for reduksjon i klimagasser ved tiltak motivert av å unngå utgifter til CO₂ -kvoter eller drevet av subsidier. Løsningen må være basert på klassiske økonomiske prinsipper.

Langskip går ut på å etablere en infrastruktur for fangst og transport av CO2 fra industriell aktivitet til lagring i strukturer på sokkelen. Anleggene på Vestlandet, som skal sørge for å lagre flytende CO2 på sokkelen kalles Northern Lights i Øygarden kommune.

Tiltaket er drevet fram av en voldsom entusiasme og ikke minst mange P.R.- framstøt fra Equinor, Norcem Brevik og «kandidaten» Fortum Oslo Varme. Det er liten tvil om at det er knyttet meget stor prestisje til dette. Det hele må ses i lys av utsikten til å få i gang en megaproduksjon av blått hydrogen. Det virker som Equinor og deres partnere bruker Langskip som en brekkstang til å forberede Northern Lights’ langsiktige formål: å starte produksjon av blått hydrogen.

Om hydrogen (H2): Fritt hydrogen finnes ikke på jorden, men kan framstilles ved elektrolyse eller ved reformering av naturgass. Dersom el-kraften kommer fra en grønn energikilde som er bygget ut for elektrolyse, produseres grønt H2. Tas energien rett fra nettet er den ikke grønn, da blir den belastet med CO2 regnskapet knyttet til utveksling av el-kraft med EU som er 300g CO2 per kWh og får et CO2 avtrykk på ca. 16 kg per kg H2. Norske planer for grønt hydrogen på ville veier? | Finansavisen Blått hydrologen henter sin energi fra naturgass når CO2 samles opp og deponeres (CCS). Grått hydrogen som utgjør ca. 95 % av verdensmarkedet og har et CO2 avtrykk på fra 9 til12 kg per kg H2.

Hva taler imot bærekraften i prosjektene?

«Langskip» og blått hydrogen bygger på så mange usikre forutsetninger og forhåpninger, både i startfasen og i fortsettelsen at det hele konseptet gir inntrykk av «risikosport». At staten går inn med en historisk stor sum som representerer en vesentlig del av kostnadene (80 %) for å starte det hele, bekrefter dette. Konseptet ser ut til være at Equinor og de andre deltagerne i Langskip, på sikt, ser for seg at sparte kostnader til CO2-kvoter skal føre til lønnsomhet.

CCS-prosessen for Langskip er meget krevende, både med hensyn til infrastruktur og energibruk. Dette har blant annet med at leverandørens ligger spredt, og at CO2- må levers Notrhern Lights på bulk i, væskefase. Negativt er det også at ikke all CO2 som genereres fra forbrenningen på Fortum og Norcem kan trekkes fra i CO2- regnskapet pga. biologisk opphav, henholdsvis 50 % og 10 %. Sparte utgifter til CO2-kvoter for blått hydrogen per energienhet som tilfaller brukeren vil antagelig bare kunne utgjøre et sted mellom en tredjedel og halvparten av kostnadene til CO2-kvoter ved bruk av naturgass direkte. Årsaken er sammensatt: Energien i karbonet, som utgjør 47 % energien i metan, går tapt. I tillegg krever CCS prosessen store mengder energi, også med et klimagassavtrykk. Meg bekjent er det ikke tallfestet. Å frakte hydrogenet fram til forbrukerne er utfordrende og neppe billig. I tillegg kommer utgifter til lagring og nyinvesteringer i hydrogendrevet utstyr. Nedkjølt til væskeform vil ca.75 % av energien gå tapt. Det er ikke urimelig å anta at den reelle kostnaden per energienhet i blått hydrogen, henholdsvis i gassfase og flytende form, inkludert blå ammoniakk, kan bli mer enn tredoblet og nær femdoblet i forhold til innholdet i naturgass. Dette siste er et problem for tungtransport og skipstrafikk som fordrer høy energitetthet. Ammoniakk er noe lettere å håndtere enn flytende hydrologen. Regjeringen satser nesten en halv milliard på hydrogenprosjekt i Finnmark (highnorthnews.com)

Noen flere usikkerhetsfaktorer:

Økende etterspørsel etter naturgass presser prisen oppover og er en trussel mot blått hydrogen.

Det grønne skiftet i Europa har, noe paradoksalt, ført til økt etterspørsel og kraftig prisoppgang på naturgass. Dette vil, i tillegg til nevnte ulemper blått hydrogen har som energibærer, svekke konkurranseevnen ytterligere.

Om blått hydrogen noen gang blir konkurransedyktig med grønt hydrogen, er et stort spørsmål. Dette er et av de globale hovedsatsingsområdene i det grønne skiftet og kan avhjelpe fluktuasjonene i produksjonen av vindkraft. Denne gir tidvis kraftoverskudd til gunstig pris.

Å kombinere transport av hydrogen med naturgass i nåværende rørsystem er også usikkert. Dette undersøkes nå i et forskningsprosjektet "HyLine", sammen med Equinor, Gassco og andre bedrifter. https://www.sintef.no/prosjekter/2019/hyline-sikre-rorledninger-for-hydrogentransport/

Tvil om lagringskapasitet og sikkerhet i strukturene for lagring (resipientstrukturene).

Prognosene for deponering må vurderes i lys av at Langskip, er ment å være brekkstangen Equinor vil bruke for å komme i gang med blått hydrogen. Da er målet at store deler av norsk gass reformeres til blått hydrogen mens CO2 fra prosessen kommer som tillegg til Langskips deponering i Nordsjøen.

De globale utslippene er ca. 52 milliarder tonn CO2 ekvivalenter per år. Dersom vi skal deponere 1 milliard tonn pr år i Nordsjøen, og 10 milliarder tonn globalt for å oppnå målene i Parisavtalen som det påstås i Dagsrevyen 21. sept. 2020 https://tv.nrk.no/se?v=NNFA19092120&autoplay=false vil dette utgjøre henholdsvis nær 1 km³ og 10 km³ per år som etter hvert skal diffundere til porevannet og i tillegg binde seg til ulike mineraler.

Faren for lekkasjer fra resipientstrukturene øker i takt med deponert mengde CO2. Professor Peter M. Haugan uttrykte i 2007 stor skepsis til troverdigheten av lagringssikkerhet. Haugan var hovedforfatter av spesialrapporten om CCS som klimapanelet (IPPC) utga i 2005».

Oppsummering: Usikkerhetsfaktorene som må veie tungt i vurderingene av den videre skjebne til Langskip, er ikke vanskelige å finne. Langskip er en meget spesiell konstruksjon som kun produserer søppel, CO2 til deponering. Det finnes ingen mottaker i enden som vil kjøpe «produktet».

Bedriftsøkonomisk er det vanskelig å se at Langskip og planene for produksjon av blått hydrogen besitter vanlige betingelser for bli bærekraftige. Her spilles det høyt, og det er vanskelig å tenke seg at det på normalt vis ville vært mulig å finne tilstrekkelig risikokapital. Det synes urealistisk at andre land med en mer normal økonomi enn Norge skal finne det rasjonelt å bygge opp denne meget ressurskrevende tungindustrien for å få ned utslippene. En overskridelse på ca.1 milliard har allerede blitt konstatert, og logikken tilsier at flere vil kunne komme. CO₂-fangstanlegg sprekker med nær én milliard – E24 Kun leverandørindustrien tjener på dette og overskridelser blir rene bonusen. I tillegg kommer faren for lekkasjer fra resipientstrukturene. Det norske folk risikerer å sitte igjen med en meget stor regning.

Det store kvantumet CO2 som må deponeres for at det skal monne noe for klimaet virker overveldende.

Det er kun langsiktige, bindende avtaler med utenlandske leverandørers om leveranser av tilstrekkelig mengder flytende CO2 basert på sunne forretningsmessige prinsipper som kan redde Langskip ut av den statlig økonomiske kuvøse og slik, forhåpentligvis, til en viss grad stå på egen ben. Disse avtalene bør komme i nærmeste framtid. Det er å håpe at mine bange anelser blir gjort til skamme.