Det er ganske besynderlig å høre på alle mer eller mindre fantasifulle eller "konstruerte for anledningen" begrunnelser regjering, politikere eller statsinstitusjoner kommer med i anledning den bisarre strømprissituasjonen Sør-Norge befinner seg i for tiden. I de fleste begrunnelsene synes det å være elementer av ansvarsfraskrivelse (Putin og lite nedbør). For det er en strukturell krise vi er i, uansett hvor mye statsminister Støre forsøker å skylde på Putin, eller olje- og energiminster Aasland, som skylder på Putin og lite nedbør på Vestlandet.

Krigen i Ukraina har bare gitt de strukturelle problemene ekstra fart. Den "spesielle" prisutviklingen på strøm - og for den saks skyld også den eksplosive prisutviklingen på gass - startet en god tid før Russland gikk inn i Ukraina. Vi er bundet opp i et EU system som de fleste politikerne på Stortinget har brakt oss inn i, med åpne øyne, og uten å tenke for mye konsekvens, kan det se ut som. I tillegg har noen store europeiske land, spesielt Tyskland, i flere år drevet en uansvarlig energipolitikk, dvs. "sluppet fortøyningene før den "grønne" motoren var igang!, dvs. de har lagt ned sin grunnlastproduksjon for energi (gass, kull og kjernekraft) mye raskere enn de "grønne" alternativene har kunnet erstatte den (ref. prosjektet "Energiewende", samt gjort seg svært avhengige av gassleveranser fra Russland. Der er, og har vært en god stund, kronisk underskudd på energi i Europa.

Norge har pr. i dag – isolert sett - overskudd av elektrisk kraft de fleste år, før vi regner inn eksport av kraft, en stadig økende elbilpark, andre grønne formål som bl.a. elektrifisering av sokkelen. Norge har, som de fleste andre land, satt klimamål og miljømål som skal oppnås, som et ledd i internasjonale forpliktelser. Men Norge - ved dagens regjering - har stått hardt på at Norge, med noen promille av verdens befolkning, skal ta en god del av kutt og endringer innenlands. Som om det globale klimaet har landegrenser. Det viktigste når det gjelder klimaforbedringer, er det som virker globalt, ikke "kun" nasjonalt. Derfor er det også avgjørende at "vugge-til-grav"-prinsippet alltid må gjelde i forhold til en virksomhets- eller produkts klima- avtrykk. Det er jo derfor forstemmende at også Direktør klima og miljø Offshore Norge, Benedicte Solaas, i HA 13.09, synes å se helt bort fra dette faktum, og kun holder seg til oppnåelse av de norske nasjonale klimamålene. Sitat:"Når man bytter ut fossil energi med fornybar strøm på plattformene har det en global klimaeffekt - på samme måte som når man bytter ut en bensinbil med elbil, eller bytter fossilt brensel i landbasert industri, uavhengig av hvor i verden det skjer".Sitat slutt. Hvis det bare var så enkelt. Og dette sies i anledning et forsvar for elektrifisering av sokkelen.

Så når den norske regjering og norske politikere, lenende på Statnett, Statkraft og NVE, som alle synes også å ha en del andre motiver enn nasjonen Norges beste, er monomant opptatt av at Norge skal oppfylle sine nasjonale miljø- og klimamål, som den flinkeste i klassen, blir det i beste fall hyklerisk. Vi hadde tidligere et utrykk som sa: ‘Leve Toten, skit i Norge’. Og det er akkurat slik norske politikere og statsinstitusjoner oppfører seg, bare justert til: ‘Leve Norge, skit i verden’, eller; bare vi oppfyller våre nasjonale klimamål, så får andre land ta seg av resten.

For ordens skyld; vi skal selvfølgelig gjøre vår del. Nå vil sikkert statsminster Støre og andre protestere, vi er, og skal være, veldig lojale overfor verden (les:EU). Mer om det om litt.

Når vi er inne på nasjonale tiltak, som norske myndigheter - og også nå Benedicte Solaas - synes er et viktig klimatiltak, kan vi f.eks. ta elektrifisering av sokkelen. Hvis man går videre med elektrifisering av sokkelen, som regjering og en rekke andre fortsatt mener - i den situasjonen vi er nå - medfører det;

• Det elektriske kraftforbruket til sokkelen må tas fra et sted, enten eksisterende produksjon, eller nyutbygget produksjon, enten på land eller fra vindkraft til sjøs; til hvilken pris, med hvilke (nye) miljø-/klimakonsekvenser, til hvilket forsyningsscenario for fastlands-Norge, og til hvilke priseffekter for bedrifter og forbrukere? Olje- og energiminister Aasland sier at vi må øke kraftproduksjonen for å få ned prisen på strøm. Hvis vi da tar det nye "overskuddet" - etter dagens eksport - for å bruke på sokkelen, blir det et godt bilde på Spetalens utsagn forleden: som å fylle vann i et badekar med proppen ute.

• Kostnaden for å få til denne sokkel-elektrifiseringen er estimert til størrelsesorden 50 milliarder kr+

• Og – (og dette vet Offshore Norge også godt) -den gassen som deretter ikke vil bli brukt til å drive gassturbinene på sokkelen, som i sin tur driver eksportpumpene – vil i stedet for å bli brent i gassturbinene på sokkelen, bli eksportert sammen med resten av salgsgassen til kontinentet, og brent der. Men det viser jo ikke i Norges miljø- /klimaregnskap, heldigvis for oss.

• Den formidable positive effekten for det globale klima fra dette tiltaket er dermed +/- null!

• Sannsynligvis vil tiltaket være ganske så inflasjonsdrivende også, ref. Norges Banks bekymring for oppheting av norsk økonomi.

Hvis ikke dette er symbolpolitikk i høyeste potens, hva er?

Klimasaken er veldig kompleks, og ikke egnet for symbolpolitikk hvis man vil ha fornuftige løsninger. Og ofte er det slik at det som er godt for det lokale miljø, ikke nødvendigvis har samme positive effekt for det globale klima og omvendt. Et typisk eksempel på dette er elbil, som kan ha stor positiv effekt på miljøet, spesielt i store byer, men iht. "vugge-til-grav"- prinsippet, er det ikke sikkert at den globale klimaeffekten er så mye å skryte av (ref. klimaavtrykket fra kullkraftproduserte elbiler fra Kina, f.eks.).

Og når det gjelder vår solidaritet med Europa, enten det gjelde elektrisk kraft eller gass, hevdet statsminister Støre indignert i den TV-sendte partilederdebatten etter Arendalsuken, at vi måtte være lojale overfor Europa, og ikke redusere kraftoverføringen. (og dette ga ham bestekarakter hos journalistene etterpå, utrolig nok). Støre bør minnes på at vi er svært lojale selv om vi skulle redusere kraftoverføringen, som, om vi ikke gjør det, i verste fall kan gå utover oss, i form av mulig strømrasjonering til våren. Norges netto elektrisitetseksport 2021 var 17,6 TWh (17,6 milliarder kilowattimer). Dette representerer ca. 6 promille(!) av EUs strømforbruk i 2021 (2.895 TWh). Samtidig eksporterte vi gass tilsvarende ca. 1.100 TWh, dvs. ca. 38% av EUs samlede strømforbruk. Begge tallene kommer sikkert til å bli høyere for 2022, men det gir likevel et bilde på elektrisitetseksport i forhold til gasseksport. Så vi er svært lojale, selv uten en eneste kWh gjennom overføringskablene!

Og for å se hva norske politikere har gitt seg ut på, kan vi bare se at Europakommisjonens president, Ursula von der Leyen, og andre, nå advarer Norge mot å redusere elektrisitetseksporten, og en annen høytstående EU tjenesteperson gjør det klart at Norge ikke har anledning til å bremse eller i perioder stoppe denne eksporten. Det norske vannet er tydeligvis eid av EU, til siste dråpe. Og dette skyldes de fleste norske partiers ureflekterte tilslutning til EUs 3. energidirektiv, overvåket av kontrollorganet ACER.

I godt europeisk lag anerkjennes vi som en viktig og tillitsfull samarbeidspartner, men vi har ingenting vi skulle ha sagt i forhold til våre naturressurser, eller bli invitert med når EU nå diskuterer nye (krise-)løsninger. EU har også en forhistorie når det gjelder å få tak i norsk gass så billig som mulig. Det er derfor ganske sterkt av von der Leyen å advare Norge. Hun er tysk, og Tyskland har, som tidligere nevnt, kanskje det største ansvaret for situasjonen Europa er i, med kronisk energiunderskudd, etter at de - med grønne intensjoner - har lagt ned alt for mye av den tradisjonelle grunnlastproduksjonen sin av elektrisk kraft for fort, før alternativene var tilstekkelig oppe og gikk.

Det er politikk som har brakt oss inn i dette "dansen rundt gullkalven"-systemet, foranlediget av dårlig europeisk energipolitikk, og styrt av en privateid børs (Nordpool); det er politikk som må få oss ut av det igjen, eller som må reparere noe som tydelig ikke fungerer, uavhengig av den spesielle situasjonen med redusert tilførsel av russisk gass.

Jeg utfordrer derfor norske politikere til å vise at de har ryggrad, og utfordre EU på at vi må ha løsninger som tar hensyn til langsiktighet, begge parters forsyningssikkerhet og edruelige priser. Gode avtaler gjør nettopp det.

Trygve Eriksen (sen.)