Gå til sidens hovedinnhold

Energipolitikk på kraftig villspor

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Norsk industrihistorie hadde ikke gitt oss en verdensledende prosessindustri med utstrakt teknologisk utvikling uten temming og styring av de norske kraftressursene.

Fremsynte politikere i en relativt ung og fattig nasjon forsto imidlertid at også internasjonale kapitalkrefter måtte temmes. Selv mot mektige industrikonsern ga ikke nasjonen fra seg den suverene kontrollen.

Demokratisk styring, blant annet via gjennomtenkte konsesjonsregimer, har sammen med strategisk, industriell prioritering av kraftbruken, tjent oss vel i lange tider.

Denne modellen slår imidlertid flere sprekker, uten at det ser ut til å bekymre regjeringa. Tvert imot er denne en pådriver for å rive modellen ytterligere opp.

Liberaliseringa av det nasjonale og nordiske energimarkedet på tidlig 90-tall er nå i ferd med å nå sin ytterste konsekvens i realiseringen av et gigantisk felleseuropeisk kraftmarked. EUs energimarkedspakker, kraftkabler til stadig flere land (med høyere strømpris) og det overnasjonale organet Acer sørger for det.

Den enorme motstanden mot Acer-tilslutninga – på industristeder, i LOs forbund og andre folkebevegelser – var blant fødselshjelperne til Industriaksjonen. Folket forstår viktigheten av kontroll over krafta, og vil ikke gi den fra seg.

Dette har imidlertid ikke lagt noen begrensninger på den blåblå kursen. Selv når vi nå ser at den samme tilknytninga (eksporten) til EUs kraftmarked er i ferd med å sende kraftprisen opp, evner de blåblå å retorisk kamuflere nedbygginga av den norske kraftmodellen.

Et aktuelt skrekkeksempel er elektrifiseringen av norsk sokkel, og måten det skjer på.

En svært uheldig allianse av kraftselgere og oljeindustri har fått gjennomslag for et feilslått prosjekt: elektrifisering med kraft fra land – selveste vannkrafta. Det presenteres attpåtil som et klimatiltak – på tross av at ingen har kunnet peke på klimaeffekten av det.

I stedet er det uttrykk for et interessefellesskap mellom en kraftbransje som får økt etterspørsel etter «salgsvaren» sin, og en oljebransje som får tilgang til den billigst tilgjengelige krafta for å pynte på sitt eget CO2-regnskap. Dette kan sikkert være svært beleilig, ja til og med lønnsomt, når kvoteprisen på CO2 øker. Ikke minst frigjør det mer gass for salg til kontinentet i stedet for å brenne den på norsk sokkel. Med andre ord et kinderegg for oljebransjen. Kraftbransjen oppnår samtidig høyere pris for produktet sitt.

En full elektrifisering av norsk sokkel vil imidlertid suge opp mer enn hele dagens norske kraftoverskudd, og gjøre kraft til en mangelvare. Effekten på kraftprisen vil kunne tilsvare opptil flere utenlandskabler, til ødeleggende effekt for den allerede eksisterende, kraftavhengige prosessindustrien.

Vi kan dessuten bare tenke oss hvilken lissepasning dette er til ivrige utbyggere av naturødeleggende landbasert vindkraft, som da kan selge seg selv inn som løsningen på problemet.

Disse folka kan politisk påvirkning. Vi andre har ikke mer urørt natur å ofre.

Prosjektet er en elendig idé. Å forsere det slik regjeringa nå gjør, midt i en situasjon med stigende strømpriser (kabler), tap av energisuverenitet (Acer), en storstilt elektrifisering av Fastlands-Norge på trappene, er enda verre. I tillegg setter det andre viktige industriprosjekter på spill.

Det finnes alternativer. Elektrifisering basert på (flytende) havvind vil unngå flere av de negative konsekvensene knytta til landstrøm. Dessuten er det en gyllen mulighet til å bruke et finansielt sterkt hjemmemarked i utviklinga av ei gryende næring. Ei slik satsing vil leve opp til slagordet om å «bygge ny industri på skuldrene av den gamle», og videre bidra til å nå hele fire industripolitiske målsettinger samtidig:

* Sikre et kraftregime og en kraftpris på land som ikke undergraver annen industri eller unødvendig fordyrer elektrifiseringen av samfunnet for øvrig.

* Investere på en måte som bidrar til forskning, utvikling og aktivitet i norske maritime kompetansemiljøer.

* Utvikle produksjon av flytende havvind til sitt fulle globale potensial for norsk leverandørindustri.

* På sikt kunne bruke krafta fra flytende havvind også til annen offshoreindustri.

Denne muligheten betinger imidlertid å sette krav til elektrifiseringa, og bryte den uhellige alliansen mellom kraft- og oljebransjen. Norge trenger en bedre og mer gjennomtenkt kraftpolitikk som spiller på lag med både industri, klima og natur.

Langt heller enn flere utenlandskabler, Acer og mer landbasert vindkraft, må vi utnytte potensialet i energieffektivisering, solkraft, biogass og oppgradering av vannkrafta.

Havvind må være en forutsetning for elektrifisering av sokkelen.

Det er fremdeles ikke for sent å ta til fornuften, Erna. For de rødgrønne vil premisset uansett presse seg fram nedenfra.

Kommentarer til denne saken