Er det lov å være opptatt av bagateller når verden brenner?

DEL

KommentarDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.SIGNERT: Sosialantropologi handler om å studere sosiale og kulturelle sider ved menneskelige samfunn. Forskere i faget har ifølge klisjeene reist til isolerte stammesamfunn, for eksempel Borneo, og sett på hvordan de lever der. Akkurat nå må Norge være et særdeles spennende objekt for sosialantropologiske studier, og jeg håper noen gransker oss.

For hva skjer når vi plutselig endrer reglene for en rik og bortskjemt liten stamme i en utkant av verden? Hva skjer når vi isolerer individer og grupper, bryter naturlige bevegelsesmønstre, stenger alle sosiale arenaer og institusjoner for dannelse og utdannelse? Når vi slår ned på alle forsøk på samling, tukler med demokratiske prosesser og nekter kontakt mellom generasjoner? Når vi truer inntekter og gjør de dårligst betalte til de mest verdifulle? Hva skjer når vi til og med nekter folket å dra på hytta?

Min første tanke om dette, er at krisen har gjort oss svært tilpasningsdyktige og føyelige. Samfunnsendringer som vi for tre uker siden anså som absurde, er nå hverdag for oss. I den grad vi går på butikken, svinger vi unna hverandre, velger veier blant kjølediskene for å holde oss unna en gammel dame som har våget seg ut.

Vi aksepterer lojalt stengte skoler, frisører og puber. Vi aksepterer at Erna Solberg bestemmer hvor mange vi kan møte og hvilken avstand vi skal holde.

Dette er bra. Vi forstår alvoret. Tiltakene virker bare om vi følger dem. Vi er et lag, og vi har tillit til kapteinene våre. Solberg og Bent Høie har, etter litt famling i starten, tatt steg fram og framstår som trygge, sterke og ansvarlige.

Tiltakene som er innført, er ekstreme, og til dels strengere enn faglige råd. Det kan tenkes at ettertiden vil si de var for strenge – men de må bedømmes etter hva vi visste, og hva folk krevde, da de ble innført.

Samtidig er det en liten uro i meg når det gjelder hva vi kunne finne på å akseptere, både nå, men spesielt i en enda større krise.

Hva skulle til før vi kom i en situasjon der vi mister motstanden mot tiltak som ikke bare griper inn i personlige friheter, men også etisk problematiske overfor grupper som er svakere enn oss?

Det er også en hårfin balanse mellom velmenende tips og angivervirksomhet. Et sosialt press er nødvendig for å få folk til å følge reglene vi bør følge, og bevisst omgåelse av regler for å skaffe seg en fordel på bekostning av smittebegrensning, bør samfunnet slå ned på. Men jeg har også sett ugreie eksempler på publisering av bilder av folk, også unger, i sosiale medier. Der man retthaversk legger seg oppi ting som verken bryter regler eller som man har noe med. Det er ikke vakkert.

Mye er satt på spissen med det såkalte hytteforbudet, forskriften som blant annet forbyr overnatting på fritidseiendom i annen kommune enn den man er folkeregistrert i. Dette er et av tiltakene som har møtt reell motstand, fra hytteeiere, men også fra enkelte kommuner.

Selv er jeg heller ikke begeistret for det generelle hytteforbudet, men jeg er enda mer oppgitt over noen av de mest patetiske angrepene som er kommet mot det, med utskjelling av ordførere og krav om tilbakebetaling av avgifter.

Den påfølgende idiotforklaringen av hytteeiere er dermed forutsigbar og naturlig – selv om dette debattnivået ikke bidrar til noe godt. For hvem søren kan være opptatt av hytta når folk dør og mange mister jobben? Det kunne ikke vært mindre viktig. Selv russen viser større forståelse for situasjonen enn hyttefolket – hevdes det. Sant nok.

Samtidig er hytteforbudet spesielt. Det er ikke innført for å hindre smittespredning. Det er til og med slik, at om du har ekstra risiko for å være smittet – om du bor med noen som er bekreftet smittet – har du lov å være på hytta. Forbudet er innført for ikke å overbelaste helsevesenet i mindre kommuner med mange hytter. Disse kommunene har ikke kapasitet til å gi intensivbehandling til en doblet eller triplet befolkning. Og helsepersonellet og akuttetater bør ikke nå bruke tid på beinbrudd, snøras og leiteaksjoner.

Gode poenger, og jeg er skamfull når jeg likevel innrømmer: Jo, nå skulle jeg veldig gjerne ha vært på hytta. Den ligger en time hjemmefra, sogner til samme sykehus og jeg utsetter meg ikke for større fare der enn hjemme. Skulle jeg bli syk, kjører jeg kjapt hjem – og uansett er det mindre risiko for å smitte folk på lufteturer der enn på trange stier på Torvastad, Åkra eller i Djupadalen.

Dere kjenner argumentene.

Men hva skal folk på hytta nå? Tja. For meg handler det om å fylle på med litt energi. Det er hektiske dager, bekymringer. Jeg er en av dem med batterier som lades best alene. Introvert. Liker folk, men trenger alenetid.

Man skulle tro disse dagene var gull for sånne som meg – men alle i huset er jo hjemme hele tida nå. Jeg elsker familien min, men av og til trenger vi litt pause fra hverandre. Og fra jobb og hverdag.

Behovet bygger seg opp – etter ei natt på hytta er det borte.

Det er ikke noe reelt problem for meg å ikke overnatte på hytta. Og jeg hadde digget om det ga en frisør arbeid eller en sjukepleier ekstra kapasitet. Kanskje gjør det det.

Likevel tror jeg vi skal være forsiktige med slike tiltak som griper mer inn enn det som strengt tatt er nødvendig ut fra begrunnelsen. Man kunne innført forbud i kommuner der langtfarende hyttefolk utgjør en reell fare for lokalt helsevesen. Man kunne hatt en avstandsbegrensning fra bolig til hytte. For det er mange tiltak som er mer effektive enn å nekte en storfamilie i Tysvær å sende halvparten på hytta i Bokn, for eksempel.

Uansett er det en fornem nød, hyttenøden. En bagatell – som viser at vi er oss selv nærmest. Men å ramme flere enn nødvendig i denne situasjonen, selv med bagateller, kan gjøre at tilliten til dem som styrer, og reglene som blir innført, forvitrer litt etter litt. Det må vi også unngå.

Da kan det være lov å være opptatt av bagateller, selv når verden brenner. Men vi slokker brannen.

Vi klarer dette.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken