KOMMENTAR: Jeg trodde knapt mine egne øyne da jeg leste Twitter-meldingen fra lederen i Fri Rogaland, Karoline Skarstein, i forrige uke.

«FRI Rogaland har i kveld enstemmig vedtatt at vi ikke ønsker uniformert politi som deltakere i Prideparaden i Stavanger. Og jeg er så jævlig stolt av styret», skrev Skarstein, etterfulgt av en emoji med pride-flagget.

Luca Dalen Espseth, som inntil nylig var nestleder i Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens, fulgte opp med følgende melding:

«Du kan være skeiv og i politiet (utrolig men sant). Gå gjerne i paraden. Ikke gå som politi. Det er usmakelig, historieløst og voldelig.»

Det er ikke vanskelig å forstå hvor engasjementet kommer fra.

Karoline Skarstein forteller i et intervju med Stavanger Aftenblad at både hun personlig og organisasjonen Fri opplever at skeive ikke blir tatt på alvor av norsk politi. Det må oppleves som et slag i magen.

Men retorikken, og ikke minst ekskludering som virkemiddel, virker malplassert for en organisasjon som jobber for inkludering.

Bevissthet rundt fordommer

Norge scorer høyt på likestillingsindekser for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner verden over. Hos de mest anerkjente, ligger vi blant topp fem.

En av indikatorene som ofte brukes, er lovfestede rettigheter. Dette er rettigheter som politiet er forpliktet til å verne om og sørge for at ivaretas.

I Norge har vi en av de mest omfattende politiutdanningene i verden. Ved opptak til en bachelorgrad ved Politihøgskolen (PHS), må søkere ikke bare oppfylle fysiske krav og ha tilnærmet plettfri vandel, men i separate intervjuer undersøkes blant annet søkernes bevissthet rundt egne fordommer.

I år er det 50 år siden paragraf 213 i straffeloven, som kriminaliserte seksuell aktivitet mellom menn, ble avskaffet.

Politiet har ved flere anledninger gått ut og beklaget sine tidligere holdninger og handlinger overfor homofile og transpersoner.

Norgeshistoriens kanskje aller viktigste forkjemper for rettigheter for skeive, Kim Friele, uttalte i 2019 at vi må se framover, og ikke belaste dagens politi med deres forfedres handlinger.

Det blir jo bedre – eller?

Da jeg vokste opp på Torvastad på 90-tallet, tenkte jeg – noe naivt, kan du kanskje si – at historien går «riktig vei». At det blir bedre.

For det gjorde jo det. Kvinner var blitt mer likestilte enn noensinne. Lovverket tok rasisme på alvor. Skeive ble stadig mer akseptert.

Dette skjedde ikke bare i Norge, men i de aller fleste land vi på 90-tallet likte å sammenligne oss med. Men jeg tok selvfølgelig feil.

For det er ikke alle som mener at dette er riktig vei. Vi ser skrekkeksempler fra Russland, Polen og Ungarn, hvor rettigheter for homofile og transpersoner reverseres i et voldsomt tempo.

Politiet slår hardt ned på pride-markeringer, og fengsler folk som prater om homofili til mindreårige. Skeive bankes opp, og politiet lukker øynene – med myndighetenes velsignelse.

Symboleffekt

Jeg har for lengst lært meg å ikke ta for gitt at historien går «riktig vei». Det finnes så altfor mange eksempler på det motsatte.

Derfor mener jeg det vil være klokt å omfavne symboleffekten som ligger i det å gå side om side med uniformert politi i pride-paraden.

Så er det ingen tvil om at politiet – og alle oss andre – har en vei å gå når det kommer til forståelse og respekt for annerledeshet.

Jeg er imidlertid skeptisk til om ekskludering er riktig virkemiddel, særlig overfor et samlet norsk politi som i flere år har stilt opp i pride-paradene og med det symbolisert at norske skeive har loven i ryggen.

For å oppsummere, vil jeg derfor bruke Luca Dalen Espseths egne ord.

Det vil si, jeg vil ikke kalle det å utestenge uniformert politi fra norske pride-parader usmakelig eller voldelig, men det framstår noe historieløst.