Som verdens mest selvforsynte energinasjon med betydelig netto eksport av fornybar strøm samt storeksportør av råolje, har vi i snart et år hatt en av Europas høyeste strømpriser og blant verdens høyeste bensin og diesel priser. Dette har, og vil etter hvert utarme den økonomiske bærekraften til store deler av befolkningen samt deler av næringslivet uten at regjeringen i realiteten har løftet en finger.

Hver gang nye strømprisrekorder er tema i media, er toppene i kraftbransjen samt noen delvis selvoppnevnte eksperter ute og forklarer hvorfor situasjoner er slik den er og at slik må det være.

Når regjeringens representanter blir presset til å svare og forklare samme situasjon, er det kort fortalt, med et folkelig uttrykk, stort sett «vrøvl» og et budskap uten innhold de kommer med.

Jeg tror de fleste har fått med seg årsak og årsakssammenheng til de ekstreme prisene. Debatten bør nå dreie seg om hva som må gjøres for å rydde opp i et system som igjennom eksisterende avtaler ivaretar større hensyn til EU, profitt og bonuser til strømtraderne, enn til egne innbyggere og næringsliv.

Det er åpenbart at noen har ført de norske politikerne bak lyset. Det er nærliggende å tro at det er holdt tilbake opplysninger før kraftavtalen med Tyskland og Storbritannia ble undertegnet og godkjent. (ref. Ola B Moe)

Det som ligger i bunn for den norske strømsituasjonen er at vi er selvforsynt og netto eksportør av fornybar elektrisk strøm med produksjonkost på ca. 10 øre pr. kwh. Det finnes ingen logikk i at vi da skal ha strømpriser på det høyeste nivå i Europa og som nå er over kr.4 pr.kwh. Det samme gjelder også bensin- og dieselprisene. Denne erkjennelsen må ansvarlige politikere snart ta innover seg. Vi kan ikke basere oss på støtteordninger for strøm da vi i dagens samfunn må betrakte strøm som et eksistensielt behov, et behov som vi har verdens beste forutsetninger til å dekke med egenprodusert, fornybar energi.

De som eier denne kraften må sitte i førersetet og ha første prioritet da kraftavtaler lages. Når situasjonen får en slik destruktiv konsekvens vi nå er vitne til, holder det ikke å bare si at vi følger situasjonen nøye.

I enhver uønsket utvikling eller hendelse som må gripes tak i, er det fire steg som må gjøres.
• Først finne ut hva som svikter.
• Så finne årsaken.
• Få frem løsninger.
• Så til slutt, implementere og gjennomføre nødvendige tiltak, både på kort og lang sikt.

Sviktende, rasjonelle demokratiske beslutninger og handlingslammelse sammen med det jeg oppfatter som likegyldighet, er i sin ytterste konsekvens en trussel mot demokratiet. Regjeringens håndtering av saken så langt, kan oppsummeres i følgende konklusjon. De erkjenner utfordringen, de tenker på den, følger med på den, ønsker å gjøre noe med den, men å gjøre noe, nei det blir for vanskelig. Med andre ord, handlingslammelse og beslutningsvegring, noe vi ikke kan leve med.