Henny Engedal

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

Klikk her for knalltilbud på Haugesunds Avis digitalt

Henny Engedal, min mormor og andre mor, Sunnivas og Stians siste oldemor.

Mormor sovnet inn på Bjørgene, der hun bodde det siste året og to, før hun tok farvel med denne verden. Siste gang vi så hverandre var på morsdagen, da hun i et våkent øyeblikk kunne si: «eg kan ikje snakka», for på det siste var hun ikke i form til å bruke gebisset sitt. De siste årene kunne hun nesten ikke høre heller, så kommunikasjonen ble for det meste gjennom blikk og smil.

Oldebarna Sunniva og Stian gjorde henne ekstra glad, da hun alltid har elsket barn. Mormor elsket folk generelt veldig godt og var nøye med å holde regnskap med hvem som kom på besøk og derfor hadde hun ei «minnebok» på alders- og sykehjemmet, der alle besøkende skrev hilsener hver de kom på besøk. Denne koste hun seg med og leste i stille stunder.

Hele min oppvekst har mormor vært der for meg. Da min mor som ble enslig forsørger, reiste ut på båt for å legge opp litt startkapital til oss, ble jeg boende hos mormor som en del av familien. Mine onkler ble derfor som brødre, og det var «åpent hus» for alle andre slektninger og venner av mormor og morfar. Det ble fest i stua da morfar dro fram trekkspillet og mormor traktementet. I dette hjemmet var det mye varme og mormor som var hjemmeværende husmor, lærte meg mange holdninger og ferdigheter i å være husmor. Blant annet kunsten å lage mat fra bunn av, og kose oss med baking med kaker til kaffetida. Som morfar pleide å si: «Samma ka det e, bare de e kaka!» En annet viktig sak for henne var å reie opp senga nøye hver dag med sengeteppe og pynteputer.

Som skolebarn hadde jeg mitt private «SFO»  hos mormor. Hun var alltid der og ventet med mat og tørre klær og trøst ved uenigheter med andre barn i gata. Hun ga ikke bare trøst, men tok saken i egne hender og ga noen og enhver klar beskjed om å oppføre seg fint mot meg.  Faktisk husker jeg godt at jeg brukte henne som  triumfkort ved eventuell dårlig oppførsel av andre. Det var bare å si: Eg ska seia det te mormor! Så holdt de fred…
Mange kosestunder hadde vi «på landet» (Snik) sammen. Her kunne vi sitte i timesvis på altanen og prate, renske nyplukkede blåbær eller bare se på den blanke sjøen. I ny og ne måtte vi lomme løpende for å se store skip som «Amerikabåten» seile forbi, eller «hydrofoilen» som den het i mine barneår.

Minnene er mange og noen saker har vi vært heldige å overta etter henne, som for eksempel krystallysekrona som nå henger på den nye hytta vår på fjellet. Når si ser på den, tenker vi på vår «mor», mormor og oldemor !

Anne Merethe Engedal,
Sunniva og Stian Steinsland

Artikkeltags