HAUGESUNDS AVIS MENER: Regjeringen vil tillate butikker å holde åpent på søndager, heter det kort og greit i Sundvolden-erklæringen. Men i enhver sak er Høyre/Frp avhengig av minst ett støtteparti, og KrF sier nei, mens Venstre nå vil overlate beslutningen til den enkelte kommune.

En slik løsning er neppe særlig egnet til å fjerne de problemene med dagens lov som gjelder forskjellsbehandling og uoversiktlige forhold. Snarere kan det virke som et nytt forsøk på å utvide gråsonen mellom lokalt demokrati og nasjonal beslutningsvegring. Mye taler for at åpningstidsloven fortsatt bør være en sak for Stortinget.

Ulempene ved en krattskog av unntak er imidlertid lett synlige. 85 av landets 428 kommuner, ingen av de større byene, defineres som «typiske turiststeder» med adgang til søndagsåpent.

Hagesentre kommer inn under unntaksregelen for «blomster», men øker stadig sitt vareutvalg. Brustad-buas 100 kvadratmetergrense er intakt. Motstanden mot en liberalisering kommer både fra fagbevegelsen og fra handelsstanden selv, med henholdsvis behovet for fritid og faren for konkurransevridning som hovedargumenter. Blir det fritt fram for søndagshandel, kan de mindre butikkene tape ytterligere i kappløpet med de store.

Å avfeie alle innvendinger med at en lovendring verken vil bety åpnings- eller handlepåbud, blir en forenkling. Men en debatt som stort sett handler om konkurransevridning og åpningstids- og arbeidsmiljølov, kan med fordel vides noe ut. Noe folkekrav om søndagshandel er ikke avdekket.

Arve Kambe (H), leder i Stortingets arbeids- og sosialkomité og dermed partiets talsmann på dette saksfeltet, argumenterer i Aftenposten i går for å tette urimelige utslag i gjeldende regelverk – uten et generelt frislipp. Dette blir slett ingen enkel oppgave, men kan være et fornuftig utgangspunkt for den videre behandlingen av spørsmålet om søndagshandel.

For én ting er å la være å vedta lover mot alt man misliker. Men det er heller ikke sikkert at det å oppheve en lov gir slutt på all skjevhet og inkonsekvens.