Frihet eller tvang, samfunnets trygghet eller individuelle rettigheter, liv eller død? Tirsdag var det en svært viktig debatt i Stortinget. Spørsmålet er om det ender med praten, eller om det blir handling og forandring.

Igjen var bakgrunnen det meningsløse drapet på Bjørg Marie Skeisvoll Hereid på Vår Frelsers gravlund i Haugesund i februar 2019. Bjørg Marie ble angrepet med øks, av en psykisk syk mann, godt kjent av både politi og helsevesen.

Haugesunds Avis har siden skrevet mange saker og kommentarer om den manglende kommunikasjonen og samordningen mellom helsevesenet og politi/justis. Og den dreptes sønn, Lars Johan S. Hereid har utrettelig jobbet for å få problemstillingene på dagsordenen. I tragedien har han saklig og nøkternt skaffet kompetanse, utfordret og invitert til dialog.

Dette gjorde at Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom) laget en rapport med utgangspunkt i drapet i Haugesund. Den peker på flere systemsvakheter. Rapporten ble fulgt opp av et eget seminar i Stortinget, der Hereid deltok. Og tirsdag måtte to statsråder svare på spørsmål, interpellasjoner, fra Sveinung Stensland (H) og Sandra Bruflot (H) om oppfølgingen av Ukom-rapporten og hvordan det skal sikres bedre samhandling mellom justis og helse.

Vi kjenner best til Stenslands arbeid i saken, og det fortjener ros. Haugesundsrepresentanten har vært viktig for å holde saken på dagsordenen, og det er nå et par ting som gjør meg optimistisk med tanke på reelle endringer.

For det første ser vi nå at det snakkes annerledes om disse tingene. Tidligere helseminister Bent Høie (H) tok selvsagt saken på alvor, men jeg opplevde at han var mest interessert i pasientrettighetssiden. Siden har det vært flere alvorlige voldshendelser der ansvaret mellom helse og justis er tema.

I Stortinget tirsdag var justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl (Sp) helt klar på at det må bli tettere samarbeid og samhandling mellom politiet og helsevesenet.

«Det er ikke lett, og vi kommer sikkert aldri til å fjerne risikoen helt, men vi kan gjøre mye for bedre å ivareta de menneskene som er syke, og som kan stå i fare for å begå veldig alvorlige voldshandlinger, både for å ivareta dem selv og for å verne samfunnet og gjøre samfunnet tryggere.»

Sa hun fra talerstolen. Det forplikter. Kan vi gjøre mye for å unngå slike tragiske voldshandlinger og drap, må vi gjøre mye.

Så skal vi også ha med perspektivet helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol (Ap) løftet: «Nesten halvparten av oss vil kunne oppleve psykiske helseutfordringer i løpet av livet. Noen blir alvorlig syke, men det er likevel veldig få som utgjør en trussel mot andre mennesker.» Samtidig sier også hun at det åpenbart må bli bedre samhandling mellom politi og psykisk helsevern for å ivareta samfunnsvernet. Her brukes dagens verktøy for lite.

Dette er det Kjerkol og Mehls ansvar å gjøre noe med, og de varsler at underetatene vil få beskjed.

Kjerkol sier også det skal oppnevnes et ekspertutvalg som skal evaluere lovendringene om manglende samtykkekompetanse som vilkår for tvungen observasjon, tvungent psykisk helsevern og undersøkelse og behandling uten eget samtykke. Det kan bli bra.

Dermed er det verbale på sporet. Så gjenstår det å se de faktiske resultatene.

Det er langt igjen. Lars Johan S. Hereid har ikke tenkt å gi seg. Han hedrer sin mors minne med arbeidet, og kan hjelpe mange andre.

Hereid venter også på svar på et brev han sendte Haugesunds ordfører Arne-Christian Mohn (Ap) 13. april. Der spør Hereid om hvilke risikovurderinger Haugesund gjorde da mannen som skulle bli drapsmann, ble kommunens ansvar, og hva Mohn tenker om dette ansvaret.

Hereid etterlyser fortsatt at kommunen skal gjøre en formell evaluering, blant annet for å kunne si hvilke lovendringer som må til for at det neste drapet skal kunne unngås.

Hereid fortjener svar på dette. En slik rapport vil være nyttig for andre kommuner. Problemstillingene er dessverre ikke unike.

Videre må det sikres at folk som håndterer disse få og farlige personene faktisk får all nødvendig informasjon om personene de skal håndtere. Her må samfunnets vern, også av hensyn til den syke, veie tyngre enn sektorvis innbyrdes taushetsplikt.

Da kan det kanskje også bli lettere å få på plass tilbud som bedre fungerer for å hjelpe disse få syke som også er farlig. Vi venter med forventning på ekspertutvalget.