Norge ruster seg til innsats for å hjelpe flyktningene som er på vei ut av Ukraina. Statsministeren har sagt at Norge skal ta sin skjerv. Kommunene, som får bosettings- og oppfølgingsansvar, må være forberedt på å møte eldre, kvinner og barn med psykososial oppfølging tilpasset individuelle behov.

Mange barn med psykiske vansker

Når den ukrainske hæren nå har mobilisert den mannlige delen av befolkningen til krigsinnsats, drives kvinner og barn på flukt. Barna mister både sine hjem og kontakten med fedre, brødre og bestefedre. Mange har også opplevd å miste familie eller venner i angrep. Det fellesskapet de for en kort tid tilbake var en del av er borte.

En større europeisk undersøkelse vi har deltatt i, viser at mange barn på flukt har psykiske vansker. Over 40 prosent av barn og unge mellom 12 – 20 år, og med fluktbakgrunn, har belastninger som tilsvarer posttraumatisk stresslidelse (PTSD).

Preget av å være på flukt

Etter anneksjonen av Krim i 2014 og de påfølgende krigshandlingene i de østlige fylkene Donetsk og Lugansk, anslo UNHCR at det allerede var omkring 1,4 millioner internt fordrevne i Ukraina. Noe under halvparten av disse besto av barnefamilier (Landinfo, april 2020).

Nå er hele Ukraina rammet, og det rapporteres om at over en million mennesker er på flukt. Skremmende og traumatiske opplevelser har rammet befolkningen og vil prege flyktningene når de får midlertidig beskyttelse. En viktig erfaring fra forskning på tvungen migrasjon er at psykisk uhelse ikke bare henger sammen med traumatiske opplevelser og hendelser før og under flukt.

Forekomsten av psykiske lidelser er høy

Flyktninger lever også med usikkerhet knyttet til familiemedlemmer og venner som er igjen i et krigsherjet land, uvisshet om egen og familiens framtid, samt stress knyttet til det å skulle finne seg til rette i nye omgivelser, språklig, sosialt og kulturelt. Mengden og varigheten av traumer og ulike påkjenninger og bekymringer før, under og etter flukt, kan i sum bidra til økt sårbarhet for psykisk og fysisk uhelse.

Selv om de fleste flyktninger har stor iboende motstandskraft og kapasitet til å takle dette, vet vi fra tidligere studier at forekomsten av psykiske lidelser som post traumatisk stress lidelse (PTSD), angst og depresjon er høy - rundt 20-25 prosent. Dette er flere ganger høyere enn i den generelle befolkningen i europeiske land.

Hva vil være viktig i norske kommuner framover?

Det er en kommunal oppgave å bosette og integrere flyktninger. Mange kommuner er vant til å ta imot mennesker på flukt. Både kommunene og frivilligheten i Norge gjorde en stor innsats under den forrige bølgen av flyktninger i 2015.

På ny vil de stå overfor utfordringer knyttet til å ivareta en stor gruppe flyktningers behov på kort og mellomlang sikt. Kommunale etater som skole, helse og en rekke andre sektorer bidrar til å hjelpe denne gruppen.

For å lykkes i dette arbeidet har mange kommuner etablert team som arbeider på tvers av sektorer for på best mulig måte bidra til å møte den enkeltes behov.

Psykososiale kriseteam bør involveres

De psykososiale kriseteamene i Norge er trent for å gi psykososial krisestøtte til familier, og bør involveres i dette arbeidet. Kommunenes erfaringer med å jobbe på tvers av etater under pandemien, kan brukes inn i en helhetlig psykososial beredskap for å støtte behovene til krigsflyktningene som nå kommer til landet vårt.

Ledelsen i kommuner rundt om i landet må umiddelbart, om de ikke allerede har gjort det, sette seg ned og planlegge for en helhetlig beredskap som både inkluderer de kortsiktige krisetiltakene, samt de langsiktige behovene familier og enkeltmennesker har. Den psykososiale beredskapen i kommunene må imidlertid ta høyde for at dette kan bli en lang krig med mange flyktninger som har sammensatte behov. Kommunene og de frivillige må derfor innstille seg på at det vil kunne trenges tiltak over tid.

Dette må kommunene gjøre:

1. Behovene til flyktningene må kartlegges ved ankomst, og sjekkes på nytt etter noe tid. Det er viktig å være bevisst på at behovene kan endre seg over tid, og at behov kan vise seg lenge etter ankomst.

2. Normalitet og meningsfull aktivitet som fremmer integrering må etableres så raskt som mulig. Forventningene til deltakelse og aktivitet i skole og arbeidsliv må samtidig balanseres i forhold til flyktninger som strever med å håndtere nattesøvn, traumatiske opplevelser og gjennomgripende endringer i livet.

3. Proaktive psykososiale tiltak må rettes mot både barn og foreldre. Dette er nødvendig for å forebygge at barn, unge og voksnes naturlige reaksjoner på krigen ikke utvikler seg til varige psykiske vansker. Godt organiserte team som kan følge familiene over tid, kan veilede og hjelpe familiene til rette. Disse vil også kunne fange opp personer som strever spesielt, og som vil ha behov for hjelp og oppfølging i spesialisthelsetjenesten.