Tidligere førstekonservator ved Museet for samtidskunst, Steinar Gjessing, har dratt i gang en viktig debatt om det nye Nasjonalmuseets profil og rolle. Her skal et representativt utvalg av vår nasjonale kunstskatt dokumenteres og vises. Men Gjessing er ikke begeistret for de prioriteringene som så langt har kommet til uttrykk ved Nordens største kunstmuseum. Han hevder at flere av 1900-tallets sentrale kunstnerskap koker bort i kålen på Vestbanetomta.

Ingen museer kan gape over alt, også landsdekkende institusjoner må foreta et utvalg. Uunngåelige faktorer som plass og økonomi setter klare grenser. Dersom utvalget tolkes som rettesnor – eller kanon – for hva som er god kunst, blir denne prosessen uhyre krevende. Velge må en, uansett. Og det gjelder i enda større grad regionale museer som Haugesund billedgalleri. Her må en finne fram til satsingsfelter som er tjenlige og gyldige.

Dette blir ekstra viktig når nasjonale så vel som lokale myndigheters forventning om høye besøkstall og ditto inntjening presser fram konkurranse med hyperkommersielle tiltak.

En vesentlig regional oppgave er å ivareta lokal kunst av høy kvalitet. Observert på avstand, er det mitt inntrykk at Billedgalleriet har løst denne oppgaven på dekkende vis. Trygve Goa, norges klart viktigste aktør innenfor linosnitt, er bredt representert i samlingene. Andre har knapt vært like dyktige. Ved Stavanger kunstmuseum synes den fine skulptursamlingen Roland Lengauer donerte rett før sin død å ha gått fullstendig i glemmeboka. Det ryktes videre at det begynner å bli pinlig lenge siden arbeider av Kjell Pahr-Iversen ble innkjøpt.

Men de regionale instansene kan ikke begrense seg til det lokale, også her behøves satsinger hvor blikket løftes utover det nære og kjente. I Haugesund har dette arbeidet pågått lenge. Helt siden Trygve Goas tid som intendant har Billedgalleriet hatt et sterkt fokus på grafikk – i første rekke såkalt høytrykkskunst, med hovedvekt på tresnitt og linosnitt.

Goas initiativ har blitt videreført på kompetent og spennende vis av Billedgalleriets nåværende ansatte. Jeg tenker da ikke minst på den vellykkede tresnittfestivalen som gikk av stabelen i 2019, men også på museets innkjøps- og visningspraksis. Da jeg for noen år siden valgte å donere en samling på – så langt – drøyt 330 norske og internasjonale verker til Haugesund billedgalleri, spilte denne satsingen og kompetansen en avgjørende rolle.

Det finnes en rekke grunner til at visning og dokumentasjon av grafisk kunst er en viktig oppgave, også i et nasjonalt perspektiv. Grafikken hadde en sentral plass allerede i Edvard Munchs virke. For den norske fargetresnittskolen omkring midten av 1900-tallet var det en fundamental kulturell og politisk målsetting å presentere kunst av høy kvalitet for folket. Det vil si verker som også «vanlige folk» kunne ha råd til å skaffe seg, og som speilte livene deres.

Kunstnere som Henrik Finne, Knut Rumohr og Paul René Gauguin inngikk i denne retningen. Arbeidet ble fortsatt av blant andre Svallaug Svalastoga, Ludvig Eikaas og Ellef Gryte. Seinere kom Marianne Bratteli, Hanne Borchgrevink og Tore Hansen til. I løpet av de siste årene har flere yngre kunstnere bidratt til fornyelse av tresnittet – ingen nevnt, ingen glemt.

Her dreier det seg om et svært betydelig innslag i vår kunsthistorie og like betydelige kunstnerskap. Men kunstnernes grafiske arbeider blir bemerkelsesverdig sjelden vist på de store museene. Disse institusjonene fokuserer primært på såkalte originaler, samt på ofte plasskrevende – og enkelte ganger litt stuntpregede og trivielt tidstypiske – installasjoner.

Grafikkens folkelige potensial fortjener spesiell oppmerksomhet. Her dreier det seg slett ikke om banal kommers eller hult publikumsfrieri. Motstanden i treet gir særlig tresnittet et sterkt, noen ganger kompromissløst, og ofte gripende preg. Dette avspeiles i Käthe Kollwitz og Terje Bergstads verker. De grafiske trykkene er ikke bare bedre tilpasset våre slunkne lommebøker. I mange tilfeller evner de å speile våre liv og å utfordre oss som mennesker.

Slik skygger en unna borgerlig snobberi og pengeflytternes investeringsappetitt. All grafikk er ikke politisk, men dens form er bærer av en umistelig politisk og solidarisk tanke.

For mange har grafiske arbeider vært inngangsporten til interesse for kunst. Gjennom potettrykk og andre øvelser appellerer dette også til barn. Det er forunderlig at ikke flere museer ser disse mulighetene og gir større rom for grafikk. I Tyskland er dette annerledes – der finnes fantastiske spesialmuseer for tresnitt, i Reutlingen, og linosnitt, i Bietigheim.

Gjennom satsing på grafikk og spesielt høytrykk utgjør Haugesund billedgalleri et betimelig unntak i vår sammenheng. Her fylles det hullet som annensteds vokser seg stadig større.

På Haugalandet er stolthet over regionens veldrevne kunstinstitusjon med dens flotte visningslokaler på sin plass. Det er ikke opp til meg å bestemme, men jeg synes vel at den smålåtne betegnelsen «billedgalleri» er moden for utskiftning til Haugesund kunstmuseum.

Samtidig kan det aller meste bli bedre. Jeg drister meg til å antyde at fortsatt, kanskje også økt fokusering på høytrykkskunst vil gi museet en tydelig profil. Denne profilen vil ha nasjonal relevans og tyngde. Ved å knytte kontakter med museer i andre land som har et tilsvarende satsingsfelt, vil dessuten store internasjonale muligheter kunne åpne seg. Dette kan gjerne plasseres innenfor en videre ramme, hva med Reutlingen som ny vennskapsby?

Grafikksatsingen bør ikke reindyrkes, det må også gis rom for andre kunstuttrykk. Her er det heller ikke snakk om et linjeskifte, men en videreføring av det arbeidet som ble startet av Trygve Goa og fulgt opp av dagens ledelse. Billedgalleriet har solid kompetanse på dette området. Og jeg tviler på at andre enn Nasjonalmuseets magasiner, på hjemlig plan, kan vise til en breiere og bedre samling av grafisk kunst enn den som befinner seg i Haugesund.

Av Ola Tjørhom, professor dr. theol.