HAUGESUND: Hanne Krogh smiler når hun kommer oss i møte. Hun gjør som regel det. Så har hun da også grunn til å smile. Få artister her til lands har hatt like stort suksess som haugesunderen. Men der er ikke smilet hennes som fyller opp konsertsaler år etter år. For å være på topp i en knallhard bransje må du ha noe mer å fare med.

Talent, åpenbart. Og teft, selvfølgelig. Utholdenhet, brodd og en aldri så liten porsjon fandenivoldskhet skader heller ikke.

Ikke minst kreves profesjonalitet. En profesjonalitet publikum lørdag kveld kan oppleve i Maritim Hall. Da står Krogh på scenen med showet «World of Music». Hun er langt fra alene på turneen.

Når Hanne Krogh Productions ruller av gårde er det en mellomstor bedrift som er ute på veien.

– Akkurat det blir ofte oversett, at dette faktisk er arbeidsplassen til en god del mennesker, sier Krogh.

Hun teller seg kjapt fram til 15–20 personer som er involvert på turneen. Et knippe av landets mest markante stemmer skal fra 1. til 11. mars innom ni byer. Artister på dette nivået blir ikke med på hva som helst. Men de takker ja til et maskineri som har vist seg å fungere over flere tiår.

Ifølge VG har selskapet Hanne Krogh Productions AS de siste fem årene hatt 42,6 millioner kroner i samlede driftsinntekter. I fjor ble selskapets driftsinntekter økt med 2,6 millioner. Ingen norske kvinnelige artister er i nærheten av å matche det.

– Hvor mange plater har du egentlig solgt?

– På hotell Maritim henger en plakett hvor det står at jeg har solgt én million. Men den er altså fra 1996, og det er blitt solgt en god del siden den gang. Så rundt 1,5 millioner, vil jeg anslå.

– Men jeg er faktisk ikke så veldig interessert i akkurat dette. For meg er det alltid det neste prosjektet som er mest spennende. Drivkraften er å skape noe nytt og prøve det ut for publikum. Vil de forstå det jeg har på hjertet? Det er der spenningen ligger, føyer hun til.

Markeringer

Vi har lagt vintermånedene januar og februar bak oss. Måneder Krogh kunne ha markert i hjel, om hun hadde ønsket det.

Nylig fylte hun 60 år. Hun har fått vite at hun snart skal bli bestemor for første gang. Samtidig er det 45 år siden Hanne Krogh vant Grand Prix med «Lykken er», 40 år siden «Reisen til julestjernen» kom ut og 30 år siden eventyret med Bobbysocks begynte.

Hun kunne latt seg intervjue av det som finnes av aviser og ukeblader. Etterpå kunne hun ha lest de samme intervjuene som har det med å bli påfallende like. Fra første linje er man på fornavn med Hanne. Kosen er sjelden langt unna. Og hvor mange ganger må hun ikke ha lest om seg selv at hun «stråler av lykke»?

– Kjenner du deg egentlig igjen når du leser slikt?

– Nei, hva skal man si? Det virker i hvert fall mange ganger som om redaksjonene allerede på morgenmøtet har bestemt seg for hvordan intervjuet skal se ut. «Ring Hanne Krogh for å få kosen, så kan vi ringe Ole Paus for de dype tankene», liksom. For all del; jeg kjenner Ole godt og han er en av de smarteste personlighetene vi har, så jeg skjønner godt at de tar kontakt med ham. Men du forstår kanskje hva jeg prøver å få fram?

 

Mange forveksler vennlighet med veikhet

Hanne Krogh, artist

– Tror du det er lett å undervurdere deg?

– Si det. Jeg har i hvert fall merket meg at mange oppfatter at det som ser lett ut på scenen også er lett å gjennomføre. Men slikt er det jo ikke, tvert imot er det veldig krevende å få noe til å se enkelt ut.

– Og så er det mange som forveksler vennlighet med veikhet, som tror det ikke er noen motstand hos den som smiler. Jeg ønsker å være vennlig og det er et bevisst valg, men av og til krever det større mot å smile når det både hadde vært tryggere og enklere å holde en intellektuell distanse i stedet. De som kjenner meg godt vil si at jeg er mer en alvorlig enn en munter person.

Høydepunkt

45 år i underholdningsbransjen gir en biografi og diskografi som er altfor lang til å gjengi i en avis som gis ut i tabloidformat. Så vi nøyer oss med å plukke ut noen eksempler:

Snaue 30 plateutgivelser, Spellemannspriser, publikumssuksesser som «Ta meg til havet» og «Ikke gi deg, jente». Og seieren i «Det store korslaget» på TV 2.

Sett utenfra er det imidlertid tre ting som skiller seg ut: Rollen i «Reisen til julestjernen», seieren i Melodi Grand Prix med Bobbysocks og julekonsertene de siste årene.

– Med bakgrunn i den lange karrieren du har hatt og alt du har vært med på; synes du det er urettferdig at mange da først og fremst forbinder deg med det?

– Nei, sånn er det bare. Når du har hatt stor suksess med noe, legges det merke til. Om det «bare» hadde vært disse tre tingene jeg hadde gjort, ville jeg ha likevel ha vært stolt. «Reisen til julestjernen» er trolig den filmen som er blitt sett av flest i Norge. Å vinne Melodi Grand Prix for første gang var selvfølgelig stort, og 30 år med juleturneer er også noe jeg er stolt av.

– Bobbysocks var et eventyr i seg selv. I perioden før hadde jeg gitt ut fem plater på to år, og syntes da at det var på tide med noe nytt. Jeg ville prøve meg med en duo, plateselskapet sa tvert nei, så da sa jeg takk og farvel til dem. Jeg har alltid gjort det jeg selv har villet gjøre. Og da er vi litt tilbake til det vi snakket om tidligere om undervurdering. Mange tror at Rolf Løvland plukket ut to blondiner som kunne framføre sangene hans. Det stemmer ikke. Det var jeg som plukket ut Løvland til å skrive for oss, forteller hun.

Etter seieren i Melodi Grand Prix i 1985 dro Krogh og Elisabeth Andreassen en periode til Los Angeles.

– Dere prøvde å slå gjennom i USA?

– Prøvde og prøvde. Vi møtte CAA Agency og fikk klar beskjed om at de ville satse på oss. Tilbudet de ga var veldig lukrativt. Jeg spurte da om de i stedet kunne satse på bare én av oss, men de svarte at det var begge eller ingen, forteller hun.

Det var ikke seg selv hun hadde i tankene da hun kom med forslaget. Krogh ville hjem til Norge, selv om det naturlige steget videre i karrieren var å prøve seg utenlands etter solgt plater i bøtter og spann på hjemmebane.

Jeg er og har alltid vært en underholdningsartist

Hanne Krogh

 

– Jeg ville hjem til sønnen min. Alt kan ikke kjøpes for penger, spesielt ikke lykken. Det var viktigere ting enn karrieren som ventet meg hjemme.

– Sett i ettertid, har du aldri ang…

– Ikke ett sekund!

– Aldri hatt tanker à la «dersom at, visst bare»?

– Nei, status har aldri betydd noe for meg. Status er kun viktig for dem som ikke kjenner deg, for de nærmeste er det helt uvesentlig.

I rampelyset

Hanne Krogh har levd i rampelyset siden 1971, da hun 15 år gammel vant Melodi Grand Prix. Allerede før den tid visste hun at hun skulle bli artist.

– En periode sa jeg til folk at jeg skulle bli lege, men det var nok mest av alt en merkelig måte å skryte av at jeg hadde gode karakterer. Jeg har alltid visst at jeg måtte ha et kreativt yrke.

Det er nå temmelig nøyaktig 45 år siden Hanne Krogh ble kjent over natten. Den gang var det kun én kanal folk forholdt seg til. Alle så på NRK. Alle visste hvem hun var

– Har det preget deg siden, å bli kjent så ung?

– Ja, jeg vil tro at noe slikt preger alle som slår til når de er så unge. Det var ikke lett å miste anonymiteten før man selv hadde funnet sin egen identitet. Det kan være krevende når alle kjenner deg før du kjenner deg selv.

Formet i Haugesund

Etter at turneen med «World of Music» er unnagjort starter for alvor jobben med jubileumsforestillingen for Det norske bibelselskap som skal framføres i Oslo konserthus i mai.

«World of Music» gir Krogh uansett en fin anledning til å komme hjem. Det var i Haugesund hun bodde i de viktige, formende ungdomsårene.

– Det preger meg i den grad at Haugesund alltid vil være hjembyen min. Jeg trives veldig godt i Oslo, men det er aldri noen tvil om hvor jeg skal når jeg sier at jeg er på vei «hjem».

Men før vi slipper Krogh til søsteren Lisbeth og resten av familien i Haugesund, la oss nå rippe litt opp i den nylige 60- årsdagen – selv om artisten bokstavelig talt har lagt den bak seg.

– Har dere artister egentlig noen pensjonsalder?

– Nei, så lenge ingen i salen reiser seg opp og roper «stopp», kommer jeg nok til å holde det gående, humrer hun.

– Når det er sagt; jeg var nylig i 60- årsdagen til Harald Stanghelle. I talen sin fortalte han at dette var den første mile-pælen han markerte der han kjente et visst vemod. Akkurat det kunne jeg kjenne meg litt igjen i. En innser at en ikke skal leve evig, at alt en gang skal ta slutt. Men så lenge en beholder nysgjerrigheten og tørsten etter ny kunnskap er ikke alderen noen hindring. Tvert imot er det befriende å være voksen, du kan si det du har på hjertet uten å bekymre deg altfor mye om hva alle andre måtte mene.

– Hva er det først og fremst du ønsker å formidle fra scenen?

– Jeg vil minne folk om hvem de er og at det er godt nok. Og så blir jeg stadig mer opptatt av hvor viktig det er med forankring, der er nok derfor jeg også er så interessert i historie. Ja, når vi snakker om historie; en eller annen gang må jeg gjøre noe sammen med Marit Synnøve Vea. Hun er utrolig kunnskapsrik, er en fantastisk formidler og skriver også veldig gode sanger. Det må vi få til.

– Mange har satt deg i bås i løpet av karrieren din. Om du selv blir tvunget til å gjøre et forsøk, i hvilken kategori skal vi plassere deg?

– Jeg er og har alltid vært en underholdningsartist. Det er jeg veldig stolt av.