«Jeg har lest at folk på vei inn i døden er ualminnelig klare i toppen. Mens jeg var nede i dypet hadde jeg nettopp en sånn følelse»

I løpet av en liten time ble Haugesund-skipene «Kongshaug» og «Bokn» senket av tyske torpedobåter. En rekke lokale sjøfolk gikk ned med skipene. Einar Apeland overlevde så vidt.
Av
Publisert
DEL
I løpet av en liten time ble Haugesund-skipene «Kongshaug» og «Bokn» senket av tyske torpedobåter. En rekke lokale sjøfolk gikk ned med skipene. Einar Apeland overlevde så vidt.

HAUGESUND: Nils Johan Studsvik (bosatt i Sveio) var kaptein på D/S «Kongshaug», til Haugesund-rederiet M.H. Kongshavn & Sønner. Skipet seilte i alliert tjeneste mellom britiske og franske kanalhavner i ukene etter det tyske overfallet på Norge i april 1940.

Den situasjonen endret seg da Tyskland angrep Frankrike 10. mai. Fra da av raste krigen på Vestfronten med full styrke, og Luftwaffe rettet kraftige angrep på de franske kanalbyene som falt i fiendens hender én etter én.

«Kongshaug» ankom St. Nazaire 14. juni lastet med 890 tonn koks. Samme dag kom det ordre fra London at alle norske skip på reise til fransk havn skulle søke britisk havn.

«Kongshaug» sluttet seg 18. juni til en konvoi som stevnet opp under Englandskysten der skipene skilte lag. Men før skipene kom i havn gikk flere tapt av minesprengning. Tyske fly hadde droppet magnetiske miner i farvannet rundt Nash Point, sør for Port Talbot.

Men «Kongshaug» gikk klar og ankom etter en tids venting på reden i Barry til Cardiff. Skipet la til kai ved East Dock ved 23-tiden den 22. juni – samme dag franskmennene inngikk våpenstillstand med Nazi-Tyskland.

Styrmann Einar Apeland (1912–2001) fra Haugesund forteller:

– Omsider kom det ordre om å losse i Briton Ferry – en liten plass i nærheten av Port Talbot som ligger på den andre siden av Swansea-bukten. Men under oppholdet her ble kaptein Studsvik syk, han måtte søke legehjelp og ble innlagt på sykehus. Skipperen hadde i den siste tiden vært sykelig, men han var en mann som aldri klaget. Etter utlossing i Briton Ferry, fikk vi ordre om å seile i  ballast til Oporto i Portugal. Skipperen frisknet til og kom ombord igjen.

Ved ankomst til England igjen måtte kaptein Nils Johan Studsvik (bosatt i Sveio) legges inn på sykehus igjen og 1. styrmann Apeland overtok fra 23. november som fører av skipet.

Studsvik ble operert og fikk konstatert at han led av leversykdom. Dessuten led han av hjertefeil.

Kaptein Studsvik døde 19. mars 1943 – 53 år gammel. Han ble bisatt og urnen gravsatt etter krigen ved Sveio kirke i hans hjemkommune.

OVERLEVDE: Kaptein Einar Apeland, her om bord på D/S «Lysaker V» på invasjonstranden i Normandie sommeren 1944.

OVERLEVDE: Kaptein Einar Apeland, her om bord på D/S «Lysaker V» på invasjonstranden i Normandie sommeren 1944. Foto:

Veteran

«Kongshaug» ble etter hvert en veteran i kyst-konvoiene langs sørkysten av England. Konvoirutene var strengt hemmelig, men vi som seilte i disse rutene kunne de etter hvert utenat, forteller Einar Apeland.

– Kystkonvoiene besto i den første fasen av krigen av 4–5 skip. Men etter hvert som angrepene mot konvoiene økte i styrke ble konvoiene fra 1941 ordnet i to kolonner. Konvoien ble fra denne tid ledet av en Commodore og en Vicecommodore, en styrbord- og en babordkolonne. Konvoilederne var britiske marinekapteiner fra Royal Navys reserve og ble commodoreskipet senket, overtok vicecommodoren ledelsen av konvoien. Det ble avholdt konvoikonferanse før konvoiene gikk ut. Skipene seilte i sveipte kanaler og minesveiperne arbeidet kontinuerlig. Det var streng ordre om å holde konvoiene samlet og vi fikk kjeft dersom man ikke holdt rett plass i kolonnen, forklarer han.

Kapteinene som seilte i disse kystkonvoiene ble godt kjent med hverandre.

Apeland forteller:

– Vi møttes på hver konvoikonferanse både før vi stakk til sjøs i Darthmouth og senere også i Falmouth. En av dem som jeg ble kjent med, Dennis Rose, en av de gamle engelske «colliers» som jeg hadde gått sammen med siden 1940. I siste del av krigen møtte også pilotene på jagerflyene og skipssjefene ombord i eskortefartøyene, på disse konvoikonferansene. Etter hvert så ble det en kjent gjeng av oss for det var stort sett de samme båtene som gikk i denne farten. Vanligvis var det 7–8 skip i hver konvoi. Den største konvoien jeg var med i var i forbindelse med den allierte invasjonen i Nord-Afrika i 1942 (Operasjon Torch). Alle kystbåtene ble samlet i havnene i Sør-England. Denne ansamlingen av skip var en avledningsmanøver fra de alliertes side. Hensikten var at tyskerne skulle få se at de allierte forberedte en invasjon i Frankrike.

D/S «KONGSHAUG»: Skipet til Kongshavn-rederiet ble angrepet en rekke ganger etter at det begynte å seile i de alliertes tjeneste. 9. juli 1942 var det slutt på hellet.

D/S «KONGSHAUG»: Skipet til Kongshavn-rederiet ble angrepet en rekke ganger etter at det begynte å seile i de alliertes tjeneste. 9. juli 1942 var det slutt på hellet. Foto:

Torpedobåter

Den store trussel mot kystkonvoiene – når man ser bort fra Luftwaffes angrep og minelegging – var de tyske motortorpedobåtene (eller E-båter som var den allierte betegnelsen) som opererte i Den engelske kanal og på øst- og sørkysten av Storbritannia med sine nattlige raid mot skipsfarten.

I løpet av januar til sommeren 1942 torpederte E-båtene til sammen 28 allierte handelsskip. 25 ble senket, sju av dem tilhørte Nortraship.

Kystkonvoi WP 183, eskortert av jageren HMS «Brocklesby» og en armert tråler, befant seg natt til 9. juli i Lyme Bay mellom Darthmouth og Portland. Med i konvoien fulgte sju handelsskip, hvor tre var norske – to hjemmehørende i Haugesund og ett i Tønsberg.

Foruten D/S «Kongshaug», som var commodoreskip, fulgte D/S «Bokn», ført av kaptein Adolf Olai Mæle fra Haugesund. Skipet var bygd av Bergens mek. Verksted i 1890, og ble innkjøpt av Erik Bakkevig februar 1925 og ble i årene fram til krigen beskjeftiget i silde- og fraktfart på Nordsjøen.

Det tredje norske skipet i konvoien var Rafen & Lonnechens D/S «Røsten».

Bakhold

I Lyme Bay lå den tyske 2. S-Flottille i bakhold med sju E-båter. Klokken 00.45 startet de motorene og gikk til angrep på konvoien. Motorduren ble straks hørt av konvoiens eskorte, der ble gitt flyvarsel til konvoien og mannskapene kalt ut.

Ombord i «Bokn», som hadde plass nummer tre i styrbord kolonne, observerte man kl. 01.00 en eksplosjon forut i konvoien. Kort etter hørtes skrik og rop fra sjøen fra det krigsforliste mannskapet, og kaptein Mæle stoppet maskinen for å yte hjelp.

Fra sjøen hørtes flere eksplosjoner, og «Bokn» ble beskutt fra begge sider av overflatefartøyer som det ikke var mulig å få øye på. Maskinen ble derfor satt i gang igjen mens alle mann holdt skarp utkikk. «Bokn» måtte seile forbi folkene i sjøen. Det var 14 mann fra «Kongshaug». Skipet hadde fått en torpedo i babord side like foran broen og var gått ned på 30 sekunder. Angrepet ble utført av E-båt «S-48». Mannskapet hadde forsøkt å låre livbåt, men måtte hoppe over bord.

Den 20 år gamle Thorleif Haavik, fra Håvik på Karmøy hadde stått knapt en ukes tid ombord da skipet ble torpedert. Haavik forteller:

– Det første vi merket etter å ha passert Lands End var at det kom et fly inn over konvoien og slapp ned lysbomber – flares – og vi ble kraftig opplyst. Jeg gikk på vakt midnatt – hundevakten – sammen med 2. styrmann Johannes Strømmen.  Som commodore-skip var det oss de tok først og jeg hadde rortørn da torpedoen rammet skipet i forkant av maskinen – i kullbunkeren. Skipet gikk hurtig ned og jeg gikk straks ned fra broen. Det var ikke leider på den siden og måtte hoppe ned på båtdekket og kom meg bort til livbåten. 2. styrmannen var forrest på daviten og jeg akter. Mens vi strevde med å få livbåten ut var det en som ropte: «Hopp til sjøs for faen!». Da fløt allerede livbåten opp og jeg krabbet over esingen, men da smalt livbåten opp under davitene – så kvikt gikk båten ned. 30 sekunder ble det fortalt etterpå.

OVERLEVDE: 2. styrmann Johannes Strømme fra Haugesund.

OVERLEVDE: 2. styrmann Johannes Strømme fra Haugesund. Foto:

Hadde vi ikke reagert på utropet så hadde det nok gått adskillig flere folk i dette forliset. Det gikk så fort alt sammen at det var ikke tid til å gi noen ordrer. Jeg svømte klar båten og krabbet sammen med flere av folkene opp på en flåte som fløt opp.»

Rett til bunns

Klokken 01.27 ble også «Bokn» torpedert av «S-70» og rammet i forskipet ved luke 2 og gikk rett til bunns. Fire mann fløt opp fra dragsuget og klarte å redde seg opp på en flåte. De hørte rop og så livbeltelyset fra en femte skipskamerat, men vind og strøm drev flåten bort fra ham. Etter et par timer i drift på flåten ble de fire tatt opp av eskorten og brakt inn til Portsmouth. Det viste seg at åtte norske og fire briter var omkommet. Kaptein Mæle ble funnet omkommet i sjøen og ble begravet i Portland.

Kl. 01.45 ble D/S «Røsten» torpedert og gikk som de andre hurtig ned. Mannskapet hoppet i sjøen og ble tatt opp etter en times tid av jageren og et britisk dampskip. De ni som kom ombord i jageren ble landsatt i Portsmouth, men av de fem som ble reddet av den britiske damperen ble to mann drept i morgentimene neste dag da skipet ble senket av bombefly. Kaptein Tollisen og tre norske og tre britiske av Røstens besetning omkom.

E-båtene trakk seg tilbake bak et røkteppe etter å ha senket fem handelsskip og eskorte-tråleren «Manor». De andre skipene som gikk tapt var konvoiens største, tankeren «British Pomella».  Det Nederlandske troppetransportskipet «Reggestrom» med kinesisk mannskap, lå aktenfor tankeren og ble truffet av to torpedoer, mens det belgiske D/S «Marie» endret kurs da skytingen begynte og kom seg i ly av mørket uskadd fra angrepet.

D/S «BOKN»: Bakkevig-skipet gikk i samme konvoi som «Kongshaug» 9. juli 1942. Bare en liten halvtime etter at sistnevnte ble senket, ble også «Bokn» torpedert.

D/S «BOKN»: Bakkevig-skipet gikk i samme konvoi som «Kongshaug» 9. juli 1942. Bare en liten halvtime etter at sistnevnte ble senket, ble også «Bokn» torpedert. Foto:

Sjøforklaring

De overlevende fra «Kongshaug» ble landsatt i Portsmouth og lagt inn på marinehospitalet.

Sjøforklaring ble avholdt i London 17. juli 1942 med Kaptein Einar Apeland, 2. styrmann Johannes Strømmen, lettmatros Thorleif Haavik, Lettmatros Finn Numme og fyrbøter Knut Berge.

I rapporten om krigsforliset skriver kaptein Apeland blant annet:

– Av 2. styrmannen fikk jeg vite at flere av våre folk hadde kommet fra forliset med livet i behold. 1. styrmannen var blant dem som kom vekk. Det ble forsøkt å sette ut den ene livbåten. Men skipet gikk så fort ned at livbåten kom opp under blokkene, med den følge at folkene falt i sjøen og druknet. Stuert Eritsland var blant dem som kom vekk under livbåten. Jeg la på svøm da jeg sto til livet i vann, men ble trukket under av dragsuget. Nede i dypet kan jeg huske at jeg åpnet øynene og kunne se lys. Jeg har bl.a. lest om når folk er på vei inn i døden, så er man ualminnelig klare i toppen. Mens jeg var nede i dypet hadde jeg nettopp en sånn følelse. Jeg var heldigvis en god svømmer og kom meg opp til overflaten, men ble trukket under igjen før jeg greide å gripe tak i en leider som fløt i sjøen. Det eneste minnet jeg har var da jeg lå ved denne leideren inntil jeg ble plukket opp.

På marinehospitalet ble vi avkledt og fikk på oss noe som ble kalt «emergency kit» – ett sett underklær, sokker, et par bukser og genser.

Han fortsetter:

– Det var om lag 100 mann som var innlagt på denne sykesalen. Etter en stund hadde de funnet ut at jeg var skipper, ble flyttet opp i offisersalen og kom da sammen med Commodoren.

Neste dag kom det beskjed om at jeg kunne få lov å reise inn til byen. Penger hadde jeg ikke da lommeboken, med 30 pund, gikk tapt under forliset. Jeg måtte bomme 6 pence til ferjebilletten.

– Men først ble vi tatt med til en butikk for å kle oss opp og måtte bare ta det som passet. I  Portsmouth spurte jeg om å få telefonere  til agenten eller til Nortraship i London, men dette ble nektet. Vi følte oss maktesløse som om vi var fanger. Men omsider kom vi opp til agenten og da var det blitt mørkt om kvelden. Der traff jeg resten av de av mannskapet som hadde overlevd. De var så sinna at det røk av dem. Mannskapet hadde blitt puttet inn på et lusete Seamans hospits og hadde ikke fått en shilling og lite av mat. Jeg sa til agenten: «Få 50 pund av deg». Det var 8 mann til sammen og jeg delte ut 5 pund til hver og ba dem møte på stasjonen kl. 19.00. Vi kom til County Hotel i London.

Seilte videre

Etter forliset gikk Einar Apeland 29. oktober samme år ombord i D/S «Nestun» til Tvedestrand-rederiet Birger Jorkjend.

2. styrmann Johannes Strømmen ble etter krigen havnebetjent i Haugesund. 

Artikkeltags