Gå til sidens hovedinnhold

Seilte videre etter flukten fra fangeleiren

For mannskapet på «Nyhorn» var ikke krigen over da Haugesund-skipet ble holdt tilbake av tyskvennlige franskmenn. Av mannskapet på 27 klarte 19 mann å rømme til allierte havner. Der meldte de seg til tjeneste igjen.

Artikkelen er over 4 år gammel

Rederiet Christian Haalands M/S «Nyhorn» hadde siden levering i desember 1929 fra Burmeister & Wain i København blitt beskjeftiget i trampfart og timecharter i linjefart. I november 1935 ble skipet satt inn i Knutsen-rederiets nye linje – Knutsen Line North Pacific UK Service.

I november/desember 1939 gikk skipet i linjefart for franske befraktere mellom Amerikas østkyst til franske Middelhavshavner. Skipets fører var Frants Askeland (1899-1969). Han avløste Knut Meling 20. november 1939 som hadde ført skipet siden 1935. Kaptein Askeland var bosatt på Risøy og førte skipet gjennom hele krigen, og fikk først avløsning 26. juni 1946.

Holdt tilbake

9. april 1940 befant «Nyhorn» seg i New York. I juni var skipet på reise fra New York til Marseilles og havner i Nord-Afrika lastet med krigsmateriell og stykkgods, men hun ble beordret av Nortraship å anløpe Casablanca i Fransk Marokko for lossing.

«Nyhorn» ble sammen med en rekke norske og allierte skip sommeren 1940 holdt tilbake av Vichy-myndighetene som etter våpenstillstanden mellom Tyskland og Frankrike den 24. juni hadde overtatt kontrollen over det sørlige Frankrike og koloniene i Vest- og Nord-Afrika.

I løpet av sommeren 1940 ble i alt 26 norske handelsskip holdt tilbake i Vichy-kontrollerte havner. Det dreide seg om norske handelsskip som i slutten av juni 1940 lå internert i fem havner: Ni skip i Casablanca, ett i Safi i Marokko, ni i Dakar i fransk Vest-Afrika, ett i Algiers og seks i Mers el Kebir/Oran i fransk Nord-Afrika.

I Fransk Marokko ble en del av de beslaglagte skipene som oppholdt seg i Casablanca forflyttet i september til Port Lyautey ved elven Sebou, hvor de ble  liggende fram til den allierte landgangen i november 1942. Byens heter i dag Kenitra.

Skipets 2. styrmann/telegrafist Ingolf Sexe (1909–1988) fra Haugesund, skriver i sin dagbok:

– M/S «Nyhorn» ankom Casablanca i Fransk Maroko 30. juni 1940 (…) Efter skibet var utlosset blev det tilbakeholdt av de franske myndigheter som helt var under tysk og italiensk kontroll. Aftenen 10. september 1940 blev «Nyhorn» sammen med en del andre allierte skib tatt i fransk konvoi og ført opp til Port Lyautey hvor vi ankom dagen efter den 11. (…) Alle skibene blev internert for krigens varighet. Alle livbåter, motorbåter, lettbåter og prammer fra samtlige skib blev av Police de Navigation ført opp til Port Lyautey og lagt opp på land for å forhindre rømningsforsøk.

 

Rømte

Av de 26 internerte skipene kom storparten i fart under fransk flagg, og senere under tysk kontroll i løpet av 1941/42. Det første M/S «Gabon», til Rederiet Odfjell i Bergen, ble overtatt av franske interesser 31. januar (omtalt i «Evig heder», der Anders Naley fra Skudeneshavn var påmønstret som 4. maskinist).

Av de resterende skipene ble 16 satt i fart, og de gikk alle tapt i løpet av krigen. Besetningene ble i den første tiden holdt om bord i sine skip, men senere fikk de valget mellom å bli sendt hjem til Norge, seile med skipene under fransk flagg eller sitte krigen ut i franske fangeleirer.

De norske sjøfolkene, og i særlig grad de yngste, valgte å rømme til alliertkontrollert havn og meldte seg for tjeneste i Nortraship – eller til de norske militære avdelinger som ble satt opp.

De som havnet i franske fangeleirer gjennomlevde en kummerlig tid i slette forlegninger med dårlig mat og dårlig betalt tvangsarbeide under væpnet fransk vakthold. Til sammen 17 norske sjøfolk døde av sykdommer som de pådro seg under de dårlige hygieniske og klimatiske forhold. En rekke norske og utenlandske sjøfolk ble i løpet av interneringstiden drept av kriminelle blant de innfødte.

Antall sjøfolk i fangenskap var på det meste 673 mann, inklusive de overlevende fra «Ida Knudsen» (17 mann) og «Malmanger» (13 mann) som kom inn til Agadir juli 1941. Over halvparten, 349 mann, klarte fram til november 1942 å rømme til allierte havner.

I underkant av 60 sjøfolk, hvor de fleste var eldre og plaget av sykdom, benyttet seg av tilbudet fra de franske myndigheter om hjemreise til Norge.

Til Gibraltar

Flukt fra internerte skip i Dakar gikk til Bathurst i Britisk Gambia som befant seg 87 nautiske mil lengre sør – og derfra til Freetown i Sierra Leone. Blant sjøfolkene som rømte denne veien var flere hjemmehørende i Karmøy.

Natt til søndag 5. mars 1941 rømte tolv mann fra M/S «Heimvard», eid av oslorederiet Lauritz Kloster, og kom vel fram til Bathurst. Med på flukten var: Ingvald Dyrland fra Skudeneshavn, Edvard Jensen fra Sandhåland, Ludvig Thomassen fra Skudeneshavn og brødrene Nils og Vermund Lund fra Eide, Kopervik.  

Men fra Port Lyautey, Alger og Oran tok de flyktende sjøfolkene med seg til Gibraltar, og i enkelte tilfeller via Spania.  

Skipene som ble tilbakeholdt i Fransk Marokko hadde den korteste veien til friheten, og et stort antall sjøfolk flyktet naturligvis over til Gibraltar. På «Nyhorn», som hadde en besetning på 27 mann, rømte i alt 19 mann. Fra de ti norske skipene kom 48 mann seg til britiskkontrollert område. Men dette forsøkte myndighetene å stoppe, og de beslagla skipenes livbåter. Dette stoppet imidlertid ikke flukt fra skipene.

I all hemmelighet spikret mannskapet sammen trebåter av seilduk og strøbord nede på mellomdekket i «Nyhorns» lasterom.

Om nettene

Båtene var ferdigbygget i slutten av 1941 og ble i all stillhet sjøsatt når nettene var mørke nok. Én etter én satte de av sted med så mange mann de kunne romme, og alle kom vel fram til Gibraltar.

Ingolf Sexe beretter:

 

– 15. september 1941 begynte elektriker Olaf Ballestad, assistent William Høibo, 2. maskinist Alf Skogland og jeg å bygge oss båt nede i 1. rommet ombord i «Nyhorn». Den blev 16 fot lang og trukket med grønn impregnert seilduk som jeg fikk ombord i «Storaa».     Torsdag 18. sep. var båten med utstyr ferdig og med mannskapets hjelp fikk vi hevet den op på dekk og låret den i vannet. Vi sto da klar til å gå om natten, men det var så lyst at vi måtte utsette det og senke båten på bunn med gammelt jern. Neste aften fikk vi etter meget arbeide båten op igjen og alt gjort klar til avgang. I båten hadde vi mast & seil, årer, kompass, brød og vanntank, hver vårt livbelte og en liten sekk eller koffert med de viktigste private eiendeler.  20. sep. 1941, lørdag morgen kl. 03.00 forlot vi fire «Nyhorn» i vår lille farkost. Himmelen var mørk, overskyet, og strømmen var akkurat begynt å gå utover. To mann rodde, ganske stille, mens strømmen drev oss nordover. Vi var nokså spent på om vaktene på festningen ville oppdage oss. En stor sandbanke fra elvens nordre bredd tvang oss å gå kloss i landet ca. 400 meter ovenfor festningen. Denne sandbanke rundet vi for tidlig og strømmen satt rett inn på pynten av den. Jeg hoppet i elven og fikk båten løs og førte den rundt sandbanken og mot den andre bredd ovenfor festningen. Bare strømmen, 3–4 mil i timen, tok oss da nedover mens jeg styrte. Kl 05.30 passerte vi Mediha Festning, stille som mus gled vi forbi kloss under landet på motsatt side. Alt gikk godt, de tapre franske kystforsvarere hadde sig en morgenlur. Kl. 06.00 var vi godt klar Moloen og rodde rett til havs i retning N 67 W. Det var da begynt så smått å lysne. Vi rodde alt vi kunde til kl. 11.00. Da så vi landet som en smal stripe. Mast og seil kom op og for en lett WSW bris seilte vi videre utover med ca. 4-5 n. mils fart. Båten var meget rank og seilet for stort så vi måtte være meget forsiktige.

–Natt til tirsdag 23. gikk seilet over stag og alle mann havnet i sjøen. Med store anstrengelser klarte vi å få båten på rett kjøl og få den lenset. Men alt utstyr, klær og proviant forsvant, men de berget årene. Ved 07-tiden om morgenen ble de tatt opp av den spanske tråleren «San Pelayo» av Vigo.  Og neste morgen ved 09.00 tiden ankom vi til Gibraltar. Skipperen gikk helt inn til «The Rock» med oss hvor vi gikk ombord i et engelsk vaktskib som tok oss inn. Vi blev godt mottatt av både Autoritetene og Det Norske Konsulat hvor Mr. Fred White var den drivende og gode ånd ovenfor oss nordmenn, beretter Ingolf Sexe.

Satt i land

Den 13. oktober, tre uker etter første rømming, klarte ytterlige to mann fra  «Nyhorn» å rømme. Det var Lettmatros Ole Sundby og motormann Karl Kolstø som kom seg ut i en stjålet båt fra et fransk skip. De ble tatt opp av et spansk fartøy og satt i land i Spania.

Spanske myndigheter satte dem i varetekt arrest, men den norske sendemannen fikk dem løslatt. Like før nyttår kom de til Gibraltar og kunne melde seg til ny tjeneste.

Den andre fluktbåten som ble bygd ombord i  «Nyhorn» ble laget av 1. styrmann Hans Omland, 3. maskinist Karluf Karstensen og tømmermann Sigurd Stensrud.

Styrmann Omland flyktet fra Port Lyautey natt til 8. desember 1941 sammen med lettmatros Sverre Egge, lettmatros Sigurd Langeland, lettmatros Ingolf Tvedt og kokk Magne Thordal. Men under seilasen falt den 19 år gamle Ingolf Tvedt over bord ved et uhell den 10. desember, da fluktbåten befant seg utenfor Cape Spartel. I mørket ble han tapt for de andre i båten. Seilasen fortsatte inntil de om kvelden den 13. desember ble tatt opp av den spanske fiskebåten «Machaco» og landsatt neste morgen i Gibraltar.

 

Ingolf Tvedt kom senere til rette. Han svømte cirka to mil og landet i spansk Marokko. Tvedt ble arrestert og satt fengslet i Teuan i to måneder under forferdelige forhold. Det lyktes den britiske legasjon i Tanger å få Tvedt frigitt i Ceuta og han kom derfra til Gibraltar 10. februar 1942.

Tvedt seilte ut igjen fem dager senere med M/T «Slemdal» til Moltzau & Christensen av Oslo fram til skipet ble torpedert den 15. juni samme år. Han dro så til London og utdannet seg til radiotelegrafist ved den norske radioskolen og seilte resten av krigen ombord i Martin Mosvolds M/T «G.C. Brøvig» av Farsund.

Selvlaget båt

Den 8. desember, samme dag som 1. styrmann Omlands selvlagde båt stakk av med fem mann ombord, rømte fire andre fra «Nyhorn» sammen med sju sjøfolk fra Fred. Olsens M/S «Batavia». Denne båten var bygd ombord i «Batavia», med materialer fra «Nyhorn».

Seilasen fra Port Lyautey startet ved 23-tiden. Etter vel tre døgn ble folkene tatt opp av en armert britisk tråler og brakt til Gibraltar den 12. desember.

De elleve ombord i fluktbåten besto av 1. styrmann Willie Andresen (som fører), 2. styrmann Helge Gundersen og fem fra «Batavias» mannskap. Fra «Nyhorn»: Smører Gunnar Gabrielsen, motormann Karluf Nilsen og byssegutt Helmer Arnold Storsten, alle fra Haugesund – og smører Per Frandsen fra Oslo.  Gunnar Gabrielsen ble påmønstret som førstereis 16 år gammel 15. mai 1938.

Gabrielsen og Karluf Nilsen ble kort tid etter ankomsten til Gibraltar påmønstret som fyrbøtere ombord i det britiske «San Zeferino». Tankeren ble benyttet som bunkringsfartøy for Royal Navy. De norske sjøfolkene ble påmønstret som et «run-mannskap» for å ta skipet ned til Freetown.

Ingolf Sexe ble påmønstret samme skip som 1. styrmann den 25. september, og fikk senere selskap av 1. styrmann Willie Andresen fra Fred. Olsens M/S «Batavia», 2. Styrmann Kjell Lamberg og 3. styrmann Arne Brekke, København.

D/T «San Zeferino» avgikk lille julaften 1941 under kommando av Willie Andresen fra Gibraltar i konvoi eskortert av en armert tråler. Med i konvoien fulgte en hollandsk taubåt med en stor lekter på slep.  I Gibraltarstredet ble skipene angrepet av en fiendtlig ubåt og den hollandske taubåten ble torpedert og gikk til bunns med alle mann.

– «San Zeferino» ble truffet av en torpedo i forpeaken, men holdt seg flytende og returnerte til Gibraltar for reparasjon, forteller Gunnar Gabrielsen.

Eskortert

Den 29. januar 1942 avgikk «San Zeferino» igjen fra Gibraltar – eskortert av armert tråler og skipet kom denne gang vel fram til Freetown den 8. februar. Det norske «run-mannskapet» gikk 27. februar ombord i det hollandske passasjerskipet M/S «Marnix Van St. Aldegonde» som var på reise fra Singapore til Storbritannia med sivile flyktninger. Skipet ankom Greenock 12. mars.

Styrmann Ingolf Sexe gjennomgikk opplæring ved SSH skytterskole i Dumbarton og mønstret 11. januar 1943 som væpningsoffiser ombord i M/S «Ida Bakke».

Fem mann fra «Nyhorn» mønstret 15. desember 1941 på det tidligere franske D/S «Formigny» som var rekvirert av britene og ankom til Glasgow 12. januar 1942. Helmer A. Storsten var blant dem som fulgte med på reisen og meldte seg til tjeneste i marinen.

Storsten tjenestegjorde to år om bord på jageren «Sleipner» i eskortetjeneste av kystkonvoier på den britiske østkysten. Han deltok ved Normandie juni 1944 ombord i jageren «Glaisdale» til den ble minesprengt.

En av dem som fulgte med på denne overfarten var lettmatros Trygve Jøsang fra Slåttevik i Tysvær som 18. juni 1941 rømte i livbåt sammen med sju av besetningen på M/T «President Herrenschmidt» av Stavanger og kom velberget til Gibraltar. 

I mai 1942 kom den siste av de selvlagede båtene som ble bygget ombord på «Nyhorn» til Gibraltar. Guri Hjeltnes skriver i bind 3 i «Handelsflåten i krig 1939-1945, Sjømann lang vakt»:

 «I alt seks mann ble med på «Norge»s ferd, kaptein Thorvald Messel og 1. styrmann Ingolf Walvatne fra D/S  «Ringulv» av Oslo (ex H. M. Wrangells hvalkokeri «Norskehavet» 1930-1936), matros Hans Johansen, lettmatros Lars Aursland og smører Karl Linnerud fra «Nyhorn», samt smører Egil Strømmen fra  M/T «Ida Knudsen», som var blitt innlosjert på «Nyhorn». I fire dager seilte og rodde sjøfolkene (…) Onsdag 13. mai nådde de Gibraltar. Mottakelsen var varm, på havnekontoret fikk de «servert en god kopp te».

 

Bare sju mann igjen

I august 1942 var bare sju mann tilbake av besetningen på «Nyhorn». Disse sju, unntatt 2. maskinist, ble den 18. august tatt i land og forvart i en bevoktet leir, mens franske offiserer og mannskaper overtok skipet.

Den 28. juli 1941 ankom den ene av livbåtene med 17 mann, under kommando av 1. styrmann Mons Troland fra Austevoll, fra det krigsforliste «Ida Knudsen» etter sju døgns strabasiøs seilas til Agadir, fransk Marokko.

De skipbrudne ble tatt hånd om av militære myndigheter, fikk en del legehjelp og deretter sendt videre til Port-Lyautey via Casablanca hvor de ble internert ombord i «Nyhorn».

Etter en tid ble de sendt til en camp, Sidi-El Ayachi ved  Azemmour, som ligger 80 km sørvest  for Casablanca. Under oppholdet i konsentrasjonsleiren fikk 2. maskinist Gunnar Solbakk en hudsykdom og ble i desember sendt til Casablanca for legebehandling. Solbakk var tilbake i leiren den 9. og ble 17. februar 1942 påmønstret som 2. maskinist på «Nyhorn». Han overtok stillingen etter Alf Skogland som hadde rømt sammen med tre andre i selvlaget båt september året før.

Som nevnt beordret de franske myndighetene den 18. august samtlige av de sju gjenværende ombord i «Nyhorn» i land, unntatt Solbakk som ble holdt tilbake som maskinkyndig slik at skipet kunne bruke motorene hvis skipet skulle forflyttes.

De allierte kommer

Den 8. november 1942 iverksatte de allierte operasjon «Torch» (Fakkel) og de anglo-amerikanske styrkene tilkjempet seg etter kort tid kontroll over det Vichy-kontrollerte Nord-Afrika. De internerte sjøfolkene som hadde vært under fransk fangenskap fikk friheten tilbake.

Rapport fra 2. maskinist Gunnar Solbakk:

«Port Lyautey 14.11.1942. Søndag den 8. november 1942 rykket amerikanske tropper fram mot Port Lyautey fra Mehdia. Kapteinen for den franske vaktbesetning ombord i M/S «Nyhorn» mottok da ordre om å forhale til Culed Bergel, ca. 7 km nedover Sebou river, og å senke skipet der for å blokkere elveløpet og forhindre amerikanske skip i å komme opp elven. De franske myndigheter beordret meg til å bli ombord, hvilket jeg naturligvis nektet, og gikk i land med min bagasje. Jeg ble straks arrestert av Police de la Navigation. Med hensyn til de videre hendelser, kan jeg bare vise hen til hva jeg er blitt fortalt. De franske mannskap forsøkte forgjeves å starte «Nyhorns» hovedmotorer, og efter som samtlige anvendbare taubåter i mellomtiden var blitt sabotert av sine besetninger, ble «Nyhorn» liggende på sin gamle plass, ved høyre elvebredd i Port Lyauteys havn. Tirsdag morgen, den 10. november, nektet fremdeles hovedmotorene å gå, og i henhold til ordre forlot den franske besetning skipet, etter å ha åpnet ventilene for cirkulasjons vann til hovedmotorene (en på hver side), etter hva jeg blev fortalt. Jeg blev løslatt fra arresten mandag ettermiddag den 9. november, men fikk lov til å gå ombord først onsdag den 11. sammen med en kommisjon fra den amerikanske marine. Det er bare ca. 22 fot vann med mudderbunn der hvor Nyhorn ligger på grunn ved elvebredden. Babords fortøyning inn på land var på plass, og styrbord anker var ute. Da vi kom ombord lå skipet med 20 gr. slagside til styrbord, og vi peilet ca. 4,5 meter vann i maskinrommet, med et tykt lag olje på toppen. Sikkerhetslukene mellom maskin og kjølerom var åpne, og vannet var trengt inn både i kjølemaskin-rommet og i selve kjølerommet. Likeledes var lukene til tunnelene åpne, og vannet var trengt gjennom tunnelveggene inn i akterrommene. Forrommene var nesten tørre. Det lyktes den amerikanske marine å stenge kjølevannsventilen på babord side, mens styrbords ventil er beliggende under verkstedet, og kunne ikke nås, selv ikke med dykker, spesielt da vannet på denne side står et par fot over dørkplatene i verkstedet. Vi stengte ventilene til kjølerommet og til tunnelene, og det lyktes oss forholdsvis hurtig å pumpe ut det meste av vannet i 3, 4 og 5 rommene. Skipet har rettet sig betydelig opp, men har fremdeles litt slagside ved lavvand. Det viser seg vanskelig å vinne inn på vannet i maskinrommet, da vi ikke disponerer over tilstrekkelige store pumper, men en bergingsdamper er ventet hit, og med dens hjelp håper vi å få skipet lens og tett på et par dager. Den amerikanske marine har overtatt alt bergingsarbeidet, og jeg samarbeider med den. Alle maskiner og elektriske installasjoner har selvsagt lidet meget av å stå under vann i flere dager, en detaljert rapport over forholdene følger så snart vi har fått en oversikt over skadene. Jeg gjør oppmerksom på at det amerikanske flagg er heist på «Nyhorn», og en amerikansk marineoffiser har tatt kommandoen om bord».

 

Til tjeneste igjen

Nyhorn ble hevet i april 1943 og provisorisk reparert.  Under kommando av kaptein Frants Askeland avgikk «Nyhorn» til Casablanca den 23. august lastet med fosfor og sluttet seg til konvoi SL 135 fra Freetown, Sierra Leone, til Loch Ewe. Ankom Newcastle 10. september. 

Etter utlossing gjennomgikk skipet en omfattende overhaling og reparasjon ved verksted i Newcastle. I januar 1944 kunne Nortraship igjen stille «Nyhorn» til tjeneste for de allierte, som det åttende skipet som kom i fart igjen av de 26 internerte skip i nordafrikanske havner.  

Kommentarer til denne saken