Kampestein

Karl Ove Knausgård.

Karl Ove Knausgård. Foto:

Artikkelen er over 5 år gammel

«En reflektor, for den som tør.»

DEL

Full tilgang: H-avis+, eavis og Rix – 5 kr for 5 uker

Karl Ove Knausgård:
«Min kamp» bok 6
Forlaget Oktober 2011
1.120 sider


BOK: Hvordan skape en meningsfull avslutning i beretningen fra et liv som ikke er over? Den mest omtalte og selvutbrettende tilværelsen under den nordiske himmel det siste halvannet året?

Knausgård bruker over 1.000 sider på finalen. Et punktum som hadde tålt å være mindre gedigent, men som heldigvis ikke er det.

Trist det er slutt. Men sørgelig er det ikke, selv når forfatteren dryler spettet inn under de mørkeste og tyngste sosiale, familiære og personlige kampesteinene. De lange passasjene fra det såkalte privatlivet, som for de fleste utspiller seg langt bak filteret av sosiale konvensjoner. På utsiden iscenesettes de etter antatte eller rådende forventningers regi.

Knausgård viser hvordan, med seg selv og sine egne som eksempel. Tidvis grelt. Han fillerister deg. Påvirker deg som menneske, unngår ikke følelsene. Framkaller forakt og medlidenhet. Men mest av alt, og det viktigste, som er rød tråd i alle romanens seks bøker, lemper han på – og setter i gang leserens egne – unike refleksjoner.

Og da har jeg ikke nevnt at han må være en av de beste sanselige skildrerne litteraturen har sett.

På den ene siden viser han at alle dagligdagse gjøremål, trivialitetene, er sentrale deler av livet. De har en funksjon, former oss, og vi har alle hver vår tilnærming til dem – om det er å synge en sang for et barn. Eller kjøpe is til sin kone på psykiatrisk avdeling. På den andre siden viser Knausgård at alle gjøremålene og hendelsene, de banale og de oppskakende, ikke bare former oss, men gir støtet til assosiasjoner og viser vei inn i dimensjoner som handler om langt mer enn bare oss selv.

Knausgårds metode er kynisk ærlighet, å sette det i system, forme en roman av det, og han viser dermed bedre enn de fleste kraften i sjangeren. Hvordan den kan speile liv og hvordan mennesker lever. Ikke minst leseren selv. «Min kamp» er en reflektor, for den som tør.

Derfor er det ikke underlig at han skriver flere hundre sider om og deler sine analyser av Hitler, nazismen og Holocaust. «Min kamp»-tittelen får derfor mening. Knausgård bruker sivilisasjonens nullpunkt og en hel verdens moralske kollaps som bakteppe i undersøkelsen av hva et menneske er – og dets tilpasning til verden. «Jeg»-et og det store «vi».

Han samler trådene og skaper en meningsfull finale – et opphøyd punktum for et kunstnerisk og personlig prosjekt uten sidestykke i vår samtid.

For det bor en Knausgård i oss alle. Og han er naboen din.

Anmeldt av Arnstein Olaisen

Artikkeltags