Amerikafisket på rett- og vrangsiden

HISTORIE: Sig. Hansen (Stian Olderkjær) med den ekte Sig. Hansen på lerretet bak. Foto: Øyvind Sætre

HISTORIE: Sig. Hansen (Stian Olderkjær) med den ekte Sig. Hansen på lerretet bak. Foto: Øyvind Sætre

Artikkelen er over 8 år gammel

Scenekraft i Festiviteten: «Havet har meg» Manus og regi: Elsa Aanensen

DEL

SCENE: Scenekraft-ensemblet vil satse på dokumentarisk drama. «Havet har meg» er historien om karmøyfiskerne som dro på scaloppen (kamskjellfiske) og på King-Crab’en i Alaska.

En historie om sønner og ektemenn som drev fiske i noen av verdens tøffeste farvann. På andre kanten av kloden. Målet var kanskje å tjene nok til å bygge seg hus, eller kanskje rett og slett å fø familien hjemme i Norge.

Femti- og sekstitallet så flest fisker-emigranter. Med hjem tok amerikafarerne en navneskikk, biler, amerikakjoler, elektriske dippedutter og gjerne en drøm om at selv småfolk kunne fiske seg rike «over there».

Historien kretser rundt «capten» Sig. Hansen, kjent fra fjernsynsdokumentaren «The Deadliest Catch». Han tok over som kaptein som tolvåring da Bearing-havet tok faren.


Aanensen har valgt å la kvinnenes versjon av historien få god plass. Nina Seles spillestil og rause varme gjør de ventende kvinnene levende for oss.

Håkon Karoliussen med karmøydialekten bra på plass står også til troende. Han spiller Sig. Hansens far, utvandret fra Åkra. I en enkel scenografi gjenskapes både en dramatisk brann om bord, og en redningsdåd.

Stykkets sterkeste øyeblikk er da en unggutt som er tøff i trynet (Stian Olderkjær), presses til å harke fram ordene «Glad i deg, mor» over telefonen. Også skildringen av jentungen som forgjeves ventet på pappaen, kjennes i magen. Viktig at også den mindre glamorøse siden av fiskerlivet i Unaiten får sin plass

Aanensen har nok ellers tilstrebet en nøktern stil. I tråd med de lavmælte autentiske intervjuene som åpner selve forestillingen; «Det va’ kje någen piknik akkurat».

Nøkternheten gjør likevel forestillingen litt for tørr, litt for lite følt. Filmsnuttene, fotografiene, sekvensene fortalt på amerikansk, er innholdsmessig gode, og minner om dobbeltheten Amerika-fiskerne levde i. Men øyeblikkene der vi som publikum treffes av det absurde og umulige i livet disse fiskerne og familiene levde, er for få.

Aleksander Hauges viser binder stoffet fint. Tablåer med skiftende synsvinkler er intense nok på de få minuttene en har til rådighet. En må treffe publikums nervebaner. «Havet har meg» er solid håndverk, men kunne hatt mer spenst.



Anmeldt av Trine Styve Varlo

Artikkeltags