Et stilfullt fryktens teater

Elsa Aanensen (t.v.), Håkon Karoliussen og Linn Løvvik. Foto: Kjell Strand

Elsa Aanensen (t.v.), Håkon Karoliussen og Linn Løvvik. Foto: Kjell Strand

Artikkelen er over 4 år gammel

- Deilig å se Linn Løvvik og Elsa Aanensen få roller som krevde mye av dem, mener vår anmelder.

DEL

Full tilgang: H-avis+, eavis og Rix – 5 kr for 5 uker

TEATER: Ingen skal beskylde det frie teaterkompaniet Scenekraft for å bedrive publikumsfrieri. Å hale selveste overtroen inn på scenen er et modig trekk, siden et teaterstykke om hekseri nødvendigvis må bli ubehagelig?



I rasjonalitetens navn er trolldommen avskaffet. Likevel dør mennesker i Afrika og Latin-Amerika daglig av og med heksestemplet.

Fortiden hentet inn på scenen.


To ungjenter uten forståelig språk, to fremmede som bryter forstyrrende inn i et lite samfunn får motsetninger fram. Motsetninger mellom ektefolk, mellom naboer, mellom troende. Slik det kunne skjedd i dag?

Regissør Audny Chris Holsen har valgt å la bevegelsene, det fysiske språket, bære mye. For bare få finner de rette ordene når alt spisser seg til. Ekteparet Ingrid (Elsa Aanensen) og Johannes Wegner (Håkon Karoliussen) klarer ikke å møtes. Hun blir alene i sin frykt. Og blir farlig av den.

De to søstrene, jentene som en gang ble skylt på land på Karmøy fra Shetland, forvirrer med sin frykt og sitt Fadervår på fremmed språk. Ingrid har mistet tre ufødte barn, og er redd både naboene og seg selv. Noen kunne mene hun var en heks. Ingrid klamrer seg til sin egen godhet og holder ektemannen på avstand.

En liten stund tok det før dramatikken fanget så mye at omgivelsene ikke lenger var så viktige – før en glemte å puste. «Heks – en thriller» er et mørkt stykke. En må ville være med tilbake til mørket for å oppleve styrken i scenografien og regien. De fleste av oss vil stritte imot en stund ...

Audny Chris Holsen har satset på en enkel og effektfull scenografi og på enkle symbolske kostymer. Det er bra for teksten er mektig i seg selv. Det mørke har nyanser, mens det hvite alltid er hvitt. Ingrid er tilknappet og Linn Løvvik som spiller alle Karmøys hekser unntatt én, er vill og vakker og sensuell, ikke minst i sin dans med Johannes. Tre dansere følger hennes vink, overtalligheten i forhold til Ingrid og de to forkomne jentene er riktig og viktig. Scenen hvor danserne kryper som et ormebol opp i sengen til de to og ER marerittene deres, er vakker- og frastøtende. Som flere scener.

Men koreograf Sigrid Edvardsson har vært for tilbakeholden i å utnytte dansernes potensial, og hvorfor får ikke Dina Lande ta ut litt mer av danseren i seg?

Å plassere torvskjæring og spader som en del av miljøet fungerer bra, og også prestens (Martin Lotherington) stadig gjentatte bønner gir en sammenheng og en påminnelse om at toleransen i denne tiden kjemper mot overtroen.

Fokuset forblir likevel mest på Ingrid og på den mørke heksen Linn Løvvik låner seg ut til. Et fokus som trengs i dette materialet. Selv om Johannes strever med sine demoner ...

Intensiteten i «Heks- en thriller» stiger jevnt og gir oss en sluttscene som kanskje ikke helt duger som punktum i et så sterkt stykke dramatikk. Teater på liv og død. Det er likevel en ganske mild innvending, for i hovedsak trakk scenen oss til seg mesteparten av tiden og gjorde det vanskelig å huske å puste.

Marius Leknes Snekkevåg har lykkes i å lage sammenheng i en historie som nok eksisterer i biter og brokker. Noen få modernismer i ordvalg og vokabular slo inn som forstyrrelser, men de var få. Musikken fungerte utmerket, og det var deilig å se Linn Løvvik og Elsa Aanensen med flere virkelig få roller som krevde mye av dem.

Rett og slett spennende teater!

Anmeldt av Trine Styve Varlo

Artikkeltags