ANGREPET: «Anna Knudsen» kom velberget i havn da Milford Haven ble bombet våren 1941. FOTO: HAUGESUND REDERIFORENING

ANGREPET: «Anna Knudsen» kom velberget i havn da Milford Haven ble bombet våren 1941. FOTO: HAUGESUND REDERIFORENING

Haugesund-tankere i faresonen

Både slagskip og ubåter jaktet konvoiene med tankskipene fra Haugesund.
Av
Publisert
DEL
Både slagskip og ubåter jaktet konvoiene med tankskipene fra Haugesund.

Krigsseiler-SerienVed krigsutbruddet i september 1939 besto den norske tankflåten av 265 skip, og utgjorde 42 prosent av handelsflåten. Dette var den tredje største handelsflåten i verden.

Om lag 90 prosent av Haugesunds flåte var utenfor tyskkontrollert farvann og utgjorde et viktig bidrag med til sammen 87 handelsskip for de alliertes innsats. Tonnasjen var på 470.000 tdw. – om lag ti prosent av Nortraships samlede flåte i 1940.

Haugesund hadde en moderne tankflåte som var av betydning for oljeforsyningen til de allierte. Inklusive hvalkokeriet «Suderøy» og transporttankeren «Suderholm» besto tankflåten av 13 skip.

Knut Knutsen O.A.S, som i 1928 overtok sitt tredje tankskip, var en av de mest optimistiske tankrederne i Haugesund. Han kontraherte i løpet av april-juli 1929 tre 14.000-tonns-motortankskip ved A/B Götaverken i Göteborg.

Det første tankskipet ble levert i januar 1931 som «Kaia Knudsen». Tankskip nummer to gikk av stabelen 16. mai 1931 og ble overlevert i desember som «Anna Knudsen». Skipets første fører var John Bakke (1891-1971). Det siste ble levert i mai 1934 som «John Knudsen».

Bøvågen

Krisen i verdenshandelen som oppsto etter børskrakket på Wall Street oktober 1929 slo også negativt ut på tankmarkedet, og beskjeftigelsen av tankflåten utover på 1930-tallet ble preget av opplag. Da krisen var på sitt verste lå om lag 25 prosent av verdens tanktonnasje i opplagsbøyene. Bøvågen ved Avaldsnes ble flittig brukt.

I samme periode ble byens tankflåte tilført ytterligere fire nybygg. Det gjaldt 12.000-tonnerne til Chr. Haaland og H.M. Wrangell levert i 1931 som «Nyholt» og «Noreg». Wrangell og Knutsen fulgte opp i 1938 med «Gard» og «O.A. Knudsen» på henholdsvis 12.000 og 16.000 tdw.

16. november 1938 avløste John Fagerland (1896–1975) kaptein Lyder Torstensen på «Kaia Knudsen». Fagerland kom fra Valestrand, men bosatte seg med familie i Haugesund. Han skulle heretter føre «Kaia Knudsen» gjennom alle krigsår.

Tankskipet lå i opplag i Bøvågen fra august 1938 og kom ut i fart 26. februar 1939. «Kaia Knudsen» var et av de mange norske tankskip som vinteren 1939/40 ble beskjeftiget i oljeimporten til Norge og Danmark. Avgikk fra Danmark 3. januar 1940 til Aruba for å laste for København. Under tilbakereisen reddet «Kaia Knudsen» 13 mann fra det britiske «Earamler» i sterk storm i Nord- Atlanteren. Kaptein Fagerland berømmer i sin rapport styrmann Asbjørn Dishington Johnsen (1907–1982) som i 1953 til 1957 ble fører av rederiets hvalkokeri «Suderøy», og som den gang gjorde et meget godt arbeid som fører av livbåten. Den 18. mars anløp «Kaia Knudsen» hjembyen for siste gang før Norge kom med i krigen – på reise i ballast til Curaçao hvor hun skulle laste for Norge.

Norge okkupert

M/T «Kaia Knudsen» avgikk fra Curaçao 7. april bestemt for Bergen og Oslo med 13.000 tonn bensin. Tankskipet hadde følge med rederiets Suderøy-ekspedisjon som var på hjemreise etter fullført fangst i Antarktis. Etter seilingsplanen skulle hjemreisen, på grunn av krigsfaren, gå via USAs østkyst, nord om Island og følge norske-kysten sørover. Men meldingen om tysk invasjon av Norge 9. april endret alle planer og kaptein Fagerland besluttet etter skipsråd å legge om kursen for Hampton Roads der man ville avvente nye seilingsordre.

13. april kom en ny melding fra Norges Reder Forbund, som nå var under tysk kontroll, med oppfordring til alle norske handelsskip i utenriksfart om å søke nøytral- eller tyskkontrollert havn. Meldingen var undertegnet av Quislings skipsfartsminister Kjeld Stubb Irgens. Men ingen norske skipsførere etterkom denne oppfordringen. «Kaia Knudsen» ankom Norfolk 14. og fortsatte noen dager senere til Halifax, Nova Scotia, for å følge med i konvoi til Storbritannia. For kaptein John Fagerland og hans besetning ble dette innledningen til åre-lange og krevende krigsseilaser.

I løpet av 1940 var fire av Knutsens tankskip beskjeftiget i olje frakt til franske havner. Det gjaldt de tre nevnte søsterskipene og «Hilda Knudsen».

«Anna Knudsen», kaptein Lyder Torstensen (1893-1962), og «John Knudsen», kaptein Sigurd Samuelsen (1892-1964), var i juni underveis fra Mexico gulfen med oljelast bestemt til henholdsvis Casablanca og Toulon. Da meldingen om fransk våpenstillstand med tyskerne ble kringkastetover BBC den 22. juni, endret «Anna Knudsen» etter skipsråd kursen til Halifax for å avvente nye instrukser. «John Knudsen» ble internert i Oran 27. juni.

Ulveflokker

Ubåtkrigen mot de nordatlantiske konvoirutene tok en alvorlig vending da de tyske ubåtene endret taktikk og begynte å operere i såkalte «ulveflokker».

Fra midten av oktober 1940 strømmet tapsmeldingene inn til Admiralitetet i foruroligende grad. Det var først og fremst de store tapene i sterkt eskorterte konvoier som bekymret britene.

Like etter å ha mottatt de siste og dystre konvoirapportene fra det nordlig Atlanterhavet, kalte statsminister Winston Churchill forsvarskomiteen sammen til møte. Med øyeblikkelig virkning ble det bestemt å frigjøre Marinens eskortefartøyer fra invasjonsberedskapen på østkysten og fordele dem til konvoiforsvaret i vest.

De største tap ble påført konvoi SC 7 – en 7-milskonvoi med 30 skip – som mistet 21 skip mellom 16. og 18. oktober, blant dem det norske «Snefjeld».

Overflateskip

Den tyske Kriegsmarine besluttet i samme periode å sette inn overflateskip i slaget om Atlanteren. Lommeslagskipet «Admiral Scheer» avgikk Gotenhafen (Gdynia) 29. oktober, under kommando av kapitan zur See Krancke, stakk til havs fra norske- kysten.

Den 5. november observerte krysserens speiderfly en østgående konvoi med 37 handelsskip. Det gjaldt konvoi HX 84 underveis fra Halifax eskortert av hjelpekrysseren «Jervis Bay» under kommando av Captain Fegen. Det ble gitt ordre om spredning av skipene i konvoien da «Admiral Scheer» dukket opp i horisonten ved 17-tiden.

Captain Fegen gikk til motangrep på sin overlegne motstander, men hjelpekrysseren sto snart i flammer etter en kortvarig kamp. «Admiral Scheer» opptok jakten på konvoien og fem handelsskip ble innhentet og senket, og flere skadet.

Med i konvoien fulgte de norske M/T «Sommerstad», D/S «Hjalmar Wessel» og M/T «Solfonn». Samtlige av de norske skipene klarte å komme seg unna i ly av kveldsmørket.

I KONVOIFART: Tankeren «John Knudsen».

I KONVOIFART: Tankeren «John Knudsen».

Krigsmundur

Angrepet mot de transatlantiske konvoi- rutene fikk den konsekvens at konvoier ble omdirigert og holdt tilbake som igjen rammet forsyningene til Storbritannia.

De tyske ubåtene måtte nå søke over større områder og antall senkede handelsskip for november ble 32 skip mens tapene for oktober var 66. Admiralitetet iverksatte sine mottiltak med en intens jakt på den tyske krysseren som trakk seg ut av området til det sørlige Atlanterhav og Det indiske hav.

Arthur Miljeteig (1922–2013) fra Svelland i Skånevik, seilte i Nortrashipflåten i alle krigsårene og fikk erfare konvoifarten på Atlanteren på sitt verste med flybombing og torpedering.

Miljeteig bosatte seg med familie i Våg i nåværende Tysvær. Han dro til sjøs i desember 1939 som førstereisgutt ombord i Peder Lindøes D/S «Erling Lindøe». I begynnelsen av november mønstret han gjennom det norske konsulatet i Glasgow som jungmann på M/T «Hilda Knudsen» som nå lå på verksted i Port Glasgow sammen med rederiets M/T «Kaia Knudsen» for montering av kanon og antiluftskyts.

26. november sluttet «Kaia Knudsen» og «Hilda Knudsen» seg til vestgående konvoi OB 250. Begge de to Knutsen-tankskipene hadde siden oktober/november ligget på verksted i Port Glasgow og var nå iført full krigsmundur, gråmalte, armert med kanon akterut og med Hotchkiss maskingeværer på brovingene.

Jungmann Arthur Miljeteig forteller at konvoien kort tid etter avreise ble angrepet av tyske bombefly. Konvoien befant seg da vest for Irland og angrepet kom om formiddagen. Eskorten var nærmest ingen ting, kun et par armerte trålere med en mindre kanon på forskipet.

Men ingen av skipene ble direkte truffet, men et svensk lasteskip fikk en mindre skade på en av lastebommene.

Konvoien ble kort tid etter avreise angrepet av tyske bombefly.

26. februar 1941 var «Kaia Knudsen» tilbake i Curaçao etter fullført reise til River Clyde. Avgikk fra Halifax via Bermuda 14. mars i konvoi HX 114 bestemt for River Clyde. Underveis ble konvoien som besto av 41 handelsskip forsinket med flere dager på grunn av storm og tung sjø.

Mange av skipene i konvoien var eldre kullfyrte dampere som ikke kunne holde større fart enn åtte knop og spydde ut mengder av svart røk som kunne sees på lang avstand.

Ifølge Atle Skarstens bok «Sola, sjøen og krigen» ble det på nevnte konvoireise ombord i M/T «President de Vogue» observert et større marinefartøy i horisonten som senere viste seg å være det tyske slagskipet «Gneisenau» som i mars opererte i Nord-Atlanteren sammen med «Scharnhorst» og den tunge krysseren «Admiral Hipper» under kodenavnet operasjon Berlin.

Men til alt hell ble konvoien ikke observert og kom vel i havn den 31. mars. Med i konvoien fulgte sju tankskip hvorav fire ble beordret til Milford Haven.

Milford Haven ligger ved elven Pembroke i Wales, som under krigen var Storbritannias viktigste raffinerings- og olje- terminal. To av skipene som var på vei dit var norske, «Kaia Knudsen» som utførte sin sjuende konvoireise og M/T «Hidlefjord».

Det var frisk bris fra sør, regnbyger og tung sjø. Om morgenen 1. april befant konvoien seg i St. George-kanalen ved innseilingen til Milford Haven, da de ble de angrepet av to tyske bombefly fra base i det okkuperte Frankrike. Luftwaffe hadde etter Frankrikes fall juni 1940, skaffet seg et godt utgangspunkt for angrep rettet mot alliert skipsfart rundt De britiske øyer og Biscaya. Tankskipene ble truffet av bomber og flere av dem sto snart i flammer.

M/T «Hidlefjord», som seilte ved siden av «Kaia Knudsen», ble truffet av to bomber og skipet som var lastet med 10.000 tonn bensin sto snart i et inferno av ild og røk. Kun fem mann ble reddet mens kaptein Hans Gullestad og 28 mann omkom.

I brann

Kort tid etter ble de britiske tankerne «Chesapeak» og «San Conrado» satt i brann. «Kaia Knudsen» gikk klar det første angrepet, men ble kort tid etter rammet av to 250 kilos bomber som gikk gjennom babord båtdekk og eksploderte.

Stormbroen ble revet løs og midtskipet ble beskutt med maskin-geværild. Til alt hell ble lasten som besto av 14.000 tonn tungolje ikke antent. Hovedmaskineriet stoppet og det oppsto en rekke rørbrudd med påfølgende lekkasjer på brennstoff, smøreolje og kjølevannssystem.

Også strømforsyningen ble slått ut og all forbindelse til broen brutt. Maskinbesetningen arbeidet iherdig med å utbedre skadene og for halv fart på motorene klarte man ved hjelp av nød styringen å ta skipet inn til havn den 4. april.

Skipets 3. styrmann, Olav Gerhard Skogseide, ble alvorlig skadet og døde 2. april på hospital i Milford Haven. Han var født 21. januar 1909 i Strandebarm, Varaldsøy, men hadde bostedsadresse i Haugesund. Skogseide hadde siden 1934 seilt med rederiets «Ida Knudsen» og «Anna Knudsen». To mann fikk lettere skader og den ene ble tatt med til hospital i land.

«Kaia Knudsen» avgikk Avonmouth 6. mai for å slutte seg neste dag til vestgående konvoi OB 319 fra Liverpool. «Kaia Knudsen» ankom New York 25. mai hvor skipet gjennomgikk et to måneders verkstedsopphold og var seilingsklar først i begynnelsen av august.

Luftangrep

Søsterskipet, «Anna Knudsen» skulle på samme tid få føle følgene av luftangrep rundt sørkysten av England. Avgikk 25. august fra Curaçao og ankom Port of Spain, Trinidad, 27. august.

Styrmann Kristian Eliassen forteller:

«Fra Trinidad gikk vi til Bermuda. Om bord gikk rykter om at der skulle vi få montert kanon på plattformen akter, og så skulle vi gå i konvoi derfra. Etter ankomst Bermuda ville marinemyndighetene at vi skulle fortsette reisen til Storbritannia uten kanon. Dette ville ikke kapteinen godta, og vi ble da beordret til å gå til Halifax. I Halifax ble det montert en brukt kanon på plattformen akter, og muligens var det der vi også fikk to Oerlikon guns på brovingene. Noen av dekksfolkene var i land for å få instruksjon i bruken av skytset. Etter monteringen fikk vi også noen engelske «gunnere» ombord. De skulle holde skytset i orden og bemanne det. Etter avgang gikk også de vakter, og kanonen akter var da hele tiden bemannet».

Avgikk Halifax 29. november og fulgte med i transatlantisk konvoi HX 92 til River Clyde med ankomst Gourock 12. desember 1940. Den 12. januar sluttet hun seg til vestgående konvoi OB 273. «Anna Knudsen» ankom uten noen rapporterte hendelser til New York 29. januar hvor skipet gjennomgikk dokking og bunnsmøring ved skipsverftet på Staten Island.

Avgikk New York 11. februar for Trinidad og lastet brenselolje. Seilasen fra Trinidad foregikk alene via Bermuda til Halifax, og avgikk derfra 21. mars i konvoi HX 116 bestemt for Milford Haven. Ankom 10. april, men fortsatte to dager etter i kystkonvoi for Falmouth.

Plutselig ble vi angrepet av tyske bombefly.

Kristian Eliassen Styrmann på «Anna Knudsen»

Eksplosjoner

Ifølge skipsloggen ble konvoien i 22-tiden angrepet av fiendtlige fly og ved 23.30- tiden ble det kastet ned to eller tre bomber som eksploderte cirka 15 meter aktenfor «Anna Knudsen» og forårsaket kolossale rystelse i hele skipet.

Styrmann Eliassen forteller:

«Det første møte med krigen opplevde vi i 1941 utenfor sørvestkysten av England. Som vanlig i fart langs kysten gikk vi da i to kolonner. Så plutselig ble vi angrepet av tyske bombefly. To bomber falt ned aktenfor oss. Eksplosjonene førte til at fartøyet ristet voldsomt og vassføyka slo innover poopen. Selv befant jeg meg i radiolugaren midtskips og trodde bestemt at vi var blitt truffet. Men det var såkalt «narrow escape», heldigvis. Senere ble det konstatert sprekker i hudplatene på begge sider av skroget i overgangene mellom hoveddekk og oppbyggingsdekk. Del ble satt inn doblingsplater ved bruddstykkene».

Motormann Erling Hervik som hadde stått ombord siden november 1938, var i 1941 forfremmet til maskinassistent. Han forteller:

«Jeg var på vakt i maskinen da angrepet kom. 1. maskinisten kom ofte ned i maskinen for å spørre om alt var ok og mens han var nede i maskinen smalt det. Dørkplatene i maskinrommet fløy veggimellom, men hovedmaskinene gikk normalt».

Men ingen av besetningen ble skadet og «Anna Knudsen» kom seg velberget i havn neste dag. Avgikk den 30. april fra Milford Haven og sluttet seg til konvoi ON 317 for Curaçao.

Erling Hervik hadde på denne tid skiftet båt. Etter to rundreiser gikk Hervik i land ved skipets ankomst til Glasgow 19. mars 1942. Hervik forteller at han samme kveld tok toget fra Glasgow og var fremme i Liverpool neste morgen. Han ble innlosjert hos en dame som leide rom til sjøfolk, og planen var å stoppe i land en måneds tid. Men etter en uke ble han påmønstret ny båt. Liverpool ble på denne tid utsatt for tyske bombeangrep og Hervik måtte under flyalarmen skrive under mønstringsdokumentene på husveggen i et gårdsrom. Mønstret den 7. april som motormann på M/T Bralanta». Hervik ble ommønstret til pumpemann og senere reparatør og seilte i tankfart på Nord-Atlanteren, deltok i november 1942 under den allierte invasjon i Nord-Afrika og senere i Det indiske hav. Gikk i land 24. oktober 1945, og kunne endelig vende hjem til et fritt Norge, kone og barn han ikke hadde sett siden oktober 1939.

«Anna Knudsen» fortsatte i transatlantisk konvoifart og utførte fram til desember tre rundreiser fra Curaçao til River Clyde via Halifax.

Dørkplatene i maskinrommet fløy veggimellom, men hovedmaskinene gikk normalt.

Erling Hervik Motormann på «Anna Knudsen»

Intenst

Da slaget om Atlanterhavet var på sitt mest intense i 1941 og 1942, opprettet det britiske admiralitetet en flåte som ble kalt for «Escort Oilers». Flåten omfattet 144 tankskip, hvorav 51 var norske. Hensikten med denne forsyningsflåten var å bunkre eskortefartøyer i rom sjø slik at de kunne følge konvoiene under hele overfarten. Blant de 51 norske tankskipene finner vi fire fra Haugesund, «Anna Knudsen», «Kaia Knudsen» og «Hilda Knudsen» til Knut Knutsen O.A.S. Det fjerde tankskipet fra Haugesund var «Noreg» til H.M. Wrangell.

Saken

Stiftelsen «Krigs-seilermonumentet på Haugalandet» jobber for å etablere et nasjonalt monument over krigsseilernes innsats under 2. verdenskrig.

I samarbeid med Haugesunds Avis presenteres skip fra Haugalandet som seilte i allierte tjeneste under krigen. Artiklene er skrevet av lokalhistoriker Leif M. Bjørkelund.

Tidligere artikler: D/S «Lisbeth», D/S «Solhavn», D/S «Kongshaug», M/S «Ida Bakke», M/T «Anna Knudsen», M/S «Basra», M/S «Anna Odland», M/S «Tosca», S/S «Alaska» og D/S «Karmøy», M/S «Nyhaug», dampskipet «Skogheim», D/S «Varegg», motortankeren «Nyholm», hvalkokeriet «Suderøy», D/T «Suderholm», M/T «Eli Knudsen», «Salonica», «Kapringen av hvalfangerflåten», «Knutsen-skip som blokadebrytere», «Augvalds undergang», «Den livsfarlige britiske kystfarten» og «Med Norges flyvåpen i lasten».

Stiftelsen kan kontaktes på e-postadressen post@krigsseileren.com.

Artikkeltags