LEKEROMMET: 
Marit Kvalheim Heien har drevet beredskapshjem for barn.
Magnus Beiermann

Hun har tatt vare på over hundre barn i krise

Så – en søndag var det slutt. Ingen flere barn skal Marit Kvalheim Heien (65) ta imot i tunet hjemme i Muslandsvåg. Nå blir beredskaps-moren pensjonist. Nesten da. For den siste jenta som bodde hos henne kommer tilbake på avlastning inne imellom.
Publisert

TYSVÆR: Men da tenker jeg det nesten blir som å være på besøk hos et ekstra sett besteforeldre for sjuåringen, sier Marit Kvalheim Heien trygt.

Hadde hun fortsatt i Bufetat-jobben fram til jul, kunne hun telt opp 27 år i beredskap for barn fra null til tolv år. Men i juni blir hun offisielt pensjonist.

Rundt hundre og femti barn har vært her i opphold som har vart fra halvannen time til 16 måneder. I tillegg har vi hatt ei jente i fosterhjem i seks år før hun flyttet tilbake til mammaen. I tre av de årene var vi ikke beredskapshjem, forklarer Heien.

Det hele begynte med at firebarnsmoren med barn fra seks til tretten år så en annonse i avisen hvor barnevernet søkte beredskapshjem.

I en slik jobb må en kunne ta imot barn på et par timers varsel og så være der for dem tjuefire timer i døgnet sju dager i uken. Ofte vet ikke beredskapshjemmet hvor lenge barnet blir. Det kommer an på hvor raskt rettssaken kommer opp, og på hvor vanskelig det eventuelt er å finne et passende fosterhjem.

– Jeg har vært opptatt av unger hele mitt liv. Husker ennå da jeg som sjuåring fikk lov til å trille ei gul barnevogn opp til hovedveien og tilbake igjen. Følelsen av å passe på babyen. Så da var jeg nok i gang.

Ektemannen trengte litt mer betenkningstid før han var klar for jobben. Gården ekteparet drev, med kyr og melkeproduksjon, krevde også sitt.

– Men vi gikk på kurs ved juletider og i februar fikk vi det første barnet hit. En gutt på fire år.

Den gangen var det Solstrand barnevernssenter på Karmøy som hadde veiledningen og oppfølgingen med beredskapshjemmet.

– De beste veilederne var likevel de som hadde gjort jobben før oss. Vi var ei gruppe som kom sammen nokså ofte. De med erfaring delte sine opplevelser og sin kunnskap med oss nye. Og så er det jo slik at det barn trenger er forutsigbarhet, trygghet og tydelige voksne. Her fikk de i tillegg  god tumleplass og lekekamerater i våre egne barn.

Barn fra 0 til 12 år

Hun har holdt seg til de yngre fosterbarna.

Fire-, fem- og seksåringer er det ikke mye krøll med. Da er det adskillig tøffere med tenåringer som har mye å kjempe mot og ofte har hatt flere vonde opplevelser. Men også de minste er jo ofte oppjagete og redde når de kommer. Så det gjelder å finne ut hvem barnet du har foran deg er.

Å bo på en gård med katt i tunet og småfugler på brettet utenfor, er ikke så dumt når det kommer barn i huset. Et velutstyrt lekerom har beredskapsfamilien også, og dessuten er Marits fang alltid tilgjengelig for usikre nykommere. Slik må det være.  

Marit Kvalheim Heien og den barnevernsansatte som følger det nye barnet til Muslandsvåg, har alltid en samtale som også barnet er med på. Den handler om hvorfor barnet ikke kan være hos foreldre eller andre foresatte.

– Barnet skal vite at jeg vet, slik at han eller hun ikke føler at de må holde noe hemmelig. Det er viktig, sier Heien.

Ofte er leggetid et vanskelig tidspunkt for barna som har måttet forlate de voksne de kjenner.

– Noen ganger legger jeg en ekstra madrass ved siden av sengen deres, slik at jeg kan holde dem i hånda og være der hele natten til å begynne med. Og når de først sovner da, så kan de sove veldig lenge for de er jo slitne av alt som har skjedd.

Ulike reaksjoner

Ingen av barna som kommer er like. Men noen ganger kommer barn tilbake i flere omganger.

De dro kanskje hjem til mor eller far igjen, og så gikk det likevel ikke. Så kommer de hit på ny, da, hvis jeg ikke hadde fått noen andre i mellomtiden. Men helst vil vi jo alle at de skal komme dit hvor de er kjente.

Hun forteller om ulike reaksjoner.

Noen barn tar deg straks i hånden, mens andre bare ser i bakken. Noen springer rundt i hele huset. Andre vil knapt over dørstokken. En må se hver enkelt an.

Han som hver eneste dag i tre måneder spurte om når han skulle hjem igjen, for eksempel.

Reneste repeatknappen var det. Hver eneste dag det samme viktige spørsmålet. Helt til han vennet seg til oss. Og når han da skulle dra så var det alt her på gården han var bekymret for. Og ville savne. Som bilen, for eksempel ...

Husker alle

Hun husker dem alle. Men fotografiene i hjemmet er av egne barn og barnebarn. Fosterbarna har de ikke lov til å ha fotografier hengende  framme av. Noen julekort kommer likevel hvert år.

Mange spør om det ikke er tungt når vi må gi dem fra oss igjen, men slik tenker jeg ikke. Jeg vet jo at oppholdet alltid er tidsbegrenset. Min jobb er å ta vare på dem mens de er her, og å forberede eventuell overføring i fosterhjem når det blir løsningen. Dette er en mellomstasjon. Det vet foreldrene også når de iblant kommer hit for å ha samvær med barna sine.

For beredskapsmoren er det viktig å ha et ryddig forhold til de biologiske foreldrene.

For meg er det viktig å respektere de biologiske foreldrene og se det faktum at de er glade i barna sine selv om de av ulike årsaker ikke kan ha omsorg for dem. Jeg har hatt rusete foreldre her, jeg har hatt fedre og mødre med politieskorte. De vil så gjerne være mamma og pappa for barna sine. Som ei mor sa til meg: «Når jeg får det stoffet jeg trenger, er jeg egentlig ei god mor. Det er når jeg må jakte at det skjærer seg». Men klart at rus og barn er en dårlig kombinasjon, jeg har jo sett det.

Hun er også opptatt av å snakke ordentlig med alle.

– Jeg tror det er bra for barna å se at jeg snakker vanlig med foreldrene deres. Uten å heve stemmen, uten å lage noe ekstra ut av det. «Marit kan snakke med mamma og pappa»,  tenker barna da. Det tror jeg alminneliggjør en ellers vanskelig situasjon for dem.

Hun har aldri opplevd at foreldrene er sinte på henne mens barna er i hennes hender.

– De vet at vi tar vare på barna deres og at det ikke er oss som bestemmer. Men noen ganger hender det jo at barn må være på hemmelig adresse og slikt.

Tung «bagasje»

Jobben som beredskapsmor har gjort 65-åringen til en dreven sjåfør. Ofte må barn på korttidsopphold kjøres fra Muslandsvåg tilbake til barnehagen sin eller skolen, eller til samvær med foreldrene.

Noen ganger skal barna også i avhør på Barnehuset i Stavanger hvis det er mistanke om voldsbruk eller overgrep.

– Det er få som slår meg når det gjelder å finne fram på IKEA eller Kvadrat, ler Marit Kvalheim Heien.

Hun har tilbrakt sine timer på varehusene gjennom årene.

– De første årene tok jeg med kurven med den rene klesvasken i bilen når jeg kjørte til barnehage og måtte vente store deler av dagen. Så sorterte jeg klær for sju mennesker mens jeg ventet, forteller hun.

Andre barn går på skole i Nedstrand eller i barnehagen der.

– Skolen har vært veldig flink til å legge til rette. Ei lita ei fikk atten velkomstbrev da hun kom og atten avskjedsbrev da hun dro igjen. Slikt får barn til å føle seg velkomne.

I møtet med foreldrene hender det hun treffer på det hun kaller «oppdragervold»; foreldre som tror at barna må straffes fysisk for å bli «gagns menneske».

For foreldre fra en annen kulturbakgrunn er kanskje en slik oppdragelse den vanlige og da er den erfarne fostermoren opptatt av at barnevern og andre etater må gi dem litt tid til å forstå at å slå er forbudt i Norge.

De må bli kjent med norske lover og lære seg  norsk, men de må også få forklaringer og hjelp til å fatte at her er annerledes, mener Heien.

Hun forteller om faren som slo fordi han ville sønnen skulle bli en «god» mann. Og om jenta som på videregående skole fant en plakat innen i et toalettavlukke som oppfordret til å melde fra hvis foreldrene slo. Og som via den plakaten kom seg bort fra et hjem preget av vold.

Men jeg husker også et barn som sa at pappa slår meg og som siden trakk det hele tilbake. Han hadde bare vært sint på faren der og da. Disse sakene er vanskelige. Men jeg vet ikke om jeg er så begeistret for at Norge er blitt kjent som landet der barnevernet «tar barna» fra deg. Selvsagt er det ikke slik at barnevernet i Norge  stjeler  barn. Men i noen av sakene er det muligens blitt reagert for raskt. Alternative måter å takle situasjonen på er kanskje ikke prøvd lenge nok, tenker den erfarne fostermoren.

På den annen side er nok også barnevernets folk redde for å gripe inn for seint, de har jo et ansvar for å beskytte barnet. Men å sette inn tiltak i hjemmet med rettledning i andre oppdragelsesmetoder burde være første skritt, sier Marit Kvalheim Heien.

Det nye livet

Hun har tenkt mye på hvordan dagene vil bli når hun ikke lenger har beredskap. På de nye mulighetene livet gir til å reise bort litt, være med barnebarna i Haugesund, gå og svømme når det passer henne.  Strikkepinnene har hele tiden vært i flittig bruk, men nå begynner lysten til å sy mer også å vende tilbake.

For det nytter ikke å sette seg med strikket når en har små aktive kropper i hus. Å leke, gå tur, seile med båter ved stemmen vi har litt oppe i marka, være sammen med barna, er viktig og nødvendig. Når de da ofte heller ikke sover skikkelig om nettene, krever det sin kvinne å holde følge. Og når du er 65 år kan det være tøft å følge babyer eller toåringer gjennom dagene og nettene.

Tanken på de minste barna og deres behov, er noe av grunnen til at hun nå velger å pensjonere seg. Hun har opptjent full pensjon i jobben for Bufetat.

– Jeg føler at jeg har gjort nytte for meg og kommer nok til å savne den omskiftelige tilværelsen; ingen dager er jo like med barn. Men savnet blir ikke så veldig stort, for nå kan jeg dra på tur til Gdansk eller andre steder når jeg har lyst. Mannen og jeg kan også reise litt sammen selv om han vil stå i arbeid fram til han er sytti.

Ordentlig pensjonist blir hun først til sommeren. Men hun er inne i en lengre periode uten beredskap etter å ha et barn boende en stund, og ferie har hun også rett på.

Du tjener opp rett til en fridag for hver uke du har barn i huset. Men jeg har ikke alltid synes det har vært så lett å ta fri når jeg har hatt yngre barn her. Det er ikke bare bare for andre å passe på dem når de er vante med deg, sier Marit Kvalheim Heien.

At jobben hennes har fungert bra for familielivet, mener hun barnas yrkesvalg sier noe om.

Døtrene mine er begge barnevernspedagoger, en sønn er lærer og jobber også med barn, mens den eldste er ingeniør og jobber med noe helt annet. Men han har nå tre barn han også da, sier hun som har hatt omsorg for  nærmere hundre og femti barn over et  strekk på nesten tretti år.

– En spennende og viktig jobb som en kan gjøre i sitt eget hjem.  Jeg begynte en gang på en sykepleierutdannelse, men hoppet av. Dette, derimot, har jeg stortrivdes med. Og jeg mener det er en jobb en kan gjøre uten nødvendigvis å studere og bruke alle de vanskelige ordene. Tydelighet, forutsigbarhet og trygghet er nøkkelordene når en har med barn å gjøre, mener Marit Kvalheim Heien.

Så lett – og så vanskelig.

Artikkeltags