Vannkraften vår var grunnlaget for bygging av det moderne Norge. Har vi stelt oss slik at vi nå er på vei til å bli husmenn i eget «EnergiRike»?

Norge har mange naturgitte ulemper i konkurransen med andre land. Det er f.eks ekstremt kostbart å bygge infrastruktur her i landet, med våre dype fjorder og høye fjell. Så har vi, eller retter sagt hadde vi, èn stor fordel: vannkraften gav oss strøm til lavere pris enn det strøm kostet i andre land i Europa. Den fordelen gjør vår egen energipolitikk nå slutt på,- utrolig nok!

Nettopp energi, og energi som grunnlag for verdiskaping og velferd, har vært gjennomgående tema for «EnergiRike»-konferansen i Haugesund. Den arrangeres i år for 21. gang, 9.-10. august. Årets hovedtema er «Verdensbilde i endring».

Tittelen er treffende, og utfordringen kjenner vi: En energikrise og en energipriseksplosjon truer nå med å sende Europa inn i resesjon. Mange, også her i landet, har interesse av å legge hovedskylden på Putin. Og Russlands angrep på Ukraina er selvsagt helt forkastelig! Men krigen skygger over det faktum at energipolitikken i EU, med Tyskland i førersetet, var i full krise lenge før 24. februar i år.

Og vi blir tatt med i dragsuget. Det skyldes bygging av flere utenlandskabler enn vi trenger for å ha full forsyningssikkerhet, og med det en stadig mer omfattende kobling til EUs energiunion. Da de to siste kablene, til Tyskland og England, fikk konsesjon i 2014 skjedde det etter sterke protester fra både industrien og fagbevegelsen. Vi husker også striden om Acer og EUs tredje energimarkedspakke i 2018. Nå er EUs fjerde energimarkedspakke på vei til Stortinget.

De skyhøye strømprisene skaper stadig større problemer for husholdningene og det meste av næringslivet sør for «prisgrensen». Den grensen går inn Sognefjorden et stykke, svinger så nordøstover og ender på svenskegrensen rett nord for Røros. På «feil side» av strømprisgrensen ser vi nå permittering og oppsigelser, og konkurser øker i antall.

Så nå spørs det om vårt tradisjonelt solide trepart-samarbeid på toppen av samfunnet (myndigheter-NHO-LO), vil ta oss igjennom strømpriskrisen vi opplever. Alle tre opptrer på EnergiRike-konferansen: Energiminister Terje Lien Aasland representerer myndighetene, Ole Erik Almlid er NHO-sjef og Are Tomasgard sitter i LOs ledelse med ansvar for energisaker.

Det disse tre så langt har bidratt med offentlig er - pent sagt - ikke spesielt offensivt. Alle tre har gjentatte ganger uttalt at «løsningen» på strømpriskrisen her i landet er å øke produksjonen av fornybar energi. LO-kongressens flertallsvedtak i strømprissaken, med Tomasgard som leder av redaksjonskomiteen, er i så måte symptomatisk: «LO mener det må være en overordnet ambisjon at vi igjen får en balanse mellom forbruk og produksjon av kraft, som fører oss tilbake til normale norske kraftpriser i Sør-Norge.»

Kongressvedtaket må være noe i nærheten av å tro på julenissen. Da kongressen gjorde sitt vedtak 3. juni, var strømprisen i Sør-Norge 152,48 øre/kwh, opp mot fem ganger snittprisen i Norge de siste ti år. Kom den høye prisen av en «underbalanse»? Slett ikke. 3. juni hadde vi allerede nettoeksportert 4,6 TWh strøm. Når dette skrives har vi passert 8 TWH i netto eksport!

Allerede på valgdagen i fjor var strømprisen i Sør-Norge tre ganger så høy som snittet i Norge de siste ti årene. Og det var før russisk gasseksport til EU ble redusert, og mer enn fem måneder før Russland angrep Ukraina. Hadde vi produsert for lite i 2021, og dermed fått en «underbalanse»? Overhodet ikke. Da vi gikk til urnene 13. september i fjor hadde vi allerede nettoeksportert 11,5 TWh. Og vi fortsatte å eksportere strøm i store mengder året ut, mens prisene fortsatte å stige. I 2021 hadde vi en samlet netto eksport på 17,4 TWh, noe som er omtrent det doble av forbruket i Oslo et helt år. Så mangel på strøm kunne umulig være årsaken til priseksplosjonen.

Så ser da også alle som vil se at priseksplosjonen er importert, og det gjennom utenlandskabler vi ikke trenger av forsyningshensyn. De er bygd av Statnett, som nå tjener store penger på spesielt de to siste kablene, til Tyskland og England. Kraftselskapene i sør håver inn, fordi integreringen i EUs energimarked gir den strømprisimporten vi nå ser. Og vindbaronene forbereder nye anslag mot det vi har igjen av verdifull natur.

Risikoen for at det vi nå ser skulle skje, ble det advart imot i 2018. Da sto striden om Norge skulle godta EUs tredje energimarkedspakke. Den gangen var et samlet LO glassklart imot at Stortinget skulle si ja til videre integrering i EUs energimarked. Målet var å unngå at vi ble husmenn i eget EnergiRike.

Nå ser LOs ledelse ut til støtte at den rød-grønne regjeringen fører akkurat den samme energipolitikken som LO protesterte imot i 2018, og som bidro vesentlig til at velgerne gav forrige regjering avløsning ved valget i fjor.

Forstå det den som kan!

Hogne Hongset
medlem i Alternativ energikommisjon og rådgiver i Motvind Norge