Gå til sidens hovedinnhold

Hvem tar ansvar for «barnets beste» når barn utsettes for krenkelser i skolen? - Barn ble ikke ivaretatt på en skole her på Haugalandet.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Barn som krenkes har rett til å si i fra, men er prisgitt ansvarlige voksne og et system som tør å stå opp for dem og handle på deres vegne. FNs barnekonvensjon (1989) er en internasjonal avtale som gir barn og unge under 18 år et særskilt menneskerettighetsvern. Den gir barna våre de samme grunnleggende rettighetene, uansett hvem de er og hvor de bor.

Alle stater som har sluttet seg til barnekonvensjonen må følge det som står i den. Norge har gjort den til norsk lov og er derfor pålagt å treffe alle egnede lovgivningsmessige, administrative og andre tiltak for å gjennomføre de rettighetene som følger av barnekonvensjonen, jf. barnekonvensjonen artikkel. 4 og menneskerettsloven § 2.

Jeg har i den siste tiden fulgt en sak fra sidelinjen, hvor artikkel 19 i barnekonvensjonen, –Barns rett til frihet fra alle former for vold, inkludert mobbing og andre krenkelser ikke ble ivaretatt på en skole her på Haugalandet. Foreldrene tok ansvar og meldte fra. Jeg blir rystet over hvor beskyttet voksne arbeidstakere er av rettigheter og hvordan barn og barnekonvensjonen artikkel 2 (ikke diskriminering), artikkel 3 (barnets beste), artikkel 6 (retten til liv og utvikling) og artikkel 12 (barnets rett til å bli hørt) blir oversett. Dette på tross av barns rett til å bli hørt og hensynet til barnets beste som også følger av Grunnloven § 104.

Jeg ønsker å reise spørsmålet ved om voksnes rett til å stå i sitt arbeid på skolen, fra anmeldelsesdagen til saken er rettmessig avgjort, står over et barnerettighetsperspektiv som vi som stat skal oppfylle? Vi har forpliktet oss til å anerkjenne, respektere og beskytte barns og unges verdighet og integritet. Barnekonvensjonen krever videre at saksbehandlingen i enkeltsaker skal være effektiv. Dette fordi barn har et annet tidsperspektiv enn voksne og fordi det kan være skadelig for barn at saksbehandlingen trekker ut.

Hvordan kan systemet overse at barn må gå månedsvis på skolen med visshet om å mulig kunne treffe på den voksne som har krenket i løpet av skoledagen? Hvem tar ansvar for konsekvensene dette kan få for barnets utvikling og læring? Alle handlinger og avgjørelser som berører barnet, skal ha «barnets beste» som grunnleggende hensyn. Dette er et overordnet prinsipp som gjelder for alle barn og unge og som berører opplæringsloven, men det hjelper så lite for et barn hvis ingen sørger for at barnekonvensjonen praktiseres. Loven blir da bare tomme ord på et stykke papir, som barnet så sårt får erfare har ingen verdi i praksis. Hvem i systemet vil løpe risikoen og ta ansvaret for barnets beste? Hvem i systemet har makt og mynde til å føre barnets sak? Hvem i systemet vil stå til ansvar for at dette skjer på sin vakt? Det er på høy tid at de som har ansvaret, tar ansvaret og går sitt eget opplæringssystem i kortene og får på plass en handlingsplan knyttet til effektiv saksgang med «barnets beste» i høysete når barn utsettes for krenkelser i skolen.

Kommentarer til denne saken