Vi vet på ingen måte alt om hva som gjorde at Espen Andersen Bråthen ble massedrapsmann onsdag kveld. Jeg ruslet selv i de gatene på Vestsiden i Kongsberg tre kvelder tidligere, og det finnes knapt fredeligere bystrøk i verden. Det er absurd å tenke seg en jagende drapsmann med pil og bue der.

PST har sagt at hendelsene framstår som en terrorhandling. Det fortelles at han hadde konvertert til islam. Det legger en del stor vekt på. Samtidig opplyses det at drapene ikke framstår som lite planlagte og ofrene virker tilfeldige. Vi har ikke sett indikasjoner på at han vært koblet til noe organisert. Derimot er det slått fast at Bråthen har en historie med psykiatri og trusler. Tidligere venner og bekjente av drapsmannen forteller om en gutt og mann med store psykiske problemer. Flere har vært bekymret for at han kom til å gjøre noe alvorlig stygt.

Islamist-sporet må selvsagt undersøkes nøye, men uansett hva man finner der, må vi igjen se på hvordan enkelte unge gutter og menn med psykiske problemer faller utenfor og blir farlige. Om man har ei suppe hvor også forrykt religion og eventuelt rus er en del, virker alt sammen med psykiatri og utenforskap.

La det likevel være klinkende klart: Statistisk sett er det ikke slik at psykisk syke er farlige. Norge er et trygt samfunn, og antall drap og svært alvorlige voldshendelser er så få at det er vanskelig å snakke om «hvem som dreper». Statistisk sett er det i grunnen ingen. Heller ikke blant folk med en psykiatrisk diagnose.

Men folk blir drept. Vanligvis er det da en relasjon, familieforhold, mellom offer og gjerningsperson. Noen få ganger blir tilfeldige personer drept; personer uten annen kobling til drapsmannen (det er normalt en mann) enn at de var i nærheten da det «klikka».

Nå er ikke «klikka» en faglig betegnelse, men da handler det om alvorlig psykiatri. Forskjellige former for sykdom som forstyrrer eller ødelegger en persons oppfatning av seg selv, andre og verden rundt. Som fjerner sperrer, selvkontroll, skaper voldsomt raseri eller frykt for å være under angrep.

Dette er, ikke overraskende, en faktor i mange drapssaker. Sammenhengene diskuteres. NRK gjorde en gjennomgang i 2014 som sa at de siste ti årene da var 102 av 228 drap begått av alvorlig psykisk syke personer. Dette handlet ofte om menn, født i Norge, uten jobb, men med rusproblemer og en voldelig fortid. Politiet kaller dem til tider tikkende bomber.

I en kronikk fra psykiatrispesialist Anne Kristine Bergem ved Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid hevdes det derimot at bare seks prosent av drapene i Norge som er begått av mennesker med psykoselidelser. Hun mener rus er mye sterkere knyttet til vold enn psykiske lidelser. Likevel pekes det på at mennesker med schizofrenidiagnose har cirka 20 ganger økt risiko for å være involvert i drap. Da inkluderes også rollen som offer.

Vi har hatt våre saker også i Haugesund. Mannen som drepte en 35-åring i Haugesund sentrum i fjor, ble i februar dømt til tvungent psykisk helsevern. Mannen som drepte Bjørg Marie Skeisvoll Hereid ved Vår Frelsers gravlund i 2019 fikk samme type dom – etter utallige advarsler, voldssaker og svinger innom psykiatrien.

Lars Johan Hereid, sønnen til den drepte kvinnen, mistet igjen nattesøvn da han så likhetene i drapene i Kongsberg. Tilfeldige ofre og en outsider med fortid i skjæringspunktet mellom politi og helsevesen. Med tålmodighet og mye kunnskap jobber Hereid for å få en debatt der man ser på nytt på om samfunnsvernet er ofret for individenes frihet.

Psykologspesialist Pål Grøndahl sier til Nettavisen at mange er oppgitt over at mange døgninstitusjonsplasser i psykiatrien er nedlagt. Alvorlig syke pasienter som ikke selv ønsker behandling, blir skrevet ut. Grøndahl tror psykiatrien hadde vært tjent med at det blir flere døgnplasser og litt lavere terskel for å bruke tvang.

Problemet er, sier han, er at det er mange «tikkende bomber», og at vi ikke klarer å se hvilke som faktisk vil «gå av».

Dette ser det ut til at våre styrende politikere knapt våger å ta i. Men selv om det skjer relativt få drap, er det også mye alvorlig vold som er en del av regnestykket. Partnere, familier og nabolag som lever i frykt. Beviser folk gjentatte ganger at de kan være farlige, og de gjentatte ganger velger vekk behandling, må samfunnet kunne bruke noe mer tvang, også mot syke folk. For alles beste.

Og uansett må det jobbes beinhardt videre for å unngå at barn, ungdom og voksne faller på utsiden av samfunnet, blir tapere i skole og arbeidsliv – og dermed dyttes ut i risikosonen for mer rus og psykiatri. Det spørsmålet bør ligge på bordet til både arbeids- og inkluderingsminister Hadia Tajik, barne- og familieminister Kjersti Toppe, helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol, kunnskapsminister Tonje Brenna og justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl.

Slik den ligger på bordet til lærere, ungdomsarbeidere, Nav-ansatte, politi og helsearbeidere over hele landet allerede, hver dag.