Tidligere denne uken omtalte vi utbetaling av tilskudd til bønder. 37.000 jordbruksforetak fikk utbetalt produksjons- og avløsertilskudd på 14,9 milliarder kroner 15. februar. Lokalt er det gårdsbruk som får over to millioner kroner i støtte fra staten. For en gullgruve!

Nei.

Det er nok knapt noen som har lavere timelønn og mindre ordnede arbeidsforhold enn norske bønder. Det er heldigvis noen eksempler på bønder med solid inntekt, men dette er unntakene. Eksempelvis viser ligningstallene at den største tilskuddsmottakeren i våre kommuner, geitostkongen Jan Haslemo fra Vats og med utsalg på Haukelifjell, klarer å ha en veldig god årslønn – i enkelte år. Dette er på samme måte som at andre bedriftseiere av og til gjør det godt. Her ligger det voldsomt hardt arbeid over mange år, med stor risiko. Men det går an.

Går vi til en annen stor mottaker av tilskudd, i Tysvær, er det gitt godt over halvannen million i støtte, men ligningstallene viser en personinntekt på 350.000 kroner i 2021. Det er litt ned fra året før – men betydelig høyere enn de fleste andre år. Dette er mer typisk for norske landbruksvirksomheter.

Ifølge Statistisk sentralbyrå hadde gårdbrukerne en gjennomsnittlig jordbruksinntekt på 198.700 kroner i 2021 – og det er en bra vekst fra året før. Faktisk er det bøndene i Rogaland som har høyest gjennomsnittlig jordbruksinntekt, men fortsatt er tallene små.

Dette forteller selvsagt en historie om at mange driver deltidsjordbruk i Norge. Man har noen sauer og holder kultur, landskap og tradisjoner i hevd – men har inntektene fra en mer ordinær jobb. Og så handler det om å ikke tape for mye penger på arbeidet. Av de 36.000 jordbruksbedriftene med personlige brukere, var det nesten 12.000 som gikk med underskudd eller i null.

Men selv for de aller største brukene, med over dekar jordbruksareal i drift, er gjennomsnittlig jordbruksinntekt rett under 600.000 kroner.

Gårdene har også stor gjeld, i Rogaland er snittet på 3,8 millioner kroner per bruker. Høyest i landet. Det betyr at man er svært sårbar for endringer i rammebetingelsene. Det må tjenes mye penger hvert år. Politisk forutsigbarhet er nødvendig.

Så hvorfor holder vi på med dette? Hvorfor dundrer staten inn milliarder av kroner til gårder som ellers aldri ville hatt drift?

Ja, det er nettopp det: Ellers ville det ikke ha vært drift. Store deler av Norge har et klima og landskap som gjør at matproduksjon kommersielt ikke kan konkurrere med danske flatåkre eller argentinsk kveg-pampas. Det kreves mye arbeidsinnsats, enhetene blir ofte små, vekstsesongen er kortere.

Tilskuddene er derfor nødvendige for at det skal være lys i stuer og fjøs landet over. For at kulturlandskap ikke skal gro igjen og landsbygda fraflyttes. Dette er viktige ting, verdt å betale for.

Så synes også jeg at maten er blitt dyr. Prisveksten er voldsom. Det er lett å argumentere for at det bør importeres mer billig kjøtt og andre landbruksvarer. Men det er også lett å argumentere for at vi må passe på at lønnsomheten i norsk jordbruk ikke faller, slik at flere legger ned og legger jorda si brakk. De siste 50 årene er tre av fire gårdsbruk lagt ned. Og vi bruker fortsatt en ganske liten andel av inntektene våre på mat.

Heldigvis blir jorda i stor grad brukt videre, når bruk legges ned, men fra 1999 til 2020 har også mengden jordbruksareal i drift gått noe ned.

Ifølge FN er Norge landet i verden som har lavest selvforsyningsgrad. I 2020 var den på 46 prosent. Kanskje kan man innvende at vi bare kan spise mer av laksen som vi eksporterer. Vel, Skretting Norge opplyser til NRK at mer enn 90 prosent av laksefôret blir importert.

Dette gjør oss svært sårbare. Verden kjente på dette da krigen i Ukraina truet eksporten av korn derfra. I 2020 produserte Ukraina tre prosent av all hveten i verden. Landet var den femte største eksportøren i verden, med ni prosent. Men Russland produserte 86 millioner tonn, og sto for 19 prosent av eksporten i verden.

Heldigvis har Norge et godt handelsforhold til mange land. Det er vi helt avhengige av. Stenges grensene, eller global handel stopper opp, er vi i trøbbel, selv om vi kan kjøpe oss ut av mye.

Derfor er det svært viktig at vi fortsetter å finansiere jordbruk i den lille delen av Norge som kan brukes til dette. Vi snakker da om tre prosent av arealet vårt. Derfor kan vi ikke ha frislipp av utenlandsk kjøtt, smør og ost, og derfor er ikke tilskuddsmilliardene først og fremst støtte til bøndene, men hjelp til selvhjelp for oss alle. For å sikre god norsk mat til en akseptabel pris. Velg det om du kan.

Og takk en bonde for innsatsen.